Foto: NTB Scanpix

Internasjonale institusjoner kan dø

Publisert: 16. aug. 2018

Den internasjonale orden er mer sårbar enn mange tror, skriver Ulf Sverdrup.

(Dagens Næringsliv): Mange tar dagens internasjonale orden for gitt, og mange tror at våre internasjonale organisasjoner er sterke og stadige. Historien viser noe annet.

Forfatteren Ragnar Vold beskrev dette godt i sin bok «Tyskland marsjerer» som utkom 1934. «Vi er i Genève den 15. september 1930. Det er debatt i Folkeforbundet. Nå forresten – debatt? Bare stenografene hører på talene … Hvem gider å høre taler, som blev laget før nattens telegrammer blev kjent?»

Utfordret forsoningspolitikken

Nyheten om at valget i Tyskland hadde gitt 50 mandater til nazistene skaket alle. I årene forut hadde den liberale tyske ministeren Stresemann fremmet forsoning og samarbeid. Med nazistenes valgsuksess var forsoningspolitikken og dermed også samarbeidet i Folkeforbundet brått utfordret.

Ragnar Vold så hvordan den tyske sendemannen reiser seg og stolprer bort til bilen, det er en merket og slagen mann som går. Han konstaterer at «Stresemanns Tyskland er ikke mer». Bare et par år senere meldte Tyskland seg ut av Folkeforbundet. Organisasjonen raknet.

Samarbeid kan dempe konflikt

Mye har skjedd i internasjonalt samarbeid i etterkrigstiden. Antallet organisasjoner har økt, dagsorden for samarbeidet er utvidet, og internasjonale organisasjoners legitimitet og makt er styrket. Sekretariatene er større og sterkere. Store og sentrale stater har også lagt sin beskyttende hånd over flere av dem. Sånn sett er den internasjonale orden adskillig mer robust.

Flere kronikker av Ulf Sverdrup:

Den liberale internasjonale orden bygger på ideen om at samarbeid er nyttig og at det øker evnen til å løse problemer og gjøre transnasjonal koordinering lettere. Ikke alle høster de samme gevinstene til enhver tid eller i enhver sak, men det er en bærende idé at alle over tid drar noe nytte av samarbeidet. Vi har også erfart at internasjonalt samarbeid i seg selv kan skape tillit og virke konfliktdempende.

Sårbare institusjoner

Men dagens internasjonale institusjoner er like fullt sårbare. Formell makt, autoritet og myndighet er som oftest delegert fra medlemsstatene. Reformevnen er ofte svak, fordi enighet blant alle medlemsstatene ofte er påkrevd.

Les også:

Knapt noen internasjonale organisasjoner har finansiell autonomi og mulighet til egne inntekter. De er avhengig av tilskudd fra medlemsstatene. Budsjetthorisonten er gjerne kort, ofte bare et år eller noen få år. Dersom en donor kutter sine tilskudd kan det ha store effekter. Mange frykter derfor de «hull» som skapes av brexit i EUs budsjett, eller Trumps trusler om å kutte USAs tilskudd til FN.

Grunn til bekymring

De fleste internasjonale organisasjoner har heller ikke noen selvstendig gjennomføringskraft. De er avhengig av at medlemsstatene ser verdien av samarbeidet, deltar på møtene, og at de lojalt gjennomfører vedtak.

Det er derfor ikke mye som skal til for at den internasjonale orden utfordres. Det er trolig tilstrekkelig at en, eller et knippe sentrale stater, for eksempel blokkerer reformer, stopper finansiering, unnlater å sende personell til møter, blokkerer utnevning til sekretariater eller domstolsordninger, eller ikke gjennomfører de forpliktelser de har påtatt seg.

Og det er nettopp slike små skritt vi i dag ser med tanke på flere internasjonale organisasjoner. Det er derfor grunn til bekymring.

Mest tilpasningstyktig = mest levedyktig

I en nylig artikkel i tidsskriftet International Studies Quarterly analyserer statsviteren Julia Gray hvordan internasjonale organisasjoner innenfor økonomifeltet lever og dør. Hun finner at få dør helt ut (cirka 10 prosent), men hun finner at ganske mange (cirka 38 prosent) ender som «zombier», det vil si at de fortsetter, men uten noen som helst fremdrift eller vesentlig aktivitet i forhold til sitt mandat.

Studien viser ellers at de fleste internasjonale organisasjoner gjennomlever en eller flere kriser. De mest levedyktige er de som er tilpasningsdyktige og som har et godt sekretariat og en sterk stab. I tillegg, viser hun at internasjonale organisasjoner utvikles og reformeres best dersom en eller flere medlemsstater, gjerne små stater, alene eller i allianser, påtar seg et ansvar og gjør en innsats for reform, gjerne sammen med sekretariatet i organisasjonen.

Hvor trengs innsatsen mest?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide varslet i vår en stortingsmelding om Norge og det fremtidige multilaterale samarbeidet. Som et lite land er Norge mer avhengig enn de fleste av en velfungerende internasjonal orden. Norge er også en viktig økonomisk bidragsyter i mange internasjonale organisasjoner. Det er derfor naturlig at man analyserer grundig utviklingen i lys av den nye geopolitiske situasjonen.

Det vil være bra om meldingen drøfter nytten av internasjonale organisasjoner for Norge, men også identifiserer de sårbarhetene som finnes. Meldingen bør reflektere omkring hvilke organisasjoner vi har særlig interesse av å holde sterke og hvor det er særlig behov for innsats. Vi bør forhindre at de som er aller viktigst for oss, blir de neste «zombier»


PS: To av Ragnar Volds bøker ble nyutgitt i 2015 under tittelen,«Terror underveis blir terror ved veiens ende», redigert av sønnen og poeten Jan Erik Vold

Denne analysen sto først på trykk i Dagens Næringsliv 13. august 2018.