Publikasjoner
Criticism of the UK’s Rwanda Policy Misrepresents African Agency
While much of the controversy around the UK–Rwanda partnership is understandable, African perspectives are too often missing from the debate.
Escaping the Long Shadow of Homo Sovieticus: Reassessing Stalin’s Popularity and Communist Legacies in Post-Soviet Russia
It is often asserted that the values and attitudes of Homo Sovieticus, marked in the rising “popularity” of Stalin, live on in contemporary Russia, acting as a negative factor in social and political development. This article critiques the argument that attitudes to Stalin reflect unreformed Soviet values and explain Russia’s authoritarian regression and failed modernization. Our critique of this legacy argument has three parts. First, after examining the problematic elements of the Levada Center approach, we offer alternative explanations for understanding quantitative data on Stalin and the repressions. Second, we examine interview data showing that, for those with a pro-Stalin position, “defending Stalin” is only a small part of a broader worldview that is not obviously part of a “Soviet legacy.” Third, we consider survey data from the trudnaia-pamiat’ project and find common reluctance to discuss much of the Stalinist past, which we argue represents an agonistic stance. Thus, we interpret attitudes to Stalin within a broader context of complex social and cultural transformation where the anomie of the 1990s has been replaced with dynamics toward a more positive identity construct. On the one hand, the antagonistic mode of memory is visible in statist and patriotic discourses, which do not seriously revolve around Stalin but do resist strong criticism of him. On the other hand, we find many more in Russia avoid the Stalin question and adopt an agonistic mode, avoiding conflict through a “de- politicized” version of history.
Cooperation in an Era of Strategic CompetitionEU-NATO Relations in the Context of War and Rivalry
Denne Policy Brief-en ser på det voksende forholdet og samarbeidet mellom EU og NATO. Den er skrevet i kontekst av en retur mot krig i Europa, og økende strategisk rivalisering mellom USA og Kina. Europeere har lenge ønsket å ta mer ansvar for sitt eget forsvar, og det er nå en mulighet til å bygge disse relasjonene.
Noen har hevdet at mitt moralske kompass er gått i stykker
Jeg forsøker å skjønne hvorfor Kreml handler som det gjør. Er det virkelig det samme som å støtte disse handlingene?
Failing through: European migration governance across the central Mediterranean
En viktig del av Europas eksterne migrasjonspolitikk i Middelhavet, både under Gaddafi og senere, har vært å eksternalisere kontroll med migrasjonsstrømmene gjennom bilaterale samarbeidsavtaler med Libya. På bakgrunn av Libyas demokratiske og institusjonelle utfordringer, de libyske sikkerhetsstyrkenes ofte dårlige beredskap og ikke minst gjentatte dokumenterte overgrep mot migranter har denne politikken vist seg å være både ineffektiv og politisk omstridt. Hvorfor har EU og europeiske medlemsland likevel opprettholdt avtaler med Libya i forsøket på å begrense irregulær migrasjon til Europa? I denne artikkelen argumenterer vi for at EU ved å holde fast ved disse avtalene har ‘failed through’ i forsøket på å håndtere migrasjonskrisen i det sentrale Middelhavet. Sammenbruddet av Libyas statsapparat, Den europeiske menneskerettighetsdomstolens kritikk av Italias ulovlige tilbakeføringer av migranter til Libya og press fra opinionen har periodevis ført til mindre endringer i EUs tilnærming. Men slike endringer har kun vært kortvarige og EUs overordnede og svært restriktive tilnærming til irregulær migrasjon gjennom samarbeid med den libyske kystvakten har ligget fast. Denne utviklingen kan forstås gjennom vårt konsept om failing through, som kombinerer failing forward mekanismen med institusjonell innsikt om stiavhengighet: På grunn av stiavhengighet og mangelen på alternative felles-europeiske løsninger har EU og medlemslandene falt tilbake på allerede eksisterende institusjonelle ordninger, til tross for deres problematiske juridiske, etiske og politiske implikasjoner.
Beroligelse 2.0: Teori, praksis og rammevilkår i en ny tid
Konseptet beroligelse utgjør en del av «arvesølvet» i norsk sikkerhetspolitikk. Russlands siste invasjon av Ukraina har aktualisert debatten om den «klassiske» beroligelsen: de selvpålagte begrensningene på alliert militær aktivitet i Norge. I denne artikkelen forstås beroligelse som mer enn det å «slipe ned» den alliansebaserte avskrekkingen. Konseptuelt er det er derfor hensiktsmessig å skille mellom to typer beroligelse: passiv og aktiv. En konseptuell oppdatering vil være nyttig for å forstå beroligelsens ulike form(er), mulige effekt(er) og konseptets fortsatte relevans i Norges forhold til Russland – i en tid der den teknologiske utviklingen og markante geopolitiske endringer endrer rammevilkårene og forutsetningene som beroligelse er tuftet på. En mer spesifisert forståelse av konseptet inkluderer en bredere del av norsk utenrikspolitikk – både i teori og i praksis – og inkluderer en rekke samarbeids- og konfliktflater i det norsk-russiske forholdet som går ut over den «klassiske» beroligelsen. Denne artikkelen argumenterer ut fra premisset om at vi ikke vet om beroligelse virker etter hensikten. Beroligelse, et konsept som i utgangspunktet bygget på etterkrigstids-realismens verdenssyn og logikk, bør derfor også analyseres med andre teoretiske «linser» som kan gi bedre forståelse av effektene av de ulike formene for beroligelse i en verden med andre rammevilkår enn da Holst lanserte konseptet.
Hva er det vi egentlig løser ved å slette TikTok?
Hvilke apper må Nasjonal sikkerhetsmyndighet vurdere i neste runde?
Adaptive Peacebuilding: A New Approach to Sustaining Peace in the 21st Century
Denne boken svarer på det store behovet for å forbedre forebygging og løsninger på konflikter. Den introduserer adaptiv fredsbygging gjennom forskning fra åtte case-studier fra Afrika, Asia, Midtøsten og Latin-Amerika. Boken vurderer hvordan Kina og Japan ser på, og praktiserer, fredsbygging. Den fokuserer også på hvordan fredsbyggere designer, implementerer og evaluerer programmer for å opprettholde fred, hvordan interaksjoner mellom eksterne og lokale aktører har lagt til rette for - eller hindret - fredsskaping, og hvordan tilpasning til kompleksitet og usikkerhet gikk for seg i case-studiene. Hele boken kan lastes ned gratis via lenken under.
Morten Bøås om jihadisme og russisk innblanding i Sahel-regionen
Morten Bøås som gjest i podcasten "statsbøttekottet" Det er tid for innhold fra SPD! I dagens episode av Statsbøttekottet har vi med oss Morten Bøås. Han er seniorforsker ved NUPI. Temaet for episoden er fred og konflikt i Afrika, med spesielt fokus på russisk innblanding i Sahel-regionen. Vi får blant annet vite hva som er spesielt med Sahel, og hva er egentlig jihadisme?