The Construction of Status in Security Politics: Rules, Comparisons and Second-Guessing Collective Beliefs

Med utgangspunkt i forskningens brede forankring innen internasjonale relasjoner, argumenterer dette kapittelet for en "thick constructivist" tilnærming til internasjonal statusdynamikk, der konstruksjonen av regler og sammenligninger står sentralt i analysen. Ved å bygge på arbeidet til Robert Gilpin og Nicholas Onuf, muliggjør kapittelets perspektiv en utforskning av hvordan reglene for statuskonkurranser oppstår, hvorfor noen regler blir akseptert mens andre bestrides, samt hvilke konsekvenser disse prosessene for regeldannelse har. Selv om dette rammeverket krever en "gestalt switch" i forhold til tradisjonell statusforskning, hevder kapittelet at en slik omstilling er mulig uten å bryte med statusforskningens kjernedefinisjon av status. Rammeverkets analytiske verdi illustreres gjennom en studie av hvordan reglene for konkurransen om kjernefysisk status oppstod og ble sementert under Strategic Arms Limitation Talks (SALT) mellom Sovjetunionen og USA i perioden 1969–1979.

Vurdering av Transnational Lawmaking Coalitions for Human Rights

Som et sterkt bidrag til den vitenskapelige ontologien av menneskerettighetsprosesser innen internasjonale studier, belyser artikkelen Transnational Lawmaking Coalitions in Human Rights en hittil undervurdert, men innflytelsesrik prosess der ikke-statlige aktører påvirker tolkningen og dermed implementeringen av menneskerettighetslovgivning. Gjennom en detaljert analyse av traktatorganenes lovgivningsprosesser presenterer Reiners en overbevisende fremstilling av hvordan det hun kaller "Transnasjonale Lovgivningskoalisjoner (TLC-er)", en uformell, men betydningsfull aktør, tydeliggjør menneskerettighetslovgivning og dermed strukturerer staters forpliktelser gjennom utarbeidelsen av generelle kommentarer. På tvers av grensene mellom mellomstatlige organisasjoner viser Reiners hvordan TLC-er oppstår i «mulighetsstrukturer» skapt av et tilbakevendende behov for å presisere menneskerettighetslovgivningen, kombinert med kronisk underfinansiering av traktatorganenes ekspertkomiteer (s. 55). En TLC dannes når minst ett medlem av ekspertorganet engasjerer seg med eksterne ekspertnettverk for å hente inn faglig støtte til utarbeidelsen av generelle kommentarer. Ifølge Reiners arbeider disse nettverkene utenfor de formelle prosessene og med begrensede ressurser, drevet primært av sosial kapital, faglig anerkjennelse og moralsk overbevisning (s. 57). Selv om TLC-ene mangler formaliserte prosesser for å inkludere interessenter, genererer de likevel tolkninger av menneskerettighetslovgivning som kan oppnå autoritativ status, i stor grad utenfor statspartenes kontroll og direkte innflytelse (s. 22–24). Som Reiners formulerer det, «oppstår» og «opererer» TLC-er innenfor de formelle organene, men de er verken formelle institusjoner eller direkte underlagt statspartene (s. 46). Dermed kan TLC-er forstås som aktører som utnytter et «smutthull» i menneskerettighetsarkitekturen, hvor ikke-statlige aktører får mulighet til å omgå fastlåste, formelle traktatforhandlingsprosesser (s. 142–143).

Vil et mer ydmykt Nato være et sterkere Nato?

Natos fortelling om seg selv har forandret seg. Men denne fortellingen får neppe mye støtte andre steder i verden, skriver forfatterene av denne kronikken i Aftenposten. Nato fyller 75 år og omtaler seg selv som «verdens mest vellykkede militærallianse». Som alle andre levedyktige internasjonale aktører må Nato kunne se seg selv i speilet, reflektere kritisk over egne handlinger for fortsatt å ha legitimitet i egen befolkning og i verden der utenfor, og om nødvendig justere kursen. Denne kronikken, som er basert på en lengre analyse i tidsskriftet Contemporary Security Policy, er et forsøk på å bidra til denne refleksjonen.

Hvordan skal disse to klare å samarbeide?

De har ikke mye til felles, Donald Trump og Keir Starmer. Men betyr det at vi får se et britisk oppgjør med USA? I denne kronikken i Dagsavisen stiller NUPI-forskerne Øyvind Svendsen og Paul Beaumont nettopp dette spørsmålet. Ved første øyekast ser de to lederne ut som diametrale motsetninger. På den ene siden den litt stive sosialdemokraten og menneskerettighetsadvokaten Starmer, på den andre den hensynsløse regelbryteren Trump. Kan de i det hele tatt samarbeide? Må britene nå bryte ut av sitt spesielle forhold til sin amerikanske ledestjerne?

Turister som maktmiddel

For mange i Norge er kinesiske turister en viktig inntektskilde. For Kina er turismen beinhard politikk. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa nylig til Aftenposten at vi må vise aktsomhet for kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur, men at det ikke står i veien for en fremtidig frihandelsavtale. Også kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ønsker å øke samarbeidet med Kina. Det er grunn til å spørre om regjeringen forstår kinesisk maktpolitikk. Som Kina-kjenner Torbjørn Færøvik understreker, det er én ting å jobbe for samarbeid og dialog med Kina, «men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet.»

I blindsonen av norsk EU-debatt: EUs helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien

Denne artikkelen utfordrer den norske EU-debatten ved å sette søkelys på et oversett, men stadig viktigere politikkområde for europeisk samarbeid, nemlig helsepolitikk og mer spesifikt helseberedskap. EU har iverksatt store prosjekter knyttet til helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien. Norge er omfattet av noen av disse gjennom EØS-avtalen, men står også utenfor viktige initiativer. Denne artikkelen tjener to formål: den kartlegger den pågående utviklingen i EU på helseberedskapsområdet og vurderer i hvilken grad nettopp dette området bør ta mer plass i den norske europadebatten og debatten om holdbarheten til dagens status quo. Artikkelen identifiserer videre to konkrete områder som er sentrale for Norge knyttet til helseberedskap. Det ene dreier seg om utviklingen av EUs helseunion og Norges politiske arbeid med å sikre formell tilgang til alle initiativene som nylig har blitt utviklet i EU. Det andre er virkningene EUs sterkt intensiverte arbeid med helseberedskap har for norsk helseindustri. Artikkelen konkluderer med at norske sårbarheter er særlig knyttet til det politiske utenforskapet, men at disse sårbarhetene må sees i sammenheng med eventuelle bidrag norsk helseindustri kan gjøre i det europeiske helsemarkedet dersom Norge blir tettere tilsluttet helseunionen.

How do donors integrate climate policy and development cooperation? An analysis of the development aid policies of 42 donor countries

Denne artikkelen vurderer hvordan giverland integrerer klimatiltak i sin utvikling- og bistandspolitikk. Et analytisk rammeverk utvikles for å systematisk sammenligne bistandspolitikk langs tre dimensjoner: hierarkiet av politiske målsettinger, typer tiltak som giverlandene iverksetter og koblinger til internasjonale klimaforhandlinger. Ved å analysere utviklingspolitikken til 42 givere, finner vi at kun tre har omstrukturert sine bistandsordninger for å fullstendig integrere klimahensyn. Istedenfor behandler giverland klimaendringer som et tematisk prioriteringsområde. Dette inkluderer flere givere som for øyeblikket ikke er forpliktet til å yte klimafinansiering under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Videre fremhever fem store giverland heller bruken av ulike utenrikspolitiske virkemidler for å støtte klimatiltak i utviklingsland. I artikkelen identifiserer vi særlig hvordan andre utviklingsmål (fattigdom, kjønn) integreres med klimamål. Bare to giverland skiller tydelig mellom utviklingsbistand og klimafinansering. Luxembourg uttrykker at deres klimafinansieringsløfte kommer i tillegg til utviklingsbistand, mens New Zealand har en separat strategi for klimafinansiering hvor tildelingen av midler er basert på effektivitetskriterier for reduksjon av klimautslipp.

Expelled from the Fairytale: The Impact of the Dissident Legacy on Post-1989 Central European Politics

For å forstå den politiske dimensjonen av dissidentenes arv, må vi først forstå komponentene som "skapte" dissidentene og følge hvordan disse ble omformet etter 1989. Dette førte til en innledende styrking av dissidentene, etterfulgt av en gradvis tilbakegang for den liberale post-dissidente eliten. Dissidens, slik den først oppsto på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet i Sentral- og Øst-Europa, utgjorde en spesiell form for politisk praksis. Denne kombinerte åpen, ikke-voldelig opposisjon med universelle moralske krav. Fenomenet dissidentisme var transnasjonalt, ettersom dissidentenes politiske styrke bygde på et nettverk av relasjoner mellom hjemlige publikum, undertrykkende regimer, og vestlige medier, sosiale bevegelser, fagforeninger, politiske partier og beslutningstakere. De spesifikke måtene dissidentene ble styrket på, kan delvis forklare sentrale trekk ved post-dissident politikk, og hvorfor de mest fremtredende dissidentene ble møtt med motstand etter 1989. Dette bidro til fremveksten av illiberalisme og demokratiske tilbakeslag. Artikkelen undersøker utviklingen etter 1989 for noen av de mest kjente dissidentene i Sentral-Europa for å forklare årsakene og karakteren til denne raske motstanden mot dem – eller som Václav Havel uttrykte det, deres "utvisning fra eventyret." Tre sentrale grunnpilarer for dissidentenes politiske makt ble senere røttene til deres fall. For det første blir dissidentenes unikhet stilt spørsmål ved, og deres hovedfortelling blir omskrevet. For det andre ser vi en konflikt om hvordan dissidentene fremstilles, som har sine røtter i deres transnasjonale styrking. Og for det tredje har de bredere anti-elite- og anti-intellektuelle strømningene, som alltid var en del av dissidensen, blitt forsterket av nyere populistisk retorikk.

The urgent need for social science and humanities knowledge for climate action in Europe