Publikasjoner
Command and Control in Northern Europe: Challenges and Potential Solutions
Command and control (C2) is a fundamental requirement for military action. Despite the regional tensions currently faced in Northern Europe, however, deficiencies remain in NATO’s current system. As such, this policy brief examines NATO’s ability to perform C2 amid the region’s evolving security landscape, and how this might be strengthened going forward. The brief concludes that the newly established Joint Forces Command (JFC) Norfolk should assume responsibility for Allied C2 in regional crisis management and conflict. •NATO enlargement, coupled with technological and political changes – including the rise of China and Russian aggression in Ukraine and other parts of Europe – has placed new demands on Allied C2 arrangements. •More specifically, the entry of Finland and (soon) Sweden into NATO has spurred debate over the future C2 architecture for NATO forces in the Nordic–Baltic region. •Following the end of the Cold War, NATO chose to abolish its existing C2 architecture, which was designed to counter the Soviet threat in Europe and the North Atlantic, and instead focus on out-of-area operations. •Russia’s invasion of Georgia in 2008, and especially its invasion of Ukraine in 2014, have led to changes in NATO’s military organisation, notably the establishment of a new JFC in Norfolk, Virginia.
How the UK’s post-Brexit foreign policy came home
After leaving the EU, the UK needed to rethink its place in the world. Kristin Haugevik and Øyvind Svendsen examine the aspirations and meanings underpinning the “Global Britain” narrative and argue that its scope and ambitions have changed significantly in the years following the Brexit referendum.
Adapting to turbulent waters: EU maritime security and implications for Norway
Maritime security has become a top priority for the EU, as evident in its Strategic Compass for security and defence (2022) where it was identified as a strategic domain. The intensification of geopolitical tensions has further extended strategic competition to the seas. At the same time, a proliferation of threats has emerged at sea, including the security of migration routes, human rights at sea, implications of climate change and global warming, and the pressing challenges posed by organised crime and marine terrorism. The attacks on the Nord Stream pipelines have heightened the urgency for safeguarding critical infrastructure at sea, for surveillance, and coastal and offshore patrolling. Governance of the high seas invites further challenges. They are considered part of the Global Commons that, as with outer space, the atmosphere and the poles, are largely beyond the jurisdiction of nation states. Against the backdrop of escalating tensions and decline in international cooperation, enhancing the EU’s maritime presence has been recognised not only as a paramount security imperative, but also as an economic interest of the Member States: The EU has the largest maritime territory in the world (counting exclusive economic zones), is home to 329 key seaports and most goods to and from Europe travel via the sea (90% of trade exports). In addition, up to 99% of global dataflows travel via subsea cables, and the EU’s energy dependence on oil and gas, which largely travels to the EU via the sea, remains high. Maritime security is thus among the fastest-growing EU policy areas. In addition to the threats listed above, Russia and China's increasing assertiveness at sea has intensified longer term processes towards an increasingly robust and multifaceted EU maritime foreign and security policy.
Collective defence in Europe: What place for the EU?
Collective defence is the cornerstone of Europe’s security architecture, anchored in NATO’s Article 5 stating that an attack against one ally is an attack against all. With the deteriorating security environment in Europe, questions have been asked about whether, and if so how, the EU’s clause on mutual defence – article 42(7) of the Treaty on European Union – could be operationalized and perhaps be a supplement to NATO’s article 5 as a guarantor of collective defence in Europe. The debate is driven by perceived limits in NATO’s ability to deal with hybrid threats, the broader implications of Russia’s war on Ukraine, and the necessity for European states to take more responsibility for their security. For EU member states to succeed with its collective defence obligations within the union, political will, legal interoperability with NATO and capability development should be addressed further.
NATO and Transatlantic Security Relations
NATO regnes som den viktigste institusjonen i det transatlantiske sikkerhetsforholdet. Organisasjonens historie er preget av kontinuitet, motstandskraft og bevisst tilpasning til et stadig skiftende og mer komplekst sikkerhetsmiljø. Dette kapittelet søker å vurdere noen av de viktigste historiske vendepunktene for å belyse hvordan NATO har klart å forbli relevant gjennom alle disse årene, og spesielt hvordan har de siste turbulente årene i Washington D.C. og de fornyede spenningene med Russland påvirket organisasjonen. Forfatterne hevder at en kombinasjon av sterkt amerikansk engasjement og lederskap med en bredt delt trusseloppfatning blant allierte (primært mot Russland) er kombinasjonen som fortsetter å gjøre NATO til en betydelig legemliggjøring av transatlantiske sikkerhetsrelasjoner.
Naturalisation through mainstreaming Counter-terrorism and counter-radicalisation in UN and EU discourse
Etter terrorangrepene mot USA 11. september 200, ble kontraterror en viktigere form for “hard sikkerhet” for land verden over. I vesten omtaler mange myndigheter terrorisme som et unikt trusselfenomen som legitimerer dedikerte budsjetter, systemer og strukturer innen politi og forsvar. Men med det etterhvert økte fokuset på radikalisering som en antatt forløper for terrorisme, og kontraradikalisering som en sentral del av kontraterror, spredte feltet seg langt utover det som vanligvis forstås som “hard sikkerhet”. Kontraradikalisering gjorde at kontraterror som felt spredte seg til “mykere” deler av samfunnet. Dette bokkapitlet agrumenterer for at dette skiftet bør forstås som en type “mainstreaming”. Kapitlet starter med å se på begrepet “mainstreaming” og hvordan det favner utviklingen beskrevet ovenfor. Deretter analyserer kapittelet antiradikaliseringsdiskursen i EU- og FN-dokumenter om kontraterror. På grunnlag av dette konkluderer kapitlet kontraradikalisering og kontraterror er blitt “mainstreamet” som naturlige foretak for områder langt utenfor sikkerhetssektoren.
Everyday migration hierarchies: negotiating the EU’s visa regime
Kritiske sikkerhetsstudier har kastet uvurderlig lys over de diffuse statlige teknologiene og skadelige effektene av EUs grensepraksis. Mens forskere har fokusert på erfaringene til prekære migrantgrupper, antyder denne artikkelen at å utvide vårt kritiske blikk til å inkludere tilsynelatende privilegerte migranter kan ytterligere forstå hvor langt usikkerheten produsert av EUs migrasjonsregime når. Med fokus på migrasjonsprosessen til internasjonale studenter i Norge, spør denne artikkelen om hvordan disse migrantene opplever, teoretiserer og forhandler om EUs visumregime og dets statlige teknologier. Vi viser hvordan deres subjektive forståelser av «brede» og «smale» hierarkier av visumregimet utspiller seg i deres byråkratiske møter, og påvirker deres hverdag. Til syvende og sist viser artikkelen hvordan regimets disiplinære effekter strekker seg lenger enn tidligere kritisk forskning har satt pris på.
The EU and the governance of the Maritime Global Space
This article investigates the extent to which the European Union (EU) contributes to the governance of Global Spaces by exploring its policies towards the maritime domain. In a more competitive and uncertain geopolitical setting, are the EU’s policies changing and becoming more strategic? Or does the EU continue to promote multilateral cooperation and regulation of the maritime Global Space, and if so, what type of governance regimes does it promote? Developing and applying three analytical models of Global Space policies, the article finds that the EU has been consistent in its approach, which reflects a combination of its strong interest in free navigation and an attempt to achieve sustainable growth through climate regulation. Despite more geopolitical conflict in these areas and in international relations more broadly, the EU’s approach to the maritime Global Space is to promote international governance regimes.
The EU and the governance of the Maritime Global Space
This article investigates the extent to which the European Union (EU) contributes to the governance of Global Spaces by exploring its policies towards the maritime domain. In a more competitive and uncertain geopolitical setting, are the EU’s policies changing and becoming more strategic? Or does the EU continue to promote multilateral cooperation and regulation of the maritime Global Space, and if so, what type of governance regimes does it promote? Developing and applying three analytical models of Global Space policies, the article finds that the EU has been consistent in its approach, which reflects a combination of its strong interest in free navigation and an attempt to achieve sustainable growth through climate regulation. Despite more geopolitical conflict in these areas and in international relations more broadly, the EU’s approach to the maritime Global Space is to promote international governance regimes.
Reflex to turn: the rise of turn-talk in International Relations
Feltet for internasjonale relasjoner (IR) blir snurret rundt av et tilsynelatende uendelig antall "turns". Eksisterende analyser av dreiing er få i antall og hovedsakelig opptatt av de mest fremtredende nyere turns. Ved å grave ut den glemte historien til IRs tidligste turns fra 1980-tallet og spore utviklingen av turn-talk over tid, avslører denne artikkelen en avgjørende, men oversett internalistisk driver bak fenomenet: fremveksten av refleksivitet. I stedet for å dukke opp i det 21. århundre, begynte turn-talk på slutten av 1980-tallet som en serie vendinger bort fra positivisme og mot refleksivitet. Kumulativt ville denne første bølgen av turns denaturalisere IRs statssentriske ontologi, samtidig som refleksivitet er et kanonisk gode blant kritiske forskere. På midten av 1990-tallet hadde imidlertid disse metateoretiske kritikkene av positivismen gitt et betydelig tilbakeslag. Anklaget for å fremme en esoterisk dekonstruktivisme, satte en ny generasjon refleksiviste ut for å demonstrere gjennomførbarheten av post-positivistisk empirisk forskning. Som et resultat tok IRs turning også en annen form enn på 2000-tallet: mens den første bølgen av turns hadde satt i gang et epistemologisk og metodologisk angrep mot den positivistiske mainstream, begynte den andre bølgen å bringe nye ontologiske objekter under gransking av refleksivistiske forskere. Dette skiftet fra anti-positivistisk til for det meste intra-refleksivistisk turning ble tilrettelagt av institusjonaliseringen av kritisk IR som et viktig underfelt av disiplinen. Det er refleksivitets priviligerte posisjon blant kritiske IR-forskere som er betingelsen for muligheten for uendelig turning, fremhevet av økende press for å demonstrere nyhet i et stadig mer konkurransepreget miljø.