Krig i Europa og franske bidrag til europeisk sikkerhet
Etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022 har flere europeiske land måttet revurdere sin sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette gjelder også Frankrike. Selv om endringen i fransk sikkerhet- og forsvarspolitikk ikke representere et regelrett brudd med tidligere politikk, har trusselen fra øst nå fått økt betydning også for fransk forsvarsplanlegging. De viktigste endringene i fransk sikkerhets- og forsvarspolitikk er knyttet til en omlegging av Russlandspolitikken, økning i støtten til Ukraina, og sist, men ikke minst en endret trusselvurdering og en betydelig økning i forsvarsbudsjettene. Med Russland aggresjon og usikkerhet rundt amerikansk langsiktig forpliktelse til europeisk sikkerhet, har Frankrikes fokus på strategisk autonomi også fått bredere støtte blant de europeiske allierte.
Krig i Europa: Hvor betydelig endres europeisk sikkerhetspolitikk?
Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina i 2022 har bidratt til en ny og forverret sikkerhetssituasjon i Europa. De fleste land i Europa har støttet Ukraina i krigen mot Russland, men hvor omfattende er de bredere endringene i europeiske land og aktørers forsvars- og sikkerhetspolitikk? I dette fokusnummeret byr bidragsyterne på inngående analyser av en rekke aktører: Danmark, Frankrike, Tyskland, Polen og Europakommisjonen. Det er noe variasjon på tvers de ulike analysene, men et hovedfunn er at endringene europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk er mer fundamentale enn som respons på krigen i Ukraina alene.
Franske tilstander
Politisk drama har preget Frankrike i mange måneder, og fransk politikk er mer usikker enn vi har sett på mange tiår. Det kan kaste Europa ut i en...
Is MINUSMA a canary in the coal mine for international cooperation?
Is the UN’s peacekeeping mission in Mali, and in larger sense UN Peacekeeping, a canary in the coal mine for international cooperation? What can i...
I blindsonen av norsk EU-debatt: EUs helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien
Denne artikkelen utfordrer den norske EU-debatten ved å sette søkelys på et oversett, men stadig viktigere politikkområde for europeisk samarbeid, nemlig helsepolitikk og mer spesifikt helseberedskap. EU har iverksatt store prosjekter knyttet til helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien. Norge er omfattet av noen av disse gjennom EØS-avtalen, men står også utenfor viktige initiativer. Denne artikkelen tjener to formål: den kartlegger den pågående utviklingen i EU på helseberedskapsområdet og vurderer i hvilken grad nettopp dette området bør ta mer plass i den norske europadebatten og debatten om holdbarheten til dagens status quo. Artikkelen identifiserer videre to konkrete områder som er sentrale for Norge knyttet til helseberedskap. Det ene dreier seg om utviklingen av EUs helseunion og Norges politiske arbeid med å sikre formell tilgang til alle initiativene som nylig har blitt utviklet i EU. Det andre er virkningene EUs sterkt intensiverte arbeid med helseberedskap har for norsk helseindustri. Artikkelen konkluderer med at norske sårbarheter er særlig knyttet til det politiske utenforskapet, men at disse sårbarhetene må sees i sammenheng med eventuelle bidrag norsk helseindustri kan gjøre i det europeiske helsemarkedet dersom Norge blir tettere tilsluttet helseunionen.
The morphology of Putinism: the arrangement of political concepts into a coherent ideology
Akademia viser delte meninger når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Putinisme er en helhetlig ideologi. Med beslutningen om å invadere Ukraina krever dette spørsmålet en ny vurdering. Denne artikkelen tolker utviklingen av Putinisme i morfologiske termer og sporer hvordan politiske konsepter har utviklet seg til en distinkt "tynn" ideologi. Etter å først folke den opprinnelige dannelsen av Putinismen (2000-2012), analyserer jeg hvordan sammenvevde prosesser av sikkerhetisering og kulturisering har omformet ideologiens kjerne-, grensende- og perifere konsepter. Endringen ble innledet av en diskursiv lukking mellom Kreml og dets ideologiske motstandere ved kritiske vendepunkt i 2012 og 2014. En vektlegging av Putinismens reaktive, hendelsesdrevne dynamikk avslører hvordan den fungerer som en iboende moral som forsterker eksisterende maktnettverk og søker etter å vinne befolkningens lojalitet. Å bevare kultur og sikkerhet har blitt synonymt med å opprettholde Den russiske føderasjonens selve eksistens. Ved iverksettelsen av den "spesielle militæroperasjonen" i februar 2022, ble ikke denne ideologien umiddelbart transformert, men heller brukt på et nytt og mer dramatisk nivå. Den ideologiske omkonfigureringen som undersøkes i denne artikkelen må forstås som en avgjørende forløper til beslutningen om å eskalere krigen i Ukraina, noe som dramatisk og uforutsigbart omformer Russlands politiske utvikling.