Dette betyr frihandelsavtalene for Norge

Avtaler og regelverk i Verdens handelsorganisasjon (WTO), EØS-avtalen og andre frihandelsavtaler gjør at norske bedrifter kan selge varer til utlandet uten at de som kjøper varene må betale så høy toll som de ellers ville ha gjort. På samme måte kan utenlandske bedrifter selge varer vi har avtalt at de kan selge i Norge uten høye tollbarrierer.

For Norges del betyr det at vi kan eksportere viktige varer vi har mye av, som fisk og metaller, uten at disse blir så dyre at forbrukerne i andre land dropper å kjøpe dem.

Mangelfull evaluering fra WTO

I et spesialnummer av tidsskriftet The World Economy har seniorforsker Hege Medin (NUPI) sett nærmere på Norges frihandelsavtaler utenom EØS og EFTA. Dette er avtaler mellom enkeltland eller mindre grupper av land og blir ofte omtalt som bilaterale handelsavtaler.

Bakgrunnen er at WTO i 2018 ga ut en Trade Policy Review (TPR) om Norge, men ifølge Medin var den over 150 sider lange evalueringen av vår handelspolitikk mangelfull på særlig et område.

- Evalueringen er utrolig nyttig for folk som vil vite hva slags handelspolitikk Norge driver, og alle som vil drive handel i Norge. Men en ting manglet: Omtale av de bilaterale frihandelsavtalene. Selv om EØS selvsagt er viktigere, var dette overraskende, sier Medin.

Derfor har hun i den nye artikkelen sin, Free trade agreements in a small, open country: The case of Norway, tatt nettopp disse avtalene nærmere i øyesyn.

Les Hvor hender det?

• 25 år med EØS-avtalen
• Trumps tollkrig utfordrer WTO

Bilaterale frihandelsavtaler = 10 prosent av handelen

Norge har i dag 29 bilaterale avtaler med 41 land, og handelen som skjer innenfor disse rammene utgjør omkring 10 prosent av Norges internasjonale handel.

Faktisk har vi et av de mest omfattende nettverkene av frihandelsavtaler i verden.

- En viktig grunn er at vi er veldig avhengige av internasjonal handel. Vi solgte tørrfisk til utlandet alt i vikingtiden, og er et lite land med en ensidig næringsstruktur, som er mye basert på råvarer vi er avhengige av å få solgt til andre land. Du kan jo tenke deg hvordan det ville vært om vi skulle brukt opp all oljen selv, forklarer Medin.

Dessuten har Norges viktigste handelspartnere, særlig EU, inngått mange frihandelsavtaler. EU-landene forhandler i felleskap, hvilket betyr at når EU inngår en frihandelsavtale med andre land, omfatter den ene parten i praksis alle EU-landene – med andre ord et veldig stort marked.

- Når våre viktigste handelspartnere inngår viktige handelsavtaler med andre land, er det også viktig for oss å følge med, slik at handelen ikke vris vekk fra Norge.

Flere grunner til at de bilaterale frihandelsavtalene blir viktigere

- Stort sett er det EØS-avtalen som får oppmerksomhet, men de bilaterale avtalene er potensielt viktige for Norge, og de vil bli stadig viktigere i fremtiden, sier Medin.

• Les kronikk: EØS gir oss vern i handelskrigen

I skrivende stund forhandler Norge for eksempel om en frihandelsavtale med den økonomiske giganten Kina.

- Og nå som Storbritannia – en av våre viktigste handelspartnere – er på vei ut av EU, vil vi antagelig måtte forhandle en egen frihandelsavtale med dem.

I tillegg ser man tegn til gryende misnøye med Norges aller viktigste handelsavtale:

- Det er nok mindre sannsynlig, men hvis Norge skulle si opp EØS-avtalen, måtte vi forhandlet en ny avtale med EU.

WTO i krise

Samtidig er WTO, som fungerer som multilateral handelsavtale med 164 medlemsland, i det mange omtaler som en regelrett krise.

- WTO sliter, fordi tvisteløsningsmekanismen deres ikke lenger fungerer slik den skal. Dessuten har WTO hatt lite progresjon de siste årene. Det har vært vanskelig å bli enig på nye områder, for eksempel tjenester, selv om slike områder blir stadig viktigere i internasjonal handel. De henger altså ikke med.

• Les også: Ikke bare en handelskrig

Ikke bare har vi flere bilaterale frihandelsavtaler enn før. De dekker også flere områder, som tjenestehandel, investeringer og offentlige innkjøp.

- For 20 år siden dekket de stort sett bare varehandel, sier Medin.

Beskyttelsestiltak koster

Kort oppsummert er Norge er et lite, rikt og åpent land, med et liberalt regime når det gjelder internasjonal handel, ifølge NUPI-forskerens artikkel.

- Lave tollsatser er en del av et liberalt regime, men vi har også en åpen politikk på en del andre områder, for eksempel når det gjelder utenlandske investeringer i Norge.

- Hvorfor velger vi egentlig å være åpne og liberale?

- Ifølge økonomisk teori er det som regel lønnsomt og gunstig for et land å ha lave tollsatser. Men så hender det selvsagt at man har andre politiske mål enn størst mulig økonomisk gevinst. Norge har for eksempel valgt å beskytte norsk landbruk ekstra, og har dermed høye tollsatser på import av landbruksvarer.

Men slike beskyttelsestiltak har også en kostnad, forklarer hun:

- Samtidig gjør det at varene blir betydelig dyrere for forbrukerne, og at ressursene i økonomien ikke blir kanalisert dit de gir høyest avkastning. Det kan for eksempel dempe fremvekst av nye næringer vi skal leve av når oljen tar slutt.