Publikasjoner
Vi dehumaniserer palestinere, de blir drept
I denne kronikken skriver Minda Holm om dehumanisering av palestinere, og om medias potensielle humaniserende korrektiv i krig. Hvor er palestinernes vakre liv?
Reflex to turn: the rise of turn-talk in International Relations
Feltet for internasjonale relasjoner (IR) blir snurret rundt av et tilsynelatende uendelig antall "turns". Eksisterende analyser av dreiing er få i antall og hovedsakelig opptatt av de mest fremtredende nyere turns. Ved å grave ut den glemte historien til IRs tidligste turns fra 1980-tallet og spore utviklingen av turn-talk over tid, avslører denne artikkelen en avgjørende, men oversett internalistisk driver bak fenomenet: fremveksten av refleksivitet. I stedet for å dukke opp i det 21. århundre, begynte turn-talk på slutten av 1980-tallet som en serie vendinger bort fra positivisme og mot refleksivitet. Kumulativt ville denne første bølgen av turns denaturalisere IRs statssentriske ontologi, samtidig som refleksivitet er et kanonisk gode blant kritiske forskere. På midten av 1990-tallet hadde imidlertid disse metateoretiske kritikkene av positivismen gitt et betydelig tilbakeslag. Anklaget for å fremme en esoterisk dekonstruktivisme, satte en ny generasjon refleksiviste ut for å demonstrere gjennomførbarheten av post-positivistisk empirisk forskning. Som et resultat tok IRs turning også en annen form enn på 2000-tallet: mens den første bølgen av turns hadde satt i gang et epistemologisk og metodologisk angrep mot den positivistiske mainstream, begynte den andre bølgen å bringe nye ontologiske objekter under gransking av refleksivistiske forskere. Dette skiftet fra anti-positivistisk til for det meste intra-refleksivistisk turning ble tilrettelagt av institusjonaliseringen av kritisk IR som et viktig underfelt av disiplinen. Det er refleksivitets priviligerte posisjon blant kritiske IR-forskere som er betingelsen for muligheten for uendelig turning, fremhevet av økende press for å demonstrere nyhet i et stadig mer konkurransepreget miljø.
A Shared Commitment: African-Nordic Peace and Security Cooperation
Over the past decade, the Nordic countries – Denmark, Finland, Iceland, Norway, and Sweden – have strengthened their relationship with African states and societies by supporting the African Peace and Security Archi- tecture and promoting African involvement in conflict prevention, media- tion, peacekeeping, and peacebuilding efforts. This report offers an over- view of the partnership between African and Nordic countries in peace and security from 2012 to 2021. It features original case studies on Nordic country cooperation with African actors and institutions, across an array of efforts, including support to peace processes, building capacity and training for inclusive conflict management, contributing to peace opera- tions, and advancing gender equality, climate adaptation and resilience. It also includes perspectives on cross-cutting themes such as women, peace and security, youth, countering violent extremism, and partnership with the African Union. The report aims to be a resource for the policy commu- nity, mapping African-Nordic cooperation, in pursuit of peace and security in Africa.
Climate Change and Arctic Security, Multi-Actor, Diverse and Distributed Assets and Modalities
Klima- og miljøendringer skaper svært varierende operative forhold både for allierte og motstandere. Mens teknologi ofte blir fremhevet som avgjørende for å oppnå strategiske fordeler, er dette ikke nødvendigvis tilfellet i Arktis. Her er det kunnskap som gir strategisk fortrinn, da den som har mest kunnskap, besitter flere strategiske alternativer og kan anvende denne kunnskapen for å oppnå strategisk dominans uten behov for åpen konflikt. For å raskt tilegne oss presis kunnskap samtidig som vi begrenser motstandernes kunnskap, er det nødvendig å forstå deres mønstre for innhenting av informasjon og forståelse. Manglende innsikt i deres handlemønster fører til at vi ikke kan oppdage eller håndtere fiendtlige aktiviteter effektivt. Fremtidig planlegging forsøker å adressere dette problemet, men den mangler presisjon og grundighet for å produsere konkrete resultater som kan anvendes taktisk. Ved å innføre en rammeverk som tar hensyn til flere aktører, distribuerte ressurser og moduser, kan denne mangelen overvinnes.
Energy justice and energy democracy: Separated twins, rival concepts or just buzzwords?
Many new concepts have emerged to better capture socio-technical change in energy systems from a normative perspective. Two of the most visible, popularized, and politically charged are Energy Justice and Energy Democracy, but it is the tension between them that has drawn recent controversy. Instead of arguing for the superiority of one over the other, this paper's aim is to demonstrate their differential contribution and areas of productive overlap using both quantitative and qualitative measures. It presents the results of the systematic review of 495 articles on Energy Democracy and Energy Justice in the Web of Science database, with attention to the geographical focus, scale, technology, and social groups dominant in both literatures. We find that both the concepts and literatures employing them are very closely related, almost like twins. The key difference is the failure of the Energy Democracy literature to engage with questions of energy poverty and distributional (in)justice. For Energy Justice, we find that despite lip service paid to, for example, the Global South, normative research in energy transitions sphere remains highly Western-centric. We highlight, too, that both terms are most often used as buzzwords and that this undermines knowledge building and the radical potential for change which is inherent in the two concepts and their applications.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Somalia
Somalia experienced its worst drought on record from 2021 to 2023, with an unprecedented five consecutive failed rainy seasons that displaced hundreds of thousands of people, undermined livelihoods and raised the spectre of famine in some areas. From August 2022, clan militias and the Somali armed forces launched operations against al-Shabab in some of the most drought-affected regions. As climate change and conflict continue apace in Somalia, the need for robust analyses and responses to climate-related security risks has never been greater.
Messaging Soleimani's killing: the communication vulnerabilities of authoritarian states
Kapasiteten til autoritære stater til å manipulere narrativer og undergrave autoriteten til vestlige demokratier blir stadig mer vektlagt i forskning innen internasjonale relasjoner. Langt mindre oppmerksomhet har blitt viet til måtene medieomgivelsene skaper kommunikasjonsårbarheter for disse samme undertrykkende statene. Vi adresserer dette gapet i forskningen gjennom en case-studie av persiskspråklig mediedekning av drapet på General Qasem Soleimani - et klimaks i konflikten mellom Iran og USA. Vi undersøker hvordan kommentatorer på de to populære satellittkanalene BBC Persian og Iran International tolket angrepet på Soleimani og de dramatiske hendelsene som fulgte, og spør om de samlet seg rundt det iranske flagget. Forskningsmetoden som ble brukt, er kvalitativ medieinnholdsanalyse. Undersøkelsen avslører at Den islamske republikken ikke nøt godt av en økning i patriotisme blant iranske kommentatorer; faktisk applauderte noen åpent angrepet. Det var først da President Trump truet med å bombe iranske kulturskatter at kommentatorene samlet seg rundt flagget. Den islamske republikken sto overfor en to-fronts narrativkamp ettersom kommunikasjonsangrep fra iranere i eksil intensiverte informasjonskrigen med USA. Artikkelen konkluderer med at autoritære stater er sårbare når de trenger kommunikasjonsstrategier utover desinformasjon og forvrengning.
On safer ground? The emergence and evolution of ‘Global Britain’
Hvorfor introduserte Theresa Mays regjering begrepet om 'Global Britain', og hvordan utviklet og materialiserte dette narrativet seg i britisk utenrikspolitikk i de påfølgende årene? Vi argumenterer for at brexit var et sjokk for Storbritannias utenrikspolitiske identitet, og at 'Global Britain'-narrativet oppsto som et middel for å gjenskape den utenrikspolitiske identiteten i en usikker tid. Forskning på ontologisk sikkerhet forklarer hvordan stater bruker narrativer for å gjenopprette og stabilisere sine identiteter når de blir ontologisk usikre. Det er ikke tilstrekkelig adressert hvordan disse fortellingene utvikler seg, og hvilke betingelser som må være til stede for at de skal resonere med sentrale målgrupper. Vi foreslår at identitetskonsoliderende narrativer er mer effektive når de er forankret i kjente områder og sammenhenger - det vi kaller 'hjemmebaner'. Vi viser hvordan det å fylle 'Global Britain' med innhold var en prosess som gikk fra eksistensiell bekymring om landets fremtidige rolle, til å forankre britisk utenrikspolitikk i og rundt slike hjemmebaner. Når vi sporer utviklingen av 'Global Britain'-narrativet i offisiell britisk diskurs, finner vi at 'Global Britain' gradvis konsentrerte seg om to sikre hjemmebaner: sikkerhet og forsvar (tematisk), samt den angloamerikanske innflytelsessfæren og Euro-Atlanteren, særlig Skandinavia og Baltikum (geografisk).
Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk
Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.