Publikasjoner
Naturalisation through mainstreaming Counter-terrorism and counter-radicalisation in UN and EU discourse
Etter terrorangrepene mot USA 11. september 200, ble kontraterror en viktigere form for “hard sikkerhet” for land verden over. I vesten omtaler mange myndigheter terrorisme som et unikt trusselfenomen som legitimerer dedikerte budsjetter, systemer og strukturer innen politi og forsvar. Men med det etterhvert økte fokuset på radikalisering som en antatt forløper for terrorisme, og kontraradikalisering som en sentral del av kontraterror, spredte feltet seg langt utover det som vanligvis forstås som “hard sikkerhet”. Kontraradikalisering gjorde at kontraterror som felt spredte seg til “mykere” deler av samfunnet. Dette bokkapitlet agrumenterer for at dette skiftet bør forstås som en type “mainstreaming”. Kapitlet starter med å se på begrepet “mainstreaming” og hvordan det favner utviklingen beskrevet ovenfor. Deretter analyserer kapittelet antiradikaliseringsdiskursen i EU- og FN-dokumenter om kontraterror. På grunnlag av dette konkluderer kapitlet kontraradikalisering og kontraterror er blitt “mainstreamet” som naturlige foretak for områder langt utenfor sikkerhetssektoren.
Everyday migration hierarchies: negotiating the EU’s visa regime
Kritiske sikkerhetsstudier har kastet uvurderlig lys over de diffuse statlige teknologiene og skadelige effektene av EUs grensepraksis. Mens forskere har fokusert på erfaringene til prekære migrantgrupper, antyder denne artikkelen at å utvide vårt kritiske blikk til å inkludere tilsynelatende privilegerte migranter kan ytterligere forstå hvor langt usikkerheten produsert av EUs migrasjonsregime når. Med fokus på migrasjonsprosessen til internasjonale studenter i Norge, spør denne artikkelen om hvordan disse migrantene opplever, teoretiserer og forhandler om EUs visumregime og dets statlige teknologier. Vi viser hvordan deres subjektive forståelser av «brede» og «smale» hierarkier av visumregimet utspiller seg i deres byråkratiske møter, og påvirker deres hverdag. Til syvende og sist viser artikkelen hvordan regimets disiplinære effekter strekker seg lenger enn tidligere kritisk forskning har satt pris på.
The EU and the governance of the Maritime Global Space
This article investigates the extent to which the European Union (EU) contributes to the governance of Global Spaces by exploring its policies towards the maritime domain. In a more competitive and uncertain geopolitical setting, are the EU’s policies changing and becoming more strategic? Or does the EU continue to promote multilateral cooperation and regulation of the maritime Global Space, and if so, what type of governance regimes does it promote? Developing and applying three analytical models of Global Space policies, the article finds that the EU has been consistent in its approach, which reflects a combination of its strong interest in free navigation and an attempt to achieve sustainable growth through climate regulation. Despite more geopolitical conflict in these areas and in international relations more broadly, the EU’s approach to the maritime Global Space is to promote international governance regimes.
The EU and the governance of the Maritime Global Space
This article investigates the extent to which the European Union (EU) contributes to the governance of Global Spaces by exploring its policies towards the maritime domain. In a more competitive and uncertain geopolitical setting, are the EU’s policies changing and becoming more strategic? Or does the EU continue to promote multilateral cooperation and regulation of the maritime Global Space, and if so, what type of governance regimes does it promote? Developing and applying three analytical models of Global Space policies, the article finds that the EU has been consistent in its approach, which reflects a combination of its strong interest in free navigation and an attempt to achieve sustainable growth through climate regulation. Despite more geopolitical conflict in these areas and in international relations more broadly, the EU’s approach to the maritime Global Space is to promote international governance regimes.
Reflex to turn: the rise of turn-talk in International Relations
Feltet for internasjonale relasjoner (IR) blir snurret rundt av et tilsynelatende uendelig antall "turns". Eksisterende analyser av dreiing er få i antall og hovedsakelig opptatt av de mest fremtredende nyere turns. Ved å grave ut den glemte historien til IRs tidligste turns fra 1980-tallet og spore utviklingen av turn-talk over tid, avslører denne artikkelen en avgjørende, men oversett internalistisk driver bak fenomenet: fremveksten av refleksivitet. I stedet for å dukke opp i det 21. århundre, begynte turn-talk på slutten av 1980-tallet som en serie vendinger bort fra positivisme og mot refleksivitet. Kumulativt ville denne første bølgen av turns denaturalisere IRs statssentriske ontologi, samtidig som refleksivitet er et kanonisk gode blant kritiske forskere. På midten av 1990-tallet hadde imidlertid disse metateoretiske kritikkene av positivismen gitt et betydelig tilbakeslag. Anklaget for å fremme en esoterisk dekonstruktivisme, satte en ny generasjon refleksiviste ut for å demonstrere gjennomførbarheten av post-positivistisk empirisk forskning. Som et resultat tok IRs turning også en annen form enn på 2000-tallet: mens den første bølgen av turns hadde satt i gang et epistemologisk og metodologisk angrep mot den positivistiske mainstream, begynte den andre bølgen å bringe nye ontologiske objekter under gransking av refleksivistiske forskere. Dette skiftet fra anti-positivistisk til for det meste intra-refleksivistisk turning ble tilrettelagt av institusjonaliseringen av kritisk IR som et viktig underfelt av disiplinen. Det er refleksivitets priviligerte posisjon blant kritiske IR-forskere som er betingelsen for muligheten for uendelig turning, fremhevet av økende press for å demonstrere nyhet i et stadig mer konkurransepreget miljø.
A Shared Commitment: African-Nordic Peace and Security Cooperation
Over the past decade, the Nordic countries – Denmark, Finland, Iceland, Norway, and Sweden – have strengthened their relationship with African states and societies by supporting the African Peace and Security Archi- tecture and promoting African involvement in conflict prevention, media- tion, peacekeeping, and peacebuilding efforts. This report offers an over- view of the partnership between African and Nordic countries in peace and security from 2012 to 2021. It features original case studies on Nordic country cooperation with African actors and institutions, across an array of efforts, including support to peace processes, building capacity and training for inclusive conflict management, contributing to peace opera- tions, and advancing gender equality, climate adaptation and resilience. It also includes perspectives on cross-cutting themes such as women, peace and security, youth, countering violent extremism, and partnership with the African Union. The report aims to be a resource for the policy commu- nity, mapping African-Nordic cooperation, in pursuit of peace and security in Africa.
Climate Change and Arctic Security, Multi-Actor, Diverse and Distributed Assets and Modalities
Klima- og miljøendringer skaper svært varierende operative forhold både for allierte og motstandere. Mens teknologi ofte blir fremhevet som avgjørende for å oppnå strategiske fordeler, er dette ikke nødvendigvis tilfellet i Arktis. Her er det kunnskap som gir strategisk fortrinn, da den som har mest kunnskap, besitter flere strategiske alternativer og kan anvende denne kunnskapen for å oppnå strategisk dominans uten behov for åpen konflikt. For å raskt tilegne oss presis kunnskap samtidig som vi begrenser motstandernes kunnskap, er det nødvendig å forstå deres mønstre for innhenting av informasjon og forståelse. Manglende innsikt i deres handlemønster fører til at vi ikke kan oppdage eller håndtere fiendtlige aktiviteter effektivt. Fremtidig planlegging forsøker å adressere dette problemet, men den mangler presisjon og grundighet for å produsere konkrete resultater som kan anvendes taktisk. Ved å innføre en rammeverk som tar hensyn til flere aktører, distribuerte ressurser og moduser, kan denne mangelen overvinnes.
Energy justice and energy democracy: Separated twins, rival concepts or just buzzwords?
Many new concepts have emerged to better capture socio-technical change in energy systems from a normative perspective. Two of the most visible, popularized, and politically charged are Energy Justice and Energy Democracy, but it is the tension between them that has drawn recent controversy. Instead of arguing for the superiority of one over the other, this paper's aim is to demonstrate their differential contribution and areas of productive overlap using both quantitative and qualitative measures. It presents the results of the systematic review of 495 articles on Energy Democracy and Energy Justice in the Web of Science database, with attention to the geographical focus, scale, technology, and social groups dominant in both literatures. We find that both the concepts and literatures employing them are very closely related, almost like twins. The key difference is the failure of the Energy Democracy literature to engage with questions of energy poverty and distributional (in)justice. For Energy Justice, we find that despite lip service paid to, for example, the Global South, normative research in energy transitions sphere remains highly Western-centric. We highlight, too, that both terms are most often used as buzzwords and that this undermines knowledge building and the radical potential for change which is inherent in the two concepts and their applications.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Somalia
Somalia experienced its worst drought on record from 2021 to 2023, with an unprecedented five consecutive failed rainy seasons that displaced hundreds of thousands of people, undermined livelihoods and raised the spectre of famine in some areas. From August 2022, clan militias and the Somali armed forces launched operations against al-Shabab in some of the most drought-affected regions. As climate change and conflict continue apace in Somalia, the need for robust analyses and responses to climate-related security risks has never been greater.
Messaging Soleimani's killing: the communication vulnerabilities of authoritarian states
Kapasiteten til autoritære stater til å manipulere narrativer og undergrave autoriteten til vestlige demokratier blir stadig mer vektlagt i forskning innen internasjonale relasjoner. Langt mindre oppmerksomhet har blitt viet til måtene medieomgivelsene skaper kommunikasjonsårbarheter for disse samme undertrykkende statene. Vi adresserer dette gapet i forskningen gjennom en case-studie av persiskspråklig mediedekning av drapet på General Qasem Soleimani - et klimaks i konflikten mellom Iran og USA. Vi undersøker hvordan kommentatorer på de to populære satellittkanalene BBC Persian og Iran International tolket angrepet på Soleimani og de dramatiske hendelsene som fulgte, og spør om de samlet seg rundt det iranske flagget. Forskningsmetoden som ble brukt, er kvalitativ medieinnholdsanalyse. Undersøkelsen avslører at Den islamske republikken ikke nøt godt av en økning i patriotisme blant iranske kommentatorer; faktisk applauderte noen åpent angrepet. Det var først da President Trump truet med å bombe iranske kulturskatter at kommentatorene samlet seg rundt flagget. Den islamske republikken sto overfor en to-fronts narrativkamp ettersom kommunikasjonsangrep fra iranere i eksil intensiverte informasjonskrigen med USA. Artikkelen konkluderer med at autoritære stater er sårbare når de trenger kommunikasjonsstrategier utover desinformasjon og forvrengning.