UN Reform and Collective Security : An Overview of Post-Cold War Initiatives and Proposals
«Challenges to Collective Security» Working Papers from NUPI’s UN Programme
Transition Management
«Challenges to Collective Security» Working Papers from NUPI’s UN Programme: The emerging consensus on the need to establish more effective United Nations mechanisms for managing the transition from conflict to peace, and on the importance of addressing the nexus between development and security, is not sufficiently reflected in the organisational structure or logic of UN operations. This report argues that tailored policy responses should be introduced or strengthened at the institutional, intergovernmental and regional levels, to deal effectively with the challenges of peacekeeping, peace-building and transition management. The debate about the need for more improved transition management and better coordination mirrors the larger debate about the role of the organisation and UN system integration.
EUs forslag til nytt tjenestedirektiv : Samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser for Norge
Norsk petro-power og terrorisme: Brennbart og brukbart redskap i norsk sikkerhetspolitikk?
Rapporten analyserer følgende sikkerhetspolitiske utfordringer: 1) Norges sikkerhetspolitiske marginalisering utenfor EU og innenfor et fragmentert NATO. 2) Olje- og gassproduksjon og leveransene til Europa er en viktig enkeltstående faktor som kan gjøre Norge mer sikkerhetspolitisk relevant. Av potensielle terrormål skiller olje- og gassinstallasjoner seg ut fordi anslag ikke kun vil skade Norge, men også kan skade kjøperland. 3) På den ene siden er bekjempelse av terror og sabotasje en sikkerhetsutfordring for Norge, og på den andre siden en mulighet til å påvirke EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk og revitalisere NATO.
EU Security Policy: Contrasting Rationalism and Social Constructivism
There are two very different stories that can be told about EU security policy during 2003. On the one hand, some argue that the deep division among important EU countries in relation to the Iraq war is a final confirmation of the absence of an EU security policy. On the other hand, some argue that the last year has been a year of considerable intensity in relation to EU security policy – despite the fact that EU cannot yet be characterised as a unitary actor. One of the reasons for these very different stories is that they are based on fundamentally different ideas and theories about the basic mechanisms in international relations. In this paper Pernille Rieker will contrast how two different approaches, namely Rationalistism and Social constructivism would analyse EU security policy. The paper starts with a short presentation of the meta-theoretical foundation of these approaches. The second part discusses how each of them views the conditions for multilateral cooperation and security. In the third part these perspectives on EU security policy will be discussed and some empirical data that support each of them will be presented. Finally, the paper ends on a discussion concerning whether these approaches must be seen as being alternative or complementary approaches.
Internasjonal valgobservasjon i Afrika sør for Sahara : fødselshjelp for folkestyret eller hyllest til papirdemokratiet?
Internasjonal valgobservasjon har siden inngangen til 90-tallet vært å regne for en industri i voldsom vekst. Denne utviklingen har hatt sammenheng med demokratikravene som vestlige givere innførte overfor utviklingslandene i kjølvannet av kommunismens fall i 1989. Til tross for det store antallet internasjonale observasjonsoppdrag det siste tiåret har dette feltet hittil vært lite kartlagt rent forskningsmessig, selv om en rekke empiriske kritikker har beskyldt de internasjonale organisasjonenes observasjonspraksis for å mangle nødvendig kvalitetssikring. Denne rapporten søker å bidra til en bredere og mer systematisk kartlegging av den internasjonale observasjonspraksisen i Afrika sør for Sahara på 90-tallet. Spørsmålet som danner utgangspunktet for rapporten er følgende: I hvilken grad kan man si at internasjonale observasjonsoppdrag i Afrika sør for Sahara, har vært gjennomført i tråd med internasjonale organisasjoners uttalte målsetninger på feltet? Spørsmålet knytter seg altså til internasjonale organisasjoners måloppnåelse i forbindelse med internasjonale observasjonsoppdrag. Gitt mangelen på en teoretisk utforskning av valgobservasjonsfeltet har dette forskningsarbeidet hatt et todelt mål. Det første målet har vært å forsøke å bidra til å etablere ny teori på et uutforsket felt. Det andre målet har vært å gjennomføre en empirisk analyse av fire konkrete observasjonsoppdrag, og gjennom denne avdekke om kritikken som har kommet mot enkeltstående oppdrag også vil være representativ for et bredere empirisk materiale. Mye av kritikken mot observasjonspraksisen det siste tiåret har dreid seg om mangelen på en felles standard for bedømmelsen av flerpartivalg. Det teoretiske rammeverket som utvikles i rapporten er et forsøk på å bøte på denne situasjonen. I tillegg inkluderer rammeverket et sett av egenskaper ved internasjonal valgobservasjon som anses som særlig sentralt for å sikre at observatørene faktisk får innhentet informasjon om forholdene i valgstandarden. Til sammen utgjør komponentene i rammeverket det man kan kalle en idealmodell for internasjonale observasjonsoppdrag. Selv om konklusjonen på den empiriske analysen er at måloppnåelsen til aktørene som granskes (FN, EU, Samveldet og Carter-senteret) generelt sett har vært svak, avdekker den også at det finnes visse unntak. Særlig har Carter-senteret vist at de er i stand til å kvalitetssikre et observasjonsoppdrag i relativt høy grad. Hva er så mulige årsaker til at de mer politiske aktørene har lavere grad av måloppnåelse? Kapittelet etter hovedanalysen trekker frem et mulig forklaringsperspektiv. Her pekes det på betydningen av det man kan kalle ‘konkurrerende agendaer’ i internasjonal politikk. Denne forklaringsmodellen legger til grunn at en kvalitetssikring av observasjonspraksisen ikke nødvendigvis er en førsteprioritet for de internasjonale organisasjonene i tilfeller der de har andre politiske og økonomiske agendaer, som går på tvers av den internasjonale demokratiseringsagendaen.
Krig mot Irak : Foreligger det et FN-mandat for bruk av militærmakt?
Foreligger det i dag et folkerettslig grunnlag for bruk av militærmakt mot Irak? Spørsmålet står sentralt i den pågående striden i, og rundt, FNs sikkerhetsråd. Dette notatet gjennomgår historikken omkring Sikkerhetsrådets håndtering av Irak-spørsmålet siden Iraks invasjon av Kuwait i august 1990 og er oppdatert fram til ultimo februar 2003. Notatet konkluderer med at verken resolusjonene fra 1990 og 1991 (særlig S/RES/678 og 687) eller S/RES/1441 fra 2002 gir slik eksplisitt autoritet. Under forutsetning av at Sikkerhetsrådet ikke vedtar en ny resolusjon som eksplisitt autoriserer bruk av militærmakt, vil en invasjon av Irak knyttet til spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen ikke være i samsvar med FN-paktens krav til legitim bruk av militærmakt. Det britisk-amerikansk-spanske utkastet til resolusjon som ble framlagt 24. februar 2003 vil, dersom det skulle bli vedtatt, innebære at det konstateres at Irak ikke oppfyller de forpliktelsene landet er pålagt i så vel våpenhvile-resolusjonen (S/Res 687) som de som følger av resolusjon 1441 fra november 2002, der det trues med «serious consequences». Et slikt vedtak kan medføre at våpenhvilen etter resolusjon 687 bortfaller, og at Sikkerhetsrådet konstaterer at Irak ikke har benyttet den «siste mulighet» landet ble tilbudt i resolusjon 1441. Men dette gir ikke medlemsstatene rett til å bruke makt – til dette trengs det en særlig autorisasjon.
Creating Security through Immigration Control: An analysis of European immigration discourse and the development towards a common EU asylum and imm...
The purpose of this report is to discuss the extent to which immigration has come to be perceived as a security threat by European Union (EU) policy makers. The manner in which immigration issues are presented by policy makers at the European level is assumed to have substantive implications for the choice of instruments in the area. A second purpose is therefore to discuss the extent to which the development towards a common EU asylum and immigration policy can be interpreted as security policy strategy. Increased immigration during the last few decades has coincided with increasing unemployment and economic restructuring in Western Europe. The issue of immigration became increasingly sensitive in the late 1980s after the collapse of communism in Central and Eastern Europe, when a tide of illegal immigrants was expected to inundate the West. Today, images of ships loaded with refugees off the shores of Italy, or of trucks filled with illegal immigrants crossing the English Channel, have become disturbing, but no longer rare features of European newspaper headlines. The impression is that of Europe being ‘swamped’, and unable to deal with the hordes of people standing outside its gates wanting in.Since the aim of this report is to examine the change that has taken place in European perspectives on immigration, a study of political discourse will enable us to deconstruct a number of justificatory domains, which are supported by the members of the European policy community. The main hypothesis is that security considerations are clearly reflected in the establishment and development of asylum and immigration instruments following the Amsterdam programme. Another hypothesis is that the framing of immigration as a security threat has legitimised the introduction of objectives and instruments that have their origin in security policy. This is notably to be seen in the accession agreements with the Central and Eastern European applicant countries, as well in the so-called ‘partnership-agreements’ with immigrant countries of origin and transit. Having established the broader aim of this report, I propose two main and inter linked questions as the framework for the analysis: First: To what extent has the issue of asylum and immigration come to be seen as a security threat, and thus as a security matter at the EU level? Second: To what extent is the above question reflected in the objectives and instruments of the common EU asylum and immigration policy? Can the development towards a common EU asylum and immigration policy be called a security policy strategy?