Trailblazers in a Warming World? The Agency of African Actors in Climate, Peace, and Security
En økende mengde forskning viser hvordan klimaendringer, kombinert med andre faktorer, kan øke risikoen for voldelige konflikter. Dette har særlig blitt påpekt i afrikanske sammenhenger. Denne artikkelen undersøker hvordan afrikanske aktører påvirker internasjonale agendaer knyttet til klima, fred og sikkerhet, med fokus på tre tilfeller: (1) FNs sikkerhetsråd, (2) Den afrikanske union og (3) COP27. Analysen viser at denne påvirkningen har omfattet diplomati, diskursiv innovasjon, epistemisk engasjement og politisk koordinering. Vi argumenterer for at Afrikas økende geopolitiske betydning gjør det mulig for afrikanske aktører å føre en alliansefri utenrikspolitikk på egne premisser.
Is MINUSMA a canary in the coal mine for international cooperation?
Is the UN’s peacekeeping mission in Mali, and in larger sense UN Peacekeeping, a canary in the coal mine for international cooperation? What can i...
Differentiating Hybrid Threats against the High North and Baltic Sea regions
Russlands fysiske og digitale gråsonetrusler og -angrep er en stor bekymring for nabolandene. Denne policybriefen ser nærmere på hvordan slike hybride trusler påvirker land i Nordområdene og Østersjø-regionen, og vurderer utfordringene knyttet til respons og mottiltak. NATOs politikk er at hvert medlemsland selv har ansvar for å bygge motstandskraft og håndtere hybride trusler. For å unngå misforståelser eller passivitet, må disse truslene vurderes og håndteres separat, i stedet for å behandles som én samlet utfordring. Denne briefen er en del av prosjektet ‘Norway as an in-between for Russia: Ambivalent space, hybrid measures’ som er finansiert av Forsvarsdepartementet.
The Construction of Status in Security Politics: Rules, Comparisons and Second-Guessing Collective Beliefs
Med utgangspunkt i forskningens brede forankring innen internasjonale relasjoner, argumenterer dette kapittelet for en "thick constructivist" tilnærming til internasjonal statusdynamikk, der konstruksjonen av regler og sammenligninger står sentralt i analysen. Ved å bygge på arbeidet til Robert Gilpin og Nicholas Onuf, muliggjør kapittelets perspektiv en utforskning av hvordan reglene for statuskonkurranser oppstår, hvorfor noen regler blir akseptert mens andre bestrides, samt hvilke konsekvenser disse prosessene for regeldannelse har. Selv om dette rammeverket krever en "gestalt switch" i forhold til tradisjonell statusforskning, hevder kapittelet at en slik omstilling er mulig uten å bryte med statusforskningens kjernedefinisjon av status. Rammeverkets analytiske verdi illustreres gjennom en studie av hvordan reglene for konkurransen om kjernefysisk status oppstod og ble sementert under Strategic Arms Limitation Talks (SALT) mellom Sovjetunionen og USA i perioden 1969–1979.
Vurdering av Transnational Lawmaking Coalitions for Human Rights
Som et sterkt bidrag til den vitenskapelige ontologien av menneskerettighetsprosesser innen internasjonale studier, belyser artikkelen Transnational Lawmaking Coalitions in Human Rights en hittil undervurdert, men innflytelsesrik prosess der ikke-statlige aktører påvirker tolkningen og dermed implementeringen av menneskerettighetslovgivning. Gjennom en detaljert analyse av traktatorganenes lovgivningsprosesser presenterer Reiners en overbevisende fremstilling av hvordan det hun kaller "Transnasjonale Lovgivningskoalisjoner (TLC-er)", en uformell, men betydningsfull aktør, tydeliggjør menneskerettighetslovgivning og dermed strukturerer staters forpliktelser gjennom utarbeidelsen av generelle kommentarer. På tvers av grensene mellom mellomstatlige organisasjoner viser Reiners hvordan TLC-er oppstår i «mulighetsstrukturer» skapt av et tilbakevendende behov for å presisere menneskerettighetslovgivningen, kombinert med kronisk underfinansiering av traktatorganenes ekspertkomiteer (s. 55). En TLC dannes når minst ett medlem av ekspertorganet engasjerer seg med eksterne ekspertnettverk for å hente inn faglig støtte til utarbeidelsen av generelle kommentarer. Ifølge Reiners arbeider disse nettverkene utenfor de formelle prosessene og med begrensede ressurser, drevet primært av sosial kapital, faglig anerkjennelse og moralsk overbevisning (s. 57). Selv om TLC-ene mangler formaliserte prosesser for å inkludere interessenter, genererer de likevel tolkninger av menneskerettighetslovgivning som kan oppnå autoritativ status, i stor grad utenfor statspartenes kontroll og direkte innflytelse (s. 22–24). Som Reiners formulerer det, «oppstår» og «opererer» TLC-er innenfor de formelle organene, men de er verken formelle institusjoner eller direkte underlagt statspartene (s. 46). Dermed kan TLC-er forstås som aktører som utnytter et «smutthull» i menneskerettighetsarkitekturen, hvor ikke-statlige aktører får mulighet til å omgå fastlåste, formelle traktatforhandlingsprosesser (s. 142–143).
Vil et mer ydmykt Nato være et sterkere Nato?
Natos fortelling om seg selv har forandret seg. Men denne fortellingen får neppe mye støtte andre steder i verden, skriver forfatterene av denne kronikken i Aftenposten. Nato fyller 75 år og omtaler seg selv som «verdens mest vellykkede militærallianse». Som alle andre levedyktige internasjonale aktører må Nato kunne se seg selv i speilet, reflektere kritisk over egne handlinger for fortsatt å ha legitimitet i egen befolkning og i verden der utenfor, og om nødvendig justere kursen. Denne kronikken, som er basert på en lengre analyse i tidsskriftet Contemporary Security Policy, er et forsøk på å bidra til denne refleksjonen.
Hvordan skal disse to klare å samarbeide?
De har ikke mye til felles, Donald Trump og Keir Starmer. Men betyr det at vi får se et britisk oppgjør med USA? I denne kronikken i Dagsavisen stiller NUPI-forskerne Øyvind Svendsen og Paul Beaumont nettopp dette spørsmålet. Ved første øyekast ser de to lederne ut som diametrale motsetninger. På den ene siden den litt stive sosialdemokraten og menneskerettighetsadvokaten Starmer, på den andre den hensynsløse regelbryteren Trump. Kan de i det hele tatt samarbeide? Må britene nå bryte ut av sitt spesielle forhold til sin amerikanske ledestjerne?
Turister som maktmiddel
For mange i Norge er kinesiske turister en viktig inntektskilde. For Kina er turismen beinhard politikk. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa nylig til Aftenposten at vi må vise aktsomhet for kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur, men at det ikke står i veien for en fremtidig frihandelsavtale. Også kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ønsker å øke samarbeidet med Kina. Det er grunn til å spørre om regjeringen forstår kinesisk maktpolitikk. Som Kina-kjenner Torbjørn Færøvik understreker, det er én ting å jobbe for samarbeid og dialog med Kina, «men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet.»
I blindsonen av norsk EU-debatt: EUs helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien
Denne artikkelen utfordrer den norske EU-debatten ved å sette søkelys på et oversett, men stadig viktigere politikkområde for europeisk samarbeid, nemlig helsepolitikk og mer spesifikt helseberedskap. EU har iverksatt store prosjekter knyttet til helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien. Norge er omfattet av noen av disse gjennom EØS-avtalen, men står også utenfor viktige initiativer. Denne artikkelen tjener to formål: den kartlegger den pågående utviklingen i EU på helseberedskapsområdet og vurderer i hvilken grad nettopp dette området bør ta mer plass i den norske europadebatten og debatten om holdbarheten til dagens status quo. Artikkelen identifiserer videre to konkrete områder som er sentrale for Norge knyttet til helseberedskap. Det ene dreier seg om utviklingen av EUs helseunion og Norges politiske arbeid med å sikre formell tilgang til alle initiativene som nylig har blitt utviklet i EU. Det andre er virkningene EUs sterkt intensiverte arbeid med helseberedskap har for norsk helseindustri. Artikkelen konkluderer med at norske sårbarheter er særlig knyttet til det politiske utenforskapet, men at disse sårbarhetene må sees i sammenheng med eventuelle bidrag norsk helseindustri kan gjøre i det europeiske helsemarkedet dersom Norge blir tettere tilsluttet helseunionen.