Publikasjoner
Energy justice and energy democracy: Separated twins, rival concepts or just buzzwords?
Many new concepts have emerged to better capture socio-technical change in energy systems from a normative perspective. Two of the most visible, popularized, and politically charged are Energy Justice and Energy Democracy, but it is the tension between them that has drawn recent controversy. Instead of arguing for the superiority of one over the other, this paper's aim is to demonstrate their differential contribution and areas of productive overlap using both quantitative and qualitative measures. It presents the results of the systematic review of 495 articles on Energy Democracy and Energy Justice in the Web of Science database, with attention to the geographical focus, scale, technology, and social groups dominant in both literatures. We find that both the concepts and literatures employing them are very closely related, almost like twins. The key difference is the failure of the Energy Democracy literature to engage with questions of energy poverty and distributional (in)justice. For Energy Justice, we find that despite lip service paid to, for example, the Global South, normative research in energy transitions sphere remains highly Western-centric. We highlight, too, that both terms are most often used as buzzwords and that this undermines knowledge building and the radical potential for change which is inherent in the two concepts and their applications.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Somalia
Somalia experienced its worst drought on record from 2021 to 2023, with an unprecedented five consecutive failed rainy seasons that displaced hundreds of thousands of people, undermined livelihoods and raised the spectre of famine in some areas. From August 2022, clan militias and the Somali armed forces launched operations against al-Shabab in some of the most drought-affected regions. As climate change and conflict continue apace in Somalia, the need for robust analyses and responses to climate-related security risks has never been greater.
Messaging Soleimani's killing: the communication vulnerabilities of authoritarian states
Kapasiteten til autoritære stater til å manipulere narrativer og undergrave autoriteten til vestlige demokratier blir stadig mer vektlagt i forskning innen internasjonale relasjoner. Langt mindre oppmerksomhet har blitt viet til måtene medieomgivelsene skaper kommunikasjonsårbarheter for disse samme undertrykkende statene. Vi adresserer dette gapet i forskningen gjennom en case-studie av persiskspråklig mediedekning av drapet på General Qasem Soleimani - et klimaks i konflikten mellom Iran og USA. Vi undersøker hvordan kommentatorer på de to populære satellittkanalene BBC Persian og Iran International tolket angrepet på Soleimani og de dramatiske hendelsene som fulgte, og spør om de samlet seg rundt det iranske flagget. Forskningsmetoden som ble brukt, er kvalitativ medieinnholdsanalyse. Undersøkelsen avslører at Den islamske republikken ikke nøt godt av en økning i patriotisme blant iranske kommentatorer; faktisk applauderte noen åpent angrepet. Det var først da President Trump truet med å bombe iranske kulturskatter at kommentatorene samlet seg rundt flagget. Den islamske republikken sto overfor en to-fronts narrativkamp ettersom kommunikasjonsangrep fra iranere i eksil intensiverte informasjonskrigen med USA. Artikkelen konkluderer med at autoritære stater er sårbare når de trenger kommunikasjonsstrategier utover desinformasjon og forvrengning.
On safer ground? The emergence and evolution of ‘Global Britain’
Hvorfor introduserte Theresa Mays regjering begrepet om 'Global Britain', og hvordan utviklet og materialiserte dette narrativet seg i britisk utenrikspolitikk i de påfølgende årene? Vi argumenterer for at brexit var et sjokk for Storbritannias utenrikspolitiske identitet, og at 'Global Britain'-narrativet oppsto som et middel for å gjenskape den utenrikspolitiske identiteten i en usikker tid. Forskning på ontologisk sikkerhet forklarer hvordan stater bruker narrativer for å gjenopprette og stabilisere sine identiteter når de blir ontologisk usikre. Det er ikke tilstrekkelig adressert hvordan disse fortellingene utvikler seg, og hvilke betingelser som må være til stede for at de skal resonere med sentrale målgrupper. Vi foreslår at identitetskonsoliderende narrativer er mer effektive når de er forankret i kjente områder og sammenhenger - det vi kaller 'hjemmebaner'. Vi viser hvordan det å fylle 'Global Britain' med innhold var en prosess som gikk fra eksistensiell bekymring om landets fremtidige rolle, til å forankre britisk utenrikspolitikk i og rundt slike hjemmebaner. Når vi sporer utviklingen av 'Global Britain'-narrativet i offisiell britisk diskurs, finner vi at 'Global Britain' gradvis konsentrerte seg om to sikre hjemmebaner: sikkerhet og forsvar (tematisk), samt den angloamerikanske innflytelsessfæren og Euro-Atlanteren, særlig Skandinavia og Baltikum (geografisk).
Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk
Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.
The EU's CBAM and Its ‘Significant Others’: Three Perspectives on the Political Fallout from Europe's Unilateral Climate Policy Initiative
As part of the European Green Deal, the European Commission has launched a tool to protect the fulfilment of Europe's climate policy targets – the carbon border adjustment mechanism (CBAM). It is thought that the CBAM will spark stiff resistance from Europe's external trade partners, potentially undermining the initiative. How this plays out will depend in part on who the opponents and potential allies are – and how the European Union (EU) engages with them. But which non-EU countries have a stake in the CBAM? The criteria for selecting third countries that are relevant for the CBAM are often implicit, which can lead to contradictory policy analyses and confused climate diplomacy. This research note compares three different perspectives that result in different lists of non-EU countries that are important for the success of the CBAM. Awareness of these three perspectives amongst EU actors can help the CBAM succeed.
African Union's Peace and Security Council meets to deliberate on Niger Coup
Despite the crisis caused by the coup in Niger, the US says that it will be sending a new ambassador to the country as planned. Washington has clarified that her arrival this week doesn't mean acceptance of the military takeover and that diplomatic efforts to reverse the coup will continue. Dr Andrew E. Yaw Tchie discusses the outcome of and the most problematic considerations faced by the African Union.
How might the Sudan conflict destabilise the wider region?
The UN says the war in Sudan is spiralling out of control and threatens to destabilize the whole region. Nearly a million people have fled the country, and 4,000 have been killed during fighting between the armed forces and the RSF paramilitary. Andrew E Yaw Tchie from the Norwegian Institute of International Affairs has more. Dr Andrew E. Yaw Tchie explains the warning by the UN on Sudan´s conflict destabilising the region.
Semi-peripheries in the world-system? The Visegrad group countries in the geopolitical order of energy and raw materials after the war in Ukraine
What are the geopolitical risk implications related to the war in Ukraine for the raw material and energy policies of countries highly dependent on Russia? This paper looks at the Visegrad Group (V4) states – Czechia, Hungary, Poland, and Slovakia – as some of the most impacted countries and assesses their position in the emerging new geopolitical and energy order. V4 countries display a semi-peripheral position in the world-system, as defined by Immanuel Wallerstein. On the geopolitical level, they were balancing between dependence on Russia in energy and raw materials (a result of Cold War legacies) and economic integration with Western countries. However, after the Cold War, dependence on raw materials from the East went hand in hand with dependence on technology and investment from the West, as the V4 region saw the emergence of ‘dependent capitalism.’ The war in Ukraine may reshuffle these dependencies by changing the meaning of the ‘centre,’ for which such actors as the United States, Western Europe or China will strive after Russia's importance has weakened in the V4 countries. It may also create an opportunity to redefine the V4's semi-peripheral status. Drawing on an analysis of recent documents and governmental strategies that emerged in the aftermath of Russia's invasion in 2022, we offer a structured comparative analysis of the way V4 states responded to the crisis along four dimensions (positioning in the international political economy of energy and technology, role of the state, visions of energy futures, geopolitical and geoeconomic course). In the conclusions, we outline the main changes in the import of raw materials, fuels and technologies in individual V4 countries and consider the possible position of the region in the future energy geopolitical order.