Foto: NTB/Scanpix

Når krig blir hverdag

Publisert: 5. jan. 2021

USA definerer strategien, småstatene følger etter, skriver Minda Holm i denne kronikken. 

(Klassekampen) I høst redigerte en dansk kollega (Jakob Dreyer) og jeg et dansk-norsk spesialnummer av Tidsskriftet Internasjonal Politikk. Temaet var skandinavisk militæraktivisme.

Militæraktivisme er et begrep med bedre fotfeste i Danmark. Men det beskriver også viktige sider ved norsk og svensk politikk. Militæraktivisme handler om økt bruk av krigføring og militære midler i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Skandinavisk militæraktivisme etter 1989

Bakteppet for spesialnummeret er at Danmark, Sverige og Norge de siste tretti årene har deltatt i et stort antall utenlandsoperasjoner: Fra Balkan til Afghanistan, Libya og operasjoner i Syria, Irak og Sahel-området. For land som har fred som et viktig varemerke, er det påfallende mye bruk av militære midler.

Spørsmålet vi stilte bidragsyterne var derfor følgende: Gitt uklare resultater og store kostnader, hvorfor har normaliseringen av militæraktivisme i Skandinavia fortsatt? Hvilke aktører og institusjoner muliggjør militæraktivismen? Hvordan påvirker aktivismen våre parallelle selvbilder som fredsnasjoner?

Det korte svaret er forholdet til USA. Hva gjelder selvbilder, preller dissonansen tilsynelatende av. Beslutningstakere mangler også vilje til å diskutere kritisk konsekvenser av egen krigsdeltagelse. Den offentlige debatten rundt militære engasjement er på sin side mangelfull.

USAs hengemyrer, og FNs Sikkerhetsråd

Tormod Heier, professor ved Forsvarets høyskole, argumenterer i sitt bidrag for at skandinavisk militæraktivisme «kan forstås som et uttrykk for småstatens maktesløshet der større og mektigere allierte setter premisser for hvordan krigen føres». Den amerikanske strategiske kulturen er at fienden skal nedkjempes totalt militært. I sitt ønske om å fremstå som en ‘god alliert’ blir skandinaviske land dratt inn i USAs hengemyrer. Til tross for knappe forsvarsressurser blir skandinaviske styrker stående ‘tiår etter tiår, uten mulighet til å trekke seg ut’. USA definerer strategien, småstatene følger etter.

Sigrun Marie Moss og Malcolm Langford, fra henholdsvis Psykologisk Institutt og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, har i sitt bidrag sett på hvordan Norges kampanje for medlemskap i FNs Sikkerhetsråd for 2021-2022 ble legitimert. De beskriver en dissonans mellom Norges fremstilling av seg selv om en fredsnasjon, og Norges militærdeltagelse i bl.a. Midtøsten. Mens militæraktivismen ‘stadig ble hvisket ut’ i kampanjen for norsk medlemskap, ble bildet av Norge som en fredsnasjon til å stole på dyrket frem. Muligens er den vellykkede ‘brandingen’ med på å forklare hvorfor Norge fikk noen flere stemmer enn det mindre militæraktivistiske Irland, skriver Moss og Langford.

En permanent krigførende nasjon

De danske bidragsyterne peker på mange av de samme trekkene i Danmarks militæraktivisme. Anders Wivel, fra Institutt for Statsvitenskap ved Københavns Universitet, beskriver Danmark som en ‘permanent krigførende nasjon’. USAs avgjørende betydning for dansk sikkerhet er utgangspunktet for ‘den danske viljen til å aktivt fastholde en status som bidragende og konstruktiv alliert gjennom deltagelser i danske operasjoner’.

Wivel stod i fjor bak en stor offentlig utredning av Danmarks militære engasjement i Kosovo, Irak og Afghanistan. Konklusjonen i utredningen var at USA ikke la direkte press på danskene. Snarere var det snakk om at beslutningstakerne ønsket å imøtekomme USAs ønsker om militære bidrag. Parallelt førte regjeringene en ‘minimalistisk’ informasjonspraksis overfor Det Udenrigspolitiske Nævn i Folketinget. Dette er utvalget som regjeringen skal rådføre seg med i ‘enhver beslutning av større utenrikspolitisk rekkevidde’.

Nestor i dansk utenrikspolitisk forskning, Hans Mouritzen ved Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS), drøfter bakgrunnen for denne formen for ‘selvkjørende’, altså internaliserte, ønske om å stille opp militært. Han ser særlig på danskenes vilje til å delta i den aborterte militæraksjonen i Syria, august 2013. Ønsket om å stille opp handlet ikke om begivenhetene i Syria eller Midtøsten, men om ‘Danmark selv og dets forhold til primært USA’. De negative erfaringene fra Irak prellet på sin side av.

Forholdet til Washington

Mouritzen viser her også til Wivels utredning fra 2019. I utredningen konkluderte de med at substansen i konfliktene – i Serbia, Irak og Afghanistan – var av mindre betydning for danskenes ønske om å stille opp. Bak fasaden var det forholdet til Washington som var avgjørende.

I så måte ser vi en tydelig parallell til Norge. Tittelen på Godal-utvalgets NOU om norsk deltagelse i Afghanistan fra 2016 kunne også vært brukt om danskene: ‘En god alliert’. Sverige har på sin side vært mer aktiv i NATO-operasjoner enn enkelte NATO-medlemmer. I samtlige tre land er det parallelt en bekymring om denne militæraktivismen går på bekostning av muligheten til å forsvare eget territorium.

Et annet spørsmål er da hvordan militæraktivismen muliggjøres. Jakob Dreyer og Christine Nissen, ved Københavns Universitet og DIIS, poengterer at den danske militæraktivismen har skjedd under betingelser av ‘meget begrenset’ folkelig forankring. Politikken formes av en snever krets ‘representert av regjeringen, embetsverk og de væpnede styrker’. I så måte minner det om debatter om manglende demokratisk forankring både i Norge og Sverige.

Trump vs Biden

I europeisk offentlighet har det vært mye fokus på brudd under Trumps presidentperiode: Altså, på hvor annerledes presidentens tone og ideologi har vært fra hans forgjengere. Samtidig er det også mye som har fortsatt langs samme gamle linjer som før. Trump har ikke startet noen nye kriger. Men USA har fremdeles tilstedeværelse de samme stedene som da Trump kom til makten i 2017.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har vært opptatt av å understreke at det har vært viktig for dem å skille mellom hva som blir sagt på Twitter, og hva som blir gjort. Til tross for økt avstand i verdifelleskapet mellom USA og Skandinavia, har det tette forholdet til USA fortsatt. Verdier kan forgå, men forholdet – og militæraktivismen - består. De skandinaviske statene stiller fremdeles stort sett opp når det trengs.

Når Biden innsettes 20. januar, blir det nok ytterligere business as usual. Krig har blitt en del av vår hverdag.

Denne spalten er basert på et redigert fokusnummer av Internasjonal Politikk, utgitt desember 2020. Bidragene er gratis tilgjengelige på nett.