Franske tilstander
Politisk drama har preget Frankrike i mange måneder, og fransk politikk er mer usikker enn vi har sett på mange tiår. Det kan kaste Europa ut i en...
Trailblazers in a Warming World? The Agency of African Actors in Climate, Peace, and Security
En økende mengde forskning viser hvordan klimaendringer, kombinert med andre faktorer, kan øke risikoen for voldelige konflikter. Dette har særlig blitt påpekt i afrikanske sammenhenger. Denne artikkelen undersøker hvordan afrikanske aktører påvirker internasjonale agendaer knyttet til klima, fred og sikkerhet, med fokus på tre tilfeller: (1) FNs sikkerhetsråd, (2) Den afrikanske union og (3) COP27. Analysen viser at denne påvirkningen har omfattet diplomati, diskursiv innovasjon, epistemisk engasjement og politisk koordinering. Vi argumenterer for at Afrikas økende geopolitiske betydning gjør det mulig for afrikanske aktører å føre en alliansefri utenrikspolitikk på egne premisser.
Vurdering av Transnational Lawmaking Coalitions for Human Rights
Som et sterkt bidrag til den vitenskapelige ontologien av menneskerettighetsprosesser innen internasjonale studier, belyser artikkelen Transnational Lawmaking Coalitions in Human Rights en hittil undervurdert, men innflytelsesrik prosess der ikke-statlige aktører påvirker tolkningen og dermed implementeringen av menneskerettighetslovgivning. Gjennom en detaljert analyse av traktatorganenes lovgivningsprosesser presenterer Reiners en overbevisende fremstilling av hvordan det hun kaller "Transnasjonale Lovgivningskoalisjoner (TLC-er)", en uformell, men betydningsfull aktør, tydeliggjør menneskerettighetslovgivning og dermed strukturerer staters forpliktelser gjennom utarbeidelsen av generelle kommentarer. På tvers av grensene mellom mellomstatlige organisasjoner viser Reiners hvordan TLC-er oppstår i «mulighetsstrukturer» skapt av et tilbakevendende behov for å presisere menneskerettighetslovgivningen, kombinert med kronisk underfinansiering av traktatorganenes ekspertkomiteer (s. 55). En TLC dannes når minst ett medlem av ekspertorganet engasjerer seg med eksterne ekspertnettverk for å hente inn faglig støtte til utarbeidelsen av generelle kommentarer. Ifølge Reiners arbeider disse nettverkene utenfor de formelle prosessene og med begrensede ressurser, drevet primært av sosial kapital, faglig anerkjennelse og moralsk overbevisning (s. 57). Selv om TLC-ene mangler formaliserte prosesser for å inkludere interessenter, genererer de likevel tolkninger av menneskerettighetslovgivning som kan oppnå autoritativ status, i stor grad utenfor statspartenes kontroll og direkte innflytelse (s. 22–24). Som Reiners formulerer det, «oppstår» og «opererer» TLC-er innenfor de formelle organene, men de er verken formelle institusjoner eller direkte underlagt statspartene (s. 46). Dermed kan TLC-er forstås som aktører som utnytter et «smutthull» i menneskerettighetsarkitekturen, hvor ikke-statlige aktører får mulighet til å omgå fastlåste, formelle traktatforhandlingsprosesser (s. 142–143).
I blindsonen av norsk EU-debatt: EUs helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien
Denne artikkelen utfordrer den norske EU-debatten ved å sette søkelys på et oversett, men stadig viktigere politikkområde for europeisk samarbeid, nemlig helsepolitikk og mer spesifikt helseberedskap. EU har iverksatt store prosjekter knyttet til helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien. Norge er omfattet av noen av disse gjennom EØS-avtalen, men står også utenfor viktige initiativer. Denne artikkelen tjener to formål: den kartlegger den pågående utviklingen i EU på helseberedskapsområdet og vurderer i hvilken grad nettopp dette området bør ta mer plass i den norske europadebatten og debatten om holdbarheten til dagens status quo. Artikkelen identifiserer videre to konkrete områder som er sentrale for Norge knyttet til helseberedskap. Det ene dreier seg om utviklingen av EUs helseunion og Norges politiske arbeid med å sikre formell tilgang til alle initiativene som nylig har blitt utviklet i EU. Det andre er virkningene EUs sterkt intensiverte arbeid med helseberedskap har for norsk helseindustri. Artikkelen konkluderer med at norske sårbarheter er særlig knyttet til det politiske utenforskapet, men at disse sårbarhetene må sees i sammenheng med eventuelle bidrag norsk helseindustri kan gjøre i det europeiske helsemarkedet dersom Norge blir tettere tilsluttet helseunionen.
How do donors integrate climate policy and development cooperation? An analysis of the development aid policies of 42 donor countries
Denne artikkelen vurderer hvordan giverland integrerer klimatiltak i sin utvikling- og bistandspolitikk. Et analytisk rammeverk utvikles for å systematisk sammenligne bistandspolitikk langs tre dimensjoner: hierarkiet av politiske målsettinger, typer tiltak som giverlandene iverksetter og koblinger til internasjonale klimaforhandlinger. Ved å analysere utviklingspolitikken til 42 givere, finner vi at kun tre har omstrukturert sine bistandsordninger for å fullstendig integrere klimahensyn. Istedenfor behandler giverland klimaendringer som et tematisk prioriteringsområde. Dette inkluderer flere givere som for øyeblikket ikke er forpliktet til å yte klimafinansiering under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Videre fremhever fem store giverland heller bruken av ulike utenrikspolitiske virkemidler for å støtte klimatiltak i utviklingsland. I artikkelen identifiserer vi særlig hvordan andre utviklingsmål (fattigdom, kjønn) integreres med klimamål. Bare to giverland skiller tydelig mellom utviklingsbistand og klimafinansering. Luxembourg uttrykker at deres klimafinansieringsløfte kommer i tillegg til utviklingsbistand, mens New Zealand har en separat strategi for klimafinansiering hvor tildelingen av midler er basert på effektivitetskriterier for reduksjon av klimautslipp.
Ecosystems and Ordering: A Dataset
Denne artikkelen undersøker hvordan globale økosystemer styres, og presenterer et datasett om samarbeidsinitiativer tilknyttet 221 grenseoverskridende økosystemer. Dette utvalget ble valgt fra en liste på 1525 “meta-økosystemer” fra World Wide Fund for Nature (WWF) og et team av forskere (terrestriske økosystemer, [6]; ferskvannsøkosystemer, [2]; og marine økosystemer, [9]). De 221 økosystemene ble valgt fordi de deles av fire eller flere naboland. Med utgangspunkt i denne analyseenheten, undersøkte vi samarbeidsbasert grenseoverskridende styring forankret i hvert økosystem og kategoriserte disse basert på nivå og type samarbeid. I utarbeidelsen av datasettet var kodemetoden designet for også å fange opp tilfeller av manglende samarbeid: når vår søkeprotokoll ikke identifiserte noen initiativer for et økosystem, ble økosystemet kodet som en “null-variabel.” Når vi fant initiativer knyttet til økosystemene, klassifiserte kodingsmetoden samarbeidsinitiativer langs to dimensjoner: samarbeidets geografiske omfang og samarbeidets innholdsmessige omfang. Datasettet presenterer økosystem-forankrede samarbeidsinitiativer, samt bredere initiativer som kan adressere økosystemrelaterte spørsmål, for systematisk å belyse i hvilken grad og i hvilken form økosystemer addresseres i grenseoverskridende styringsarbeid. Datasettet muliggjør videre studier av mønstre innen økosystemstyring, og legger til rette for analyse av årsaker til og konsekvenser av samarbeid, ettersom det enkelt kan integreres med både økosystem- og statlige data. Datasettet presenteres i to .csv-filer og er behandlet med R-programvare for å kunne visualisere dataene.