Utenrikspolitiske holdninger i Norge i 2024: Status quo-folket i en internasjonal brytningstid
Hvordan vurderer nordmenn verdens tilstand? Og hvilken utenrikspolitikk ønsker befolkningen at norske myndigheter skal føre? I denne rapporten presenterer vi funnene fra en opinionsundersøkelse som ble gjennomført av Sentio for NUPI i perioden 18. til 24. april 2024. Verden rundt oss er svært urolig, og vi lever i en tid preget av stor usikkerhet knyttet til hvordan internasjonal politikk vil utvikle seg. Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina tiltar i styrke, krigen i Ukraina pågår for fullt, krigen på Gaza fører med seg enorme menneskelige lidelser og har store konsekvenser i Midtøsten, og effektene av global oppvarming blir stadig tydeligere. Norske myndigheter, for eksempel via etterretningstjenestens årlige Fokus-rapport, kommuniserer at Norge står overfor en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn på flere tiår.1 Et hovedfunn i vår rapport er likevel at befolkningen er nokså avmålt i sine vurderinger, og anser det generelle trusselnivået mot Norge som middels – eller på et normalnivå. Dette viser at det virker å være svært lite myndighetene kan gjøre for å endre folks holdninger til internasjonal politikk. Det er både overraskende og foruroligende at befolkningen i såpass liten grad ser ut til å ta innover seg den alvorlige sikkerhetssituasjonen, og ikke lytter til den offentlige kommunikasjonen knyttet til internasjonal politikk og trusler som Norge står ovenfor. Med den manglende kriseforståelsen i bunnen, ser vi overordnet sett en relativt stabil utvikling i nordmenns holdninger til utenrikspolitikk siden 2021, med tydeligst unntak av holdninger til Russland som har blitt klart skjerpet. NUPI har nemlig gjennomført lignende studier tidligere – i 2020 og i forbindelse med Stortingsvalget i 2021.2 I denne rapporten har vi stilt mange av de samme spørsmålene som tidligere, i tillegg til noen nye. Vi benytter derfor muligheten til å sammenligne med de tidligere studiene der det er hensiktsmessig for å danne oss et inntrykk av graden av endring i opinionen.
Reinforcing Trust, Evoking Nostalgia and Contrasting China: Japan's Foreign Policy Repertoire and Identity Construction in Myanmar
I etterdønningene av militærkuppet i Myanmar februar 2021, fordømte vestlige land og EU kuppet umiddelbart. Videre innførte de målrettede sanksjoner mot militære ledere og militæreide selskaper, og omdirigerte essensiell humanitær bistand til NGO-er. Japan valgte derimot å verken slutte seg til sine demokratiske allierte eller fullstendig suspendere sin bistand. Til tross for en lang og komplisert førkrigshistorie og begrenset engasjement etter 1988, gjennomgikk forholdet mellom Japan og Myanmar en revitalisering mellom 2012 og 2021. I denne artikkelen argumenterer forfatteren for at en av nøkkeldrivkreftene for de to statenes moderne relasjon er identitetskonstruksjon. Med utgangspunkt i litteraturen om relasjonell identitet og utenrikspolitiske repertoarer, viser artikkelen hvordan diskursive uttalelser og praksiser fra et nettverk av japanske identitetsentreprenører aktiverer, forhandler og reforhandler identitetene til det japanske “selvet” og dets “andre”. Gjennom en analyse av intervjuer med eliteaktører i Myanmar og Japan, studerer artikkelen Japans konstruerte identitet som en utviklingspioner i etterkrigstiden, økonomisk stormakt, fredsfremmer og diplomatisk megler. Den finner at Japan konstruerer sin identitet både temporalt, i form av nostalgi (natsukashisa) og lengsel etter Japans etterkrigstid som industriell stormakt, og romlig i form av Japans juridiske, moralske og industrielle dominans over andre land involvert i Myanmars utvikling, særlig med tanke på Kina.
How ad hoc coalitions deinstitutionalize international institutions
As ad hoc coalitions (AHCs) proliferate, particularly on the African continent, two questions crystallize. First, what consequences do they bring...
United Nations Truce Supervision Organization Role, Relevance, Function, and Utility – Lessons for Future Peace Operations
The aim of the study is, firstly, to assess the role, relevance, function, and utility of UNTSO, and secondly, to identify what lessons can be learnt from UNTSO’s model and experience that can help to inform the future of UN peace operations in the context of the UN Secretary-General’s policy brief on a New Agenda for Peace, as well as in the preparations for the Summit of the Future. The effectiveness of peace operations is dependent on the political backing, financial support, and deployment of trained peacekeepers by the UN Member States. While recognising the important roles of the UN missions, the UN Secretariat, host states, and other key stakeholders and contributors, the primary audience for the present study’s findings and recommendations is the UN Security Council and UN Member States. Although the study is primarily focused on UN peace operations, it is suggested that the findings can also be informative for strengthening the role of observers in other organisations, including regional organisations, and can enhance cooperation between different organisations in dealing with peace and security issues. As outlined in Our Common Agenda, an emerging “networked multilateral system” requires enhanced and specialised capabilities, and broader thinking for wider application and cooperation beyond the immediate organisation and structure of current peace operations.