Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Enrique De La Osa/Reuters/NTB

Etter over 60 år ved makten, skal Cuba styres videre uten Castro-brødrene Fidel (f.v.) og Raúl (t.h.). 

Cuba uten Castro

Publisert: 10. juni 2021

Brødreparet Raúl og Fidel Castro har styrt kommunistlandet Cuba i over et halvt århundre. Nå er et politisk generasjonsskifte underveis.

Den karibiske øystaten Cuba ligger bare 14 mil unna USA. Beliggenheten har preget Cuba. Opp gjennom historien har Cuba vært herjet av pirater og orkaner, dominert av spanske conquistadorer, deretter av USA, så Sovjetunionen. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble Cuba kastet ut i en dyp økonomisk krise som fortsatt preger øya.

I over 60 år har Castro-brødrene styrt skuta i det som blir ansett som en turist-perle. Vi skal se nærmere på hva som rører seg bak de sjarmerende og fargerike murbygningene, de sigarrøykende bestemødrene og de putrende veteranbilene.

Foto: Dorothea Oldani/Unsplash

Cuba er kjent blant turister for sine fargerike fasader og sjarmerende veteranbiler. 

2: Revolusjon og USAs reaksjon

Under Spanias 500-årige kolonistyre på Cuba hadde landet bygget sin rikdom på sukkerplantasjer med slaver. Mot slutten av Cubas uavhengighetskrig mot Spania gikk USA inn på Cubas side. Cuba ble formelt uavhengig i 1902, men USA sikret seg økonomisk, politisk og militær innflytelse, og amerikansk mafia styrte bordeller og kasinoer på Cuba.

Men en gruppe kubanere ville ha det annerledes.

I 1959 ble Cubas USA-støttede diktator Fulgencio Batista styrtet av en geriljabevegelse ledet av karismatiske Fidel Castro. Andre ledere i bevegelsen, som ønsket revolusjon i landet, var Fidel Castros lillebror Raúl, og den ikoniske Ernesto «Che» Guevara, som ble drept i 1967.

USA mistet dermed sin innflytelse, da Castro tok over i 1959. Cuba nasjonaliserte amerikanske eiendommer og selskaper. Flere kubanere som var mistenkt for å være tilknyttet Batista, ble dømt til døden for krigsforbrytelser, drap og tortur.

Foto: Alberto Korda

Portrettet av Che Guevara er blitt ikonisk og kjenner igjen på lik linje med store, internasjonale merkevarer. 

3: Grisebukta og Cuba-krisen

USA svarte med å innføre økonomiske straffetiltak mot Cuba. USA antok at dette ville lede til sult og desperasjon, og at folk ville gjøre opprør og velte Castro-regjeringen. CIA støttet også attentatforsøk mot Fidel Castro og væpnede angrep på Cuba utført av eksilkubanere, altså cubanere som hadde flyktet til USA.

I 1961 skjedde det noe som har etset seg inn i historiebøkene som «invasjonen av Grisebukta» - en fiasko for USA og amerikansk etterretning. De USA-støttede eksilkubanerne, som hadde som mål å okkupere Cuba, måtte si seg tapt etter tre dager.

Etter angrepet erklærte Fidel for første gang at Cuba var en sosialistisk stat: «Det imperialistene ikke kan tilgi oss, er at vi har utført en sosialistisk revolusjon rett foran nesen på dem», sa han. Med dette søkte Castro støtte hos USAs største fiende på den tiden – Sovjetunionen.

Foto: Kremlin.ru/CC BY 3.0

Cubas tidligere president, Fidel Castro, og Russlands nåværende president, Vladimir Putin, i et toppmøte i New York i september år 2000. Cuba og Sovjetunionen hadde et tett forhold under den kalde krigen, noe som førte til de kjente historiske begivenhetene invasjonen av Grisebukta og Cubakrisen. 

Under den kalde krigen og den såkalte Cubakrisen i 1962 toppet konflikten seg mellom de to supermaktene. Den daværende amerikanske presidenten, John F. Kennedy, oppdaget at Sovjetunionen var i ferd med å utplassere mellomdistanseraketter med atomvåpen på Cuba. USA hadde på sin side liknende baser i Tyrkia og europeiske land. I ukene som fulgte holdt verden pusten, på randen av atomkrig.  Krisen ble avverget ved at Sovjetunionen trakk rakettene tilbake, og ved at USA lovte å aldri angripe Cuba.

4: Menneskerettighetssituasjonen

Men Cuba var ikke bare i sentrum av verdensbegivenheter. Det skjedde også store endringer for befolkningen etter revolusjonen, da Castro-brødrene tok over makten. Disse var både positive og negative for kubanerne, sett i lys av dagens menneskerettigheter.

Å utjevne de store forskjellene mellom fattige og rike, svarte og hvite, var viktig for Castro-regimet.

I tillegg ble utdanning og helsetjenester gratis og allment tilgjengelig fra 60-tallet. Boliger, mat, vann, strøm og utvalgte kulturtilbud ble subsidiert, altså støttet av staten. Forventet levealder og spedbarnsdødelighet havnet på et vestlig høyt nivå. Likestilling ble lovfestet. Senere ble også rettighetene til seksuelle minoriteter (LHBT) styrket, anført av Raúls datter, sexologen Mariela Castro Espín.

Politiske og sivile rettigheter som frie valg, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet ble imidlertid ikke innfridd. Fra Castro kom til makten for 62 år siden, har deres kommunistparti vært det eneste tillatte partiet på Cuba. Mediene er kontrollert av staten, og det er utbredt overvåkning. Også økonomien hadde sine utfordringer for befolkningen.

Foto: Hannah Cauhepe/Unsplash

Sigaren er for mange selve symbolet på Cuba. 

5: Økonomiske reformer

Fra 60-tallet under Castro fikk Cuba en sosialistisk planøkonomi, der strategiske virksomheter er eid av staten. Det er staten som fastsetter hvilke varer og tjenester som skal produseres, hvor mye, og hvem som skal få tilgang til det, og det er staten som lager planer for flere år framover. Det er altså det motsatte av en markedsøkonomi, der markedet og fri konkurranse bestemmer priser og fordeling. Ved inngangen til 90-tallet var over 95 prosent av arbeidsaktive kubanere ansatt i staten.

Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991 kollapset 85 prosent av Cubas utenrikshandel nesten over natten. Cuba hadde eksportert sukker til Sovjetunionen og fått olje, mat, maskiner og andre varer i retur. Nå stoppet Cuba opp. Samtidig strammet USA inn straffetiltakene. For å styrke økonomien begynte Cuba å utvikle turisme og noe privat virksomhet ved siden av planøkonomien, og begynte å handle med flere land.

Raúl Castro åpnet økonomien ytterligere da han overtok etter at storebror Fidel, som ble syk i 2006 og døde i 2016. Cuba hadde ikke klart å sikre nok inntekter til å opprettholde velferdsnivået, og det begynte derfor, i likhet med landets bygninger, å forfalle. Alle hadde fortsatt tilgang til helsetjenester og utdanning, men vesentlig utstyr manglet. Cubas leger, ingeniører og lærere tjente bare noen hundrelapper i måneden, mindre enn taxisjåfører og kubanere som jobbet innen turisme.



Den mer pragmatiske Raúl innrømmet at Cuba hadde trådt feil og måtte reformere økonomien for ikke å gå under. Han tillot flere småbedrifter, og private bønder fikk tilgang til statlig jord som lå brakk. I 2014 fikk Cuba en mer fleksibel investeringslov. Samme år gjenopprettet Cuba og USA diplomatiske forbindelser under president Obama.

Rundt 13 prosent av arbeidsstyrken jobber i dag i privat sektor på Cuba. Men endringene skjer langsomt. Selv om statslønningene nylig ble mangedoblet i forbindelse med en valutareform, er de fortsatt svært lave. Samtidig fortsetter matrasjoneringen og den omfattende svartebørshandelen av dagligvarer.

De som hadde håpet at Cuba også skulle åpne opp ytterligere politisk og bli mer demokratisk, har blitt skuffet: Cuba har ikke maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Heller ikke frie valg eller fri presse. Overvåkningen av innbyggerne er omfattende. Mange hvisker eller bruker tegnspråk når de snakker om regjeringen. Regimekritikere anholdes og trakasseres.

Cuba forsvarer det med at de må beskytte landet mot fienden og dens «agenter», som dissidenter ofte blir omtalt som. USA på sin side har brukt Cubas menneskerettighetsbrudd som begrunnelse for å straffe landet. Slik opprettholdes en kaldkrigsdynamikk.

6: Politisk generasjonsskifte

Nå er et politisk generasjonsskifte underveis på Cuba. Castro-brødrene er nå ute av politikken, etter at den siste gjenlevende, Raúl Castro (89), ga seg som president i 2018 og som partisekretær i april 2021. Raúl har dermed lovet at han ville være den siste ledet av den såkalte «historiske generasjonen» av revolusjonære veteraner som styrer landet.

Foto: Brødrene Fidel (t.v.) og Raúl Castro (t.h.) styrte Cuba siden revolusjonen i 1959. Fidel døde i 2016, og Raúl ga seg som partisekretær i april 2021. 

Den nye presidenten, Miguel Díaz-Canel (61), er i motsetning til Castro-brødrene verken militær eller del av deres slekt. Nå overtar også Díaz-Canel rollen som partisekretær. Gamle militærledere går ut, mens yngre folk trer inn i partiledelsen, flere av dem militære. Blant disse er Raúl Castros tidligere svigersønn, general Luis Alberto Rodríguez López-Callejas, som leder militærets selskaper som omfatter store deler av økonomien, deriblant turisme. Og Raúl Castros sønn, oberst Alejandro Castro Espín, opprettholder kontrollen som leder for Cubas hemmelige politi.

Kommunistpartiet er fortsatt Cubas eneste lovlige parti, men i den oppdaterte grunnloven fra 2019 står det at presidentembetet og viktige regjeringsposisjoner kun kan holdes i fem år, og ikke mer enn to perioder til sammen.

Grunnloven understreker imidlertid at støtten til det sosialistiske systemet er «ugjenkallelig». Under partikongressen i april understreket Raúl Castro at Cuba ikke skal forkaste prinsippene om revolusjon og sosialisme.

Samtidig sa Raúl Castro i april at Cuba er villig til å gå i dialog med USA under nåværende president Joe Biden og bygge opp et nytt forhold til naboen på andre siden av Floridastredet.

Maktskiftet på Cuba skjer samtidig som landet er i en dyp økonomisk krise. Sanksjoner mot Cuba under Trump, krise hos den viktige handelspartneren Venezuela og koronapandemien som rammet den viktige turistindustrien, førte til at den allerede anstrengte kubanske økonomien krympet med 11 prosent i 2020.

Imidlertid tjenestegjør tusenvis av kubanske leger også i en rekke andre land: Både i fattige land og i land som er blitt hardt rammet av koronapandemien, som Italia. «Legeeksporten» utgjør Cubas største inntektskilde, ved siden av pengeoverføringer fra utlandet. Og mens andre land skaffer seg koronavaksine i disse dager, produserer Cuba sin egen. Cubas helseinnsats har til og med blitt anerkjent av erkefienden USA.

Foto: Juan Luis Ozaez/Unsplash

7: Avslutning

Det kan se ut som tiden har stått stille på Cuba siden 1959, med de gamle 50-tallsbilene og revolusjonslederne. Turister har strømmet til den karibiske kommunistøya før Cuba forandres, «før det er for sent».

Men kubanere derimot strømmer fra Cuba. I likhet med mange latinamerikanere drar de fleste til USA. De har mistet troen på at det vil bli reelle endringer, demokrati og velstand.

Kanskje ikke så rart: Da de revolusjonære tok makten i 1959 lød slagordet «Fedrelandet eller døden». I dag lyder slagordet "Vi er kontinuitet». For de revolusjonære synes det viktigste å bevare status quo.

Det er imidlertid neppe noen automatikk i at den yngre ledelsen etter denne Castro-epoken vil videreføre dagens kurs på Cuba. Den nye ledelsen har ikke den samme legitimiteten som den «historiske generasjonen».

Riktignok verdsetter mange kubanere utdanning og helsetjenester for alle, og at Cuba har lite voldskriminalitet sammenlignet med naboland. Samtidig er mange lei av autoritære ledere, undertrykkelse, matkøer, varemangel og strev.

Etter at kubanere fikk internettilgang for få år siden, høres flere kritiske røster. For første gang noensinne har kritikere hatt samtaler med regjeringen. Kubanere som ikke finner seg i myndighetenes maktmonopol og menneskerettighetsbrudd, trer fram i lyset. Nå ønsker de å uttrykke seg fritt, og å sette sitt preg på Cuba framover.