The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics
Stater streber ikke bare etter rikdom og sikkerhet, men også internasjonal status. Stadig mer forskning har dokumentert at stater av alle størrelser bruker betydelig med tid, energi, og til og med blod og skatter, når de søker status på verdensscenen. Til tross for forskeres suksess med å identifisere tilfeller av status-søking, mangler de enighet om arten til de internasjonale hierarkiene som stater sies å konkurrere innenfor. Å kunne gi mening om denne status-tvetydigheten er fortsatt den viktigste metodologiske og teoretiske utfordringen som statusforskning står overfor i feltet internasjonale relasjoner (IR). I "The Grammar of Status Competition" ser Paul David Beaumont nærmere på dette puslespillet, ved å gjøre en statusens allment anerkjente "glatthet" til en styrke. Gitt at stater, myndigheter og borgere bryr seg om, og forfølger, status til tross for at det er vanskelig å vurdere hvor suksessfullt dette er, argumenterer Beaumont for at vi kan studere internasjonale statushierarkier gjennom disse aktørenes forsøk på å takle denne samme statusuklarheten. Boken undersøker de teoriene om internasjonal status (TIS) som regjeringer og innbyggere selv produserer og bruker for å kunne gi mening til statens posisjon i verden. Boken fremmer et nytt rammeverk for å studere TIS, og belyser hvordan spesifikke teorier om internasjonal status dukker opp, stopper opp og blir omstridt, og hvordan disse prosessene påvirker innenriks- og utenrikspolitikk. Ved å vise frem verdien av en TIS-tilnærming via flere historiske case-studier – fra atomvåpenkontroll til norsk utdanningspolitikk – tar Beaumont dermed opp tre store gåter innen IR-statusforskning: hvorfor stater konkurrerer om status når de internasjonale belønningene virker flyktige, hvordan stater kan unnslippe nullsumspillet knyttet til oppdrag for posisjonsstatus, og hvordan statusforskere kan overvinne det metodiske problemet med å skille status fra andre motivasjoner.
Reimagining NATO after Crimea: Defender of the rule-based order and truth?
Russlands annektering av Krim, og krigen mot Ukraina har ført til omveltninger i NATOs diskurs og praksis. Denne artikkelen tar et skritt tilbake fra sikkerhetsdebatten, og hevder at selve prosessen med å svare på russisk aggresjon har ført til et nytt syn på NATOs identitet. NATO har en tendens til å presentere endring som kontinuitet. Denne artikkelen analyserer hvordan en trio av nye og ambisiøse selvrepresentasjoner har blitt fremtredende i NATOs diskurs etter annekteringen av Krim. NATO ser på seg selv som forsvarer av den internasjonale regelbaserte orden, og leverandør av sannhet og fakta midt i en verden av desinformasjon. Samtidig driver NATO en politisk agenda for motstand som utvider alliansens autoritet til nye innenlandske domener. Ved å problematisere disse endringene, advarer artikkelen om at NATOs nye narrativ ignorerer sin egen rolle i problemene den søker å løse, og dermed risikerer å undergrave NATOs innsats for å samle global støtte til Ukraina.
Norske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
PODCAST: Vennskap i internasjonal politikk
Internasjonal politikk preges av staters verdier og interesser. Men kan stater også utvikle vennskap? På hvilken måte kan vennskap påvirke internasjonal politikk?
From the incoming editors: A leading International Relations journal with a Nordic touch
De nye redaktørene for Cooperation and Conflict introduserer seg selv og målene deres for tidsskriftet framover.
Ekstreme moderater: Å forstå de lave nivåene av voldelig ekstremisme i Bosnia-Hercegovina
Hvordan kan lave nivåer av voldelig ekstremisme i sårbare miljøer forklares? Etterkrigstiden i Bosnia-Hercegovina har vært preget av langvarige politiske kriser, økonomisk ustabilitet og usikkerhet for innbyggerne. Kombinasjonen av et relativt ungt og ustabilt demokrati, og sosial misnøye, har skapt grobunn for radikalisering og spredning av en rekke ekstremistiske ideologier. Dette har i sin tur gitt ikke-statlige grupper muligheten til å utfordre formelle institusjoner. Til tross for dette har det vært få ekstremistiske angrep; og de som har funnet sted har vært av liten skala og mislyktes i å avsløre noe dypere apell for voldelig ekstremisme. Hva forklarer dette avviket? Ved å benytte teorier om sosial bevegelser og politiske mulighetsstrukturer utforsker denne artikkelen hvordan strukturelle forhold i det politiske og diskursive rommet i Bosnia-Hercegovina påvirker reportaret for protest blant ekstremistiske bevegelser. To hovedargumenter blir lagt fram. For det første må ikke-statlige grupper forstås som rasjonelle aktører med et bredere fokus enn kun bruk av vold. For det andre kan det å skille mellom radikalisering knyttet til voldelig ekstremisme og radikalisering som tar sikte på samfunnsendring gjennom ikke-voldelige midler, hjelpe oss med å bedre forstå dynamikken bak samfunnsendring i sårbare miljøer.