Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
How does Japan diplomatically engage with post-coup countries? Officially, it does not maintain diplomatic relations. Unofficially, however, Japan conducts a vibrant post-coup diplomacy. Probing different forms of recognition, this article investigates how Japan manages its diplomacy with countries where illiberal, military governments have violently assumed power. Since the military government’s coup in Myanmar in 2021, Japan has adapted its policies in terms of magnitude, span and content to remain engaged in this strategic location. Similarly, since the Taliban’s return to power in Afghanistan in 2021, Japan has shifted its contributions for humanitarian assistance, political process and economic infrastructure. In both cases, Japan has crafted its post-coup relations amid intensifying great power dynamics on the one hand, and a changing domestic policy agenda for foreign aid and security on the other. Japan has developed its own distinct form of post-coup diplomacy that involves a ‘pragmatic’ approach to engagement and implied forms of recognition.
From synergy to subsidy – The cultural problem of public–private partnerships in international development
Dette kapittelet handler om kulturproblemet i offentlig-private samarbeid (OPS). Politikken for OPS i internasjonal utvikling fører sammen aktører som tenker ulikt og som har ulike måter å arbeide på, i håp om å skape synergi mellom dem. I praksis skaper møtet mellom offentlige og private aktører situasjoner der forskjellene mellom aktørene blir tydeligere, og kulturproblemet i OPS vokser. Kapittelet bygger på datainnsamling i Verdensbanken og en studie fra Etiopia av et OPS-prosjekt mellom en frivillig organisasjon og et multinasjonalt selskap. Studien viser hvordan kulturproblemet slår ut i praksis: den private aktøren trakk seg fra partnerskapet og fellesprosjektet. Det som skulle bli et synergiprosjekt, endte som offentlig finansiering av private interesser. Mer generelt viser kapittelet at OPS-agendaen krever at aktørene plasseres i bås som enten offentlige eller private, samtidig som den vil viske ut skillet mellom dem. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Unravelling the Ps in public–private partnerships for development
Med FNs lansering av Agenda 2030 ble offentlig-private samarbeid (OPS) formalisert som et mål og et virkemiddel for å gjennomføre FNs bærekraftsmål. En etablert, politikkorientert forskningsagenda har lenge ønsket å skape mening i "jungelen" av OPS ved å identifisere kritiske suksessfaktorer og kroniske svakheter. Likevel begrenser den instrumentalistiske evalueringen av OPS denne agendaens teoretiske horisont. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Tracing the travels of a development model
Med et historisk blikk på Etiopias globale OPS-agenda undersøker dette bokkapittelet hvordan dagens manifestasjon i Etiopia bærer preg av OPS-modellens brokete historiske og politiske utviklingsbane. Det å spore OPS-modellens "reise" (ved analyser av Kinas og Storbritannias OPS-bølger) kan både bidra til å forklare hvordan Etiopia i utgangspunktet endte opp med å ta i bruk modellen, og til å forstå den særegne formen denne tilpasningen har fått. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
The Politics of Public–Private Partnerships and International Development – Insights from Ethiopia
Med lanseringen av Agenda 2030 ble offentlig-privat samarbeid (OPS) løftet fram som et viktig virkemiddel for å realisere FNs bærekraftsmål og for å skaffe mer bærekraftig utviklingsfinansiering i det globale sør. Denne boken utforsker OPS nedenfra, med utgangspunkt i omfattende empirisk forskning i Etiopia, for å belyse mangfoldet av praksiser, ordninger og motsetninger som OPS-agendaen muliggjør, frambringer og tilslører.
Norwegian-German space collaboration: A pathway to Europe
Denne briefen analyserer Norge og Tyskland sitt fornyede samarbeid om romvirksomhet, og dets strategiske betydning for norsk utenrikspolitikk og landets ambisjoner i rommet. Analysen utforsker hvordan samarbeidet gjenspeiler Europas søken om strategisk autonomi og vurderer hvordan Norge kan utnytte sine unike romkapabiliteter for å sikre en sterkere rolle i europeisk romsamarbeid, til tross dets status som utenforland av EU. Den tyske forbundskansleren Friedrich Merz’ første besøk til Norge som Kansler i mars 2026 på romhavnen på Andøya, utløste en ny ambisjon for norsk-tysk samarbeid innenfor romvirksomhet. Samarbeidet skal fokusere på rombasert overvåkning, sikker satellittkommunikasjon, og oppskytningskapasitet. Samarbeidet viser nye tegn til konseptualisering av romvirksomhet som et sektorovergripende felt hvor felles kapasitetsbygging trengs. Tyskland har en bred industriell base, mens Norge har spisskompetanse på flere viktige områder, som forskning og en unik geografisk posisjon i nordområdene. Samarbeidet kan styrke europeisk konkurransekraft og sikkerhet, men dets suksess er avhengig av samspillet med EU og nye reguleringer gjeldene for utenforlands deltakelse. For å lykkes må Norge forsikre langsiktige investeringer og bidrag, samtidig som det må etableres solide kanaler for videre samarbeid. Samarbeidet med Tyskland har potensialt til å posisjonere Norge som en ledende romnasjon i Nordområdene og sådan en sentral partner for Europa i verdensrommet.
Arendalsuka: Motstandskraft mot sammensatte trusler
Hva kan Norge lære fra Ukraina og Moldova?