Hva venter oss i 2020?

Publisert: 6. jan. 2020

Sverre Lodgaard tar tempen på de viktigste utviklingstrekkene i internasjonal politikk.

(Dagsavisen) Nord-Korea byr på et lite unntak denne gangen: De truer med å sende opp årets største nyttårsrakett for å få USA på bedre tanker.

I år som i fjor er det lite å rope hurra for, men noe trøst kan man alltid finne i statistikk.

Det er fremgang for mange av FNs bærekraftsmål, for eksempel for tilgangen på grunnleggende helsetjenester og basiskunnskaper. Der minsker forskjellene. Men når det kommer til høyere utdanning og avanserte helsetjenester øker de, og inntektsforskjellene fortsetter å stige verden over. Markedsøkonomien er et overlegent instrument for økonomisk vekst, men produserer samtidig ulikhet. Ingenting er så konfliktskapende, på allehånde vis, som høy og økende ulikhet.

Blant stormaktene er forskjellene størst i USA og Russland. De er litt mindre i Kina, og minst i EU-området. Det europeiske markedet er like integrert som markedene i de nevnte landene, men Unionen har bare 1 prosent av BNP til omfordeling, så det er opp til medlemslandene å sørge for utjevning. Ofte er det likevel EU som får skylda.

I USA har ikke den nedre middelklassen og alminnelige lønnsarbeidere hatt reallønnsvekst på 50 år. De har sett at jobbene flyttes ut og at innvandrere legger beslag på gjenværende arbeidsplasser og presser lønningene ned. Når innvandringen samtidig byr på kulturelle utfordringer, gir det næring til forestillingen om en nasjon basert på fødselsrett og etnisitet. Nå er borgere fra flere arabiske land stengt ute og folk fra andre «møkkaland» er uønsket. Den amerikanske smeltedigelen er historie.

Dette er første avsnitt i en kronikk Sverre Lodgaard har skrevet for Dagsavisen. Hele teksten leser du gratis på Dagsavisens nettsider.