Foto: NTB Scanpix

COVID-19: Den kinesiske presidenten Xi Jinping besøker sykehuset Huoshenshan i Wuhan, byen som var episenteret for utbruddet av coronaviruset.

Kronikk: En pandemi kan få store politiske konsekvenser

Publisert: 18. mars 2020

En pandemi kan gi økt nasjonalisme, men like gjerne økt internasjonal beredskap, skriver Ulf Sverdrup i Dagens Næringsliv.

(Dagens Næringsliv): Covid-19 er først og fremst en helserisiko. Men både sykdom og frykt endrer vår adferd og har store økonomiske konsekvenser. For Norge rammes turisme, børser, olje og kroneverdien, men vi må også forvente politiske konsekvenser:

Pandemier har i historien hatt store politiske konsekvenser. Rammen rundt Boccaccios mesterverk «Dekameronen» er at en gruppe unge mennesker har søkt isolasjon, fordi Firenze er plaget av pest på midten av 1300-tallet. Et tema i boken er hvordan samfunnsstrukturer endres av pandemier, i dette tilfellet ved at individets frihet og byborgerskapets rolle styrkes, mens det hoveres over adelens og de geistliges utdaterte levesett. Pesten bidro til overgangen fra middelalder til renessanse.

Jared Diamond viser i boken «Guns, Germs and Steel» hvordan sykdom, men også immunitet og motstandskraft, i tillegg til våpen og teknologi, er viktig for historisk utvikling. De sykdommene europeere spredte, og den immuniteten de hadde, forklarer hvordan europeere kunne beseire og dominere store områder, selv om de i antall kunne være underlegne.

"The world is not prepared"

Pandemier vil også i vår tid ha store virkninger. Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon (WHO) har lenge advart. Høsten 2019 kom rapporten fra det såkalte «Global Preparedness Monitoring Board» (GPMB), der Gro Harlem Brundtland er med. Advarslene var klare:

De hevdet at en pandemi som spres raskt, er svært dødelig, og som kan drepe mellom 50 og 80 millioner mennesker og medføre en nedgang på fem prosent av global økonomi, er en svært reell trussel. En slik pandemi ville være katastrofal, medføre omfattende ustabilitet og usikkerhet. Den ville gi tapte liv, endre økonomier og føre til sosialt kaos.

Og de la til: «The world is not prepared».

GPMB kom med en rekke anbefalinger: Ledere må i større grad se utfordringene ved pandemier og investere for å forberede verden på slike hendelser, herunder investere i forskning. Alle land må bygge sterke nasjonale beredskapssystemer, herunder systemer for effektiv informasjonsutveksling. Fordi pandemier gjerne rammer de svakeste mest, må store og rike landene gå foran.

De understreket også behovet for at globale og nasjonale finansinstitusjoner i større grad må innlemme risiko for pandemier i sine analyser, og at de må utvikle adekvate tiltak dersom de inntreffer. Donorer må også i større grad legger vekt på helse- og pandemiberedskap i sin utviklingspolitikk. Og endelig, burde koordinerende organer som FN og WHO styrkes slik at de kan ivareta sine roller.

I perioden mellom 2011 og 2018 fulgte WHO 1483 ulike epidemier i 172 land. Det mente at responsene var mangelfulle.

To fremtidsscenarioer

Ingen vet nå om viruset og Covid -19 er den pandemien de advarte mot. Men, vi vet at Covid-19 har satt globale og nasjonale helsesystem og ulike lands pandemiberedskap alvorlig på prøve. Og vi må nå sammen håndtere det vi altså er uforberedt på.

På sikt kan vi heller ikke utelukke at vi vil få en bredere diskusjon om hvordan økonomi og samfunnsliv på sikt bør organiseres. Noen har allerede startet en slik debatt, og vi kan se to hovedretninger.

Den ene muligheten er det scenarioet som WHO og Verdensbanken legger opp til. Det vil si at vi mennesker erkjenner at vi lever på én klode og at vi er bundet sammen i et skjebnefellesskap.

En sammenknyttet verden, der vi har global handel, globale verdikjeder og frihet til bevegelse, er ikke bare resultat av økonomisk effektivitet og teknologiske fremskritt, men det er også uløselig knyttet til individers frihet, flere muligheter, økt innsikt, toleranse og empati. Ja, sammenveving og gjensidig avhengighet kan også bidra til å øke problemløsningsevnen, redusere risiko for intoleranse og det kan øke terskelen for å gå til krig.

Samtidig må vi naturligvis forstå at en globalisert verden også bringer med seg nye trusler som terror, digital sårbarhet og epidemier. Nasjonale myndigheter må derfor ha adekvate mekanismer og instrumenter for å på egen hånd kunne håndtere ulike kriser. Samtidig må de sørge for å utvikle et sterkt internasjonalt samarbeid og sterke internasjonale institusjoner som kan koordinere og løse transnasjonale utfordringer.

Det andre scenarioet er at vi får en utvikling som går i retning av mer nasjonalisme, proteksjonisme og mistillit. Vi lever i en tid der populistiske røster lenge har fremmet en generell kritikk mot globalisering, de har ønsket å svekke internasjonale institusjoner, og de har vist mistillit til vitenskap og ekspertise. Snarere enn samarbeid, fremhever de ideen om suverenitet. I et polarisert politisk klima kan noen bruke frykt for pandemier som et påskudd for å frakoble seg verden, og svekke globale verdikjeder, institusjoner og bevegelser.

Ingen vet hva omfanget vil bli av Covid-19. Spredningen og dødeligheten er foreløpig begrenset. Men det er ganske sikkert at konkurrerende politiske ideer kan påvirke hvordan vi håndterer krisen og hvilken verden vi får etter krisen. Følger vi WHOs råd bør vi styrke, ikke svekke, internasjonalt samarbeid og beredskap.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 15. mars 2020.