Publikasjoner
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Colombia
Colombias langvarige konflikt resulterte i fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og geriljagruppen Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) i 2016. Avtalen inkluderte mål om å oppnå fred gjennom landreformer, reintegrering av tidligere stridende, håndtering av ulovlig dyrking, sikre utbedring av skadet jord samt sikre frivillig tilbakevending for internt fordrevne. En kombinasjon av tilstedeværelsen til ikke-statlige væpnede grupper, vold, sosial ulikhet og miljøutfordringer er imidlertid med på å hindre gjennomføringen av fredsavtalen, særlig i rurale områder. Siden 2022 har den nåværende regjeringen fulgt en politikk som innebærer ‘Absolutt Fred’, sammen med gjennomføringen av fredsavtalen. Dette innebærer blant annet fredssamtaler med væpnede grupper og håndteringen av strukturell vold, rasistisk motivert diskriminering, kjønnsulikhet, sosiale ulikheter og miljøhensyn. Dette faktaarket fokuserer på hvordan klimarelatert risiko for fred og sikkerhet samhandler med spesifikke bestemmelser i fredsavtalen, og gir en oppdatering på situasjonen siden 2022.
Changing transatlantic relations – and what it means for Europe
I en mer usikker verden og med krig i Europa er det viktigere enn noen gang for Europa å sikre et sterkt forhold til sin tradisjonelle partner og allierte, USA. Samtidig står Europa overfor en reell mulighet for at transatlantiske relasjoner nå svekkes. I denne SIEPS rapporten (2024:21epa) diskuterer Riddervold allerede pågående endringer i det transatlantiske forholdet, hva dette forteller oss om den fremtidige retningen, og hva et endret transatlantisk forhold innebærer for Europa. Riddervold diskuterer hva en Trump eller Harris-presidentskap betyr for amerikansk utenrikspolitikk, implikasjonen for europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og hva som må gjøres for å møte nye utfordringer.
The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics
Stater streber ikke bare etter rikdom og sikkerhet, men også internasjonal status. Stadig mer forskning har dokumentert at stater av alle størrelser bruker betydelig med tid, energi, og til og med blod og skatter, når de søker status på verdensscenen. Til tross for forskeres suksess med å identifisere tilfeller av status-søking, mangler de enighet om arten til de internasjonale hierarkiene som stater sies å konkurrere innenfor. Å kunne gi mening om denne status-tvetydigheten er fortsatt den viktigste metodologiske og teoretiske utfordringen som statusforskning står overfor i feltet internasjonale relasjoner (IR). I "The Grammar of Status Competition" ser Paul David Beaumont nærmere på dette puslespillet, ved å gjøre en statusens allment anerkjente "glatthet" til en styrke. Gitt at stater, myndigheter og borgere bryr seg om, og forfølger, status til tross for at det er vanskelig å vurdere hvor suksessfullt dette er, argumenterer Beaumont for at vi kan studere internasjonale statushierarkier gjennom disse aktørenes forsøk på å takle denne samme statusuklarheten. Boken undersøker de teoriene om internasjonal status (TIS) som regjeringer og innbyggere selv produserer og bruker for å kunne gi mening til statens posisjon i verden. Boken fremmer et nytt rammeverk for å studere TIS, og belyser hvordan spesifikke teorier om internasjonal status dukker opp, stopper opp og blir omstridt, og hvordan disse prosessene påvirker innenriks- og utenrikspolitikk. Ved å vise frem verdien av en TIS-tilnærming via flere historiske case-studier – fra atomvåpenkontroll til norsk utdanningspolitikk – tar Beaumont dermed opp tre store gåter innen IR-statusforskning: hvorfor stater konkurrerer om status når de internasjonale belønningene virker flyktige, hvordan stater kan unnslippe nullsumspillet knyttet til oppdrag for posisjonsstatus, og hvordan statusforskere kan overvinne det metodiske problemet med å skille status fra andre motivasjoner.
The future of the US nuclear guarantee
Krigen i Ukraina har potensial til å fundamentalt endre Europas sikkerhetslandskap. Denne utfordringen forsterkes av det stadig tettere sikkerhetssamarbeidet mellom Kina og Russland. Samtidig vekker politisk dysfunksjon i USA bekymring, og betydelige skifter i amerikansk sikkerhetspolitikk kan redusere landets forpliktelse til Europa. Atomvåpen spiller en sentral rolle i stormaktspolitikken. Moderniseringen av amerikanske strategiske atomstyrker utgjør en stor utfordring. Denne utviklingen kan svekke troverdigheten til USAs utvidede avskrekking og kjernefysiske garanti til Europa. I denne sammenhengen er det avgjørende for europeiske allierte å styrke sin konvensjonelle forsvarsevne, og dermed redusere avhengigheten av atomvåpen. I tillegg bør Europa aktivt kjempe for en robust atomavskrekking, ifølge denne rapporten. Selv om amerikanske taktiske eller sub-strategiske atomvåpen stasjonert i Europa bare utgjør en liten del av USAs totale atomarsenal, er de fortsatt viktige. Europeiske nasjoner bør også søke større operativt samarbeid med amerikanske strategiske styrker, inkludert å være vertskap for amerikanske strategiske flyoperasjoner i sitt luftrom og delta i felles trening og øvelser.
US and UK Elections: Implications for NATO and Northern European Security
Hvordan vil utfallet av valget i USA påvirke sikkerhetspolitikken i Storbritannia nord-Europa? Rapporten diskuterer mulige konsekvenser av en seier for henholdsvis Harris og Trump, samt den nye britiske regjeringens sikkerhetspolitiske orientering. Hva betyr dette for Norge og nord-Europa?
Respons - Norsk utenrikspolitikk for en ny tid. Sluttrapport
I 2023 og 2024 arrangerte UD, i samarbeid med lokale aktører, til sammen sju konferanser i RESPONS-serien. Åpningskonferansen fant sted i Oslo i mars 2023, med NUPI som arrangør. Deretter fulgte et møte med NATOs generalsekretær, også i Oslo, og arrangementer i Arendal, Lillehammer, Trondheim, Bergen, Stavanger og Tromsø. Den tematiske innretningen på arrangementene har variert fra det brede til det smale, fra sikkerhetspolitikk og utvikling, via teknologi til handelspolitikk og grønn omstilling. En rekke fagfolk fra hele landet og fra ulike profesjoner og fagdisipliner, har innledet og deltatt i paneler. Utenriksministrene Anniken Huitfeldt (2022-2023) og Espen Barth Eide (2023-) har deltatt på alle arrangementene med unntak av ett – under Arendalsuka – hvor utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (2021-) representerte departementet. NUPI har rapportert fra alle sju konferanser. Dette er i tillegg seriens sluttrapport, der de foregående delrapportene er inkludert.
Norske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Libya
Libya er utsatt for en rekke klimautfordringer. I september 2023, forårsaket stormen Daniel kraftig nedbør og flom, og utløste kollapsen av to eldre demninger i det østlige Libya. Dette etterlot et spor av ødeleggelse i byen Derna og områdene rundt. Libya er også et av de tørreste og mest vann-stressede landene i verden; det er utsatt for tørke og mindre enn to prosent av landet får nok regn til opprettholde jordbruket. Klimastressfaktorer forverres i sin tur av politisk uro, splittede myndigheter, langvarig konflikt og tilstedeværelsen av en mengde væpnede grupper. Disse faktorene, som har bidratt til korrupsjon og mangel på god styring, påvirker innsatser for å håndtere klimarelaterte risikoer, inkludert de som kan påvirke freds- og sikkerhetsdynamikken.
Franske tilstander - Forstå det moderne Frankrike
Hvorfor vokser stadig høyrepopulismen i Frankrike til nye høyder? Hvorfor streiker franskmenn så ofte? Hvorfor er Frankrike så aktiv på den internasjonale arena? Til tross for at Frankrike er godt kjent for nordmenn flest både som ferieland, matland og kulturell høyborg, har landet lett for å forbli en gåte. Spørsmålene er mange: Hvorfor er tilliten til franske politikere så lav? Hva kan forklare den høye terrortrusselen i landet? Og hvor langt har egentlig likestillingen kommet i Simone de Beauvoirs fødeland? Når det franske samfunnet fremstår som litt fremmed, skyldes det at fransk politikk og samfunnsliv får langt mindre oppmerksomhet i den norske offentligheten enn for eksempel britisk eller amerikansk politikk. Med denne boken ønsker Norges fremste eksperter på Frankrike og franske forhold å bøte på dette. Boken er for deg som har fransk språk, politikk og samfunnsliv som fag, som er frankofil eller som rett og slett ønsker bedre kjennskap til det moderne Frankrike.
Ekstreme moderater: Å forstå de lave nivåene av voldelig ekstremisme i Bosnia-Hercegovina
Hvordan kan lave nivåer av voldelig ekstremisme i sårbare miljøer forklares? Etterkrigstiden i Bosnia-Hercegovina har vært preget av langvarige politiske kriser, økonomisk ustabilitet og usikkerhet for innbyggerne. Kombinasjonen av et relativt ungt og ustabilt demokrati, og sosial misnøye, har skapt grobunn for radikalisering og spredning av en rekke ekstremistiske ideologier. Dette har i sin tur gitt ikke-statlige grupper muligheten til å utfordre formelle institusjoner. Til tross for dette har det vært få ekstremistiske angrep; og de som har funnet sted har vært av liten skala og mislyktes i å avsløre noe dypere apell for voldelig ekstremisme. Hva forklarer dette avviket? Ved å benytte teorier om sosial bevegelser og politiske mulighetsstrukturer utforsker denne artikkelen hvordan strukturelle forhold i det politiske og diskursive rommet i Bosnia-Hercegovina påvirker reportaret for protest blant ekstremistiske bevegelser. To hovedargumenter blir lagt fram. For det første må ikke-statlige grupper forstås som rasjonelle aktører med et bredere fokus enn kun bruk av vold. For det andre kan det å skille mellom radikalisering knyttet til voldelig ekstremisme og radikalisering som tar sikte på samfunnsendring gjennom ikke-voldelige midler, hjelpe oss med å bedre forstå dynamikken bak samfunnsendring i sårbare miljøer.