Det finnes ingen vei utenom Hamas

Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 24. oktober 2025. 

Kort tid etter at våpenhvilen mellom Hamas og Israel trådte i kraft, gjennomførte Hamas en offentlig henrettelse av syv ukjente menn, som de hevdet at hadde samarbeidet med israelerne. De brutale bildene, gjengitt i medier verden over, bekreftet de to spådommene som ble presentert ved krigens utbrudd: Den ene var at Hamas kan svekkes, men ikke utslettes av militære midler. Den andre at det ikke finnes noen løsning uten Hamas.

Gaza har den siste tiden vært preget av sammenstøt mellom ulike palestinske grupper. Denne intrapalestinske volden viser et Hamas som posisjonerer seg og gjør seg klar for den neste fasen i konflikten.

Oppløsningen av et samfunn

Gruppene som nå angripes av Hamas’ væpnede styrker kan deles i ulike kategorier: En av dem er angivelige kollaboratører, som mennene som ble bakbundet og skutt på åpen gate i forrige uke. En annen er mafialignende gjenger. En tredje er rivaliserende klaner og militser, som har utfordret Hamas etter at krigen brøt ut.

Det er imidlertid betydelig overlapp mellom disse kategoriene. Flere av gruppene som har utfordret Hamas – som al-Astal-militsen eller den beryktede Abu Shabab-militsen – har gjort det i samarbeid med israelerne. Lederen for sistnevnte, Yaser Abu Shabab, er selv kjent som notorisk kriminell, som har vært fengslet for dopsmugling og hatt koblinger til Den islamske stat (IS). Militsen hans er blitt beskyldt for å plyndre flere av bistandskonvoiene.

Denne kaotiske situasjonen minner om at ødeleggelsen av Gaza er mer enn ødeleggelsen av menneskene og bygningene. Det er ødeleggelsen av et samfunn, en oppløsning av de grunnleggende strukturene som har holdt Gaza som vi kjenner det, sammen.

Mens palestinerne har forsøkt å flykte fra israelske bomber, granater og stridsvogner, har de også måtte overleve lovløshet: Bistandsplyndring, trusler og utpressing, klankonflikter, og lynsjejustis. Det gjør også at mange palestinere i Gaza ser med lettelse på at Hamas nå tar et oppgjør med de kriminelle gjengene, militsene og klanene.

Ingen alternativer

Amerikanerne har tilsynelatende gitt Hamas grønt lys til å sende styrkene sine ut for å gjenopprette lov og orden, henrette kollaboratører og gjøre opp regningen med de som har utfordret bevegelsens makt. Som Trump selv uttalte, Hamas ønsket «å stoppe problemene» i Gaza og «vi ga dem tillatelse i en periode».

Fordi det aldri har eksistert noen plan for dagen derpå i Gaza, kan Hamas gjøre seg selv uunnværlige. Etableringen av det teknokratiske overgangsstyret og en internasjonal stabiliseringsstyrke vil ta tid. I mellomtiden har Hamas tvunget frem sin egen versjon av Margaret Thatchers kjente slagord: Det er ikke noe alternativ.

Hvem ellers skulle opprettholde et minimum av lov og orden? Abu Shabab-militsen eller Gazas klaner har aldri vært reelle alternativer. Israelerne er imot at De palestinske selvstyremyndighetene skal ta kontrollen over Gaza (det kan jo være utgangspunktet for en fremtidig palestinsk stat). Det vil ta tid før den internasjonale stabiliseringsstyrken er på plass. Dermed er det ingen vei utenom Hamas.

En skjør våpenhvile

Etter at våpenhvilen trådte i kraft 10. oktober, har både israelerne og Hamas beskyldt hverandre for å bryte den. Den foreløpig mest alvorlige episoden skjedde søndag 19. oktober, da to israelske soldater ble drept i Rafah. Hva som skjedde, er foreløpig uklart. Den israelske regjeringen hevder at Hamas-soldater dukket opp fra en av Gazas mange tunneler og avfyrte panserraketter mot de israelske troppene. Som svar på dette angivelige Hamas-angrepet har Israel bombet mål på Gaza-stripen og stoppet humanitær bistand til den palestinske sivilbefolkningen på ubestemt tid.

Til tross for dette ser det foreløpig ut til at partene ønsker å bevare våpenhvilen. Hamas væpnede ving, Izz al-Din al-Qassam-brigaden, har uttalt at hendelsen ikke var planlagt fra deres side, og at de fortsatt er forpliktet til avtalen. Den israelske regjeringen uttalte også etter bombetoktet at de ville fortsette å «håndheve» den.

Våpenhvilen er skjør, men ingen av partene har råd til å få skylden for at den bryter sammen. Til det er presset fra USA og de arabiske landene for sterkt.

En mangehodet bevegelse

Uttalelsen til Izz al-Din al-Qassam-brigaden er verdt å merke seg. I tillegg til å benekte alt ansvar gir bevegelsen et innblikk i hvordan den i dag er organisert: «Vi har ingen kjennskap til noen hendelse eller sammenstøt i Rafah-området, ettersom dette er røde soner som er under okkupasjonsstyrkenes kontroll, og vi har mistet kontakten med våre gjenværende grupper siden krigen ble gjenopptatt i mars i år», skrev brigaden.

Dermed bekreftet de indirekte det mange analytikere har pekt på de siste årene: Selv om Hamas har fått hele sin militære ledelse utslettet, til tross for at brigadene har mistet sin organisatoriske funksjon, kan de altså gjennomføre angrep mot israelske styrker takket være militære celler som jobber selvstendig uten å være avhengig av ordre fra øverste hold.

Hamas har tradisjonelt vært en svært disiplinert bevegelse, som har klart å holde rekkene samlet selv når de mest krigslystne elementene har murret. I 2009 klaget for eksempel lederen for al-Qassam-brigaden, Ahmad al-Jaabari, til Hamas-leder Khaled Mishaal på at styrkene hans var redusert til vaktmestere langs Gazas grenser, gitt at deres oppgave nå ikke var utelukkende å bekjempe den eksterne fienden, men heller håndheve den eksisterende våpenhvilen. Likevel fulgte den væpnede fløyen ledelsens politiske linje.

Det var likevel under helt andre, og langt mer oversiktlige, forutsetninger enn i dag. Det er derfor mulig at Hamas-soldater kan bryte våpenhvilen uten godkjenning fra øverste hold – enten fordi de nekter å akseptere en avtale om å legge ned våpnene og opererer som spoilere, eller fordi de rett og slett ikke vet hva ledelsen ønsker av dem. Som Hamas en gang uttalte da de styrte Gaza: «Alt vi har oppnådd [av våpenhviler], kan mistes på grunn av en enkelt idiot».

Avvæpningens kunst

Dersom våpenhvilen skal lede til varig fred, må Hamas avvæpnes. Som andre analytikere har påpekt, vil gjenoppbyggingen av Gaza med all sannsynlighet finansieres av Gulf-landene. Det gir dem makt over Hamas. Siden disse landene ikke har interesse av å bruke titalls milliarder dollar på noe som bokstavelig talt kan legges i ruiner i neste krig, har de lagt press på bevegelsen. Hamas har på sin side ikke råd til å få skylden både for å ha satt i gang denne krigen og for at Gaza ikke gjenoppbygges.

Avvæpningen er dessuten en nødvendig forutsetning for en israelsk tilbaketrekning, som i sin tur må til for å få gjenoppbygget Gaza, for å forhindre den annekteringen som flere israelske regjeringsmedlemmer sikler etter, og for å få på plass et palestinsk styre som kan få slutt på den politiske og nasjonale palestinske splittelsen som har vart siden 2007. Israel har gjennomført det flere konkluderer er et folkemord, men for israelerne vil det være utenkelig å trekke seg ut hvis de frykter at Hamas kan gjennomføre et nytt 7. oktober.

Å avvæpne Hamas er imidlertid ingen enkel oppgave. For å lykkes trengs diplomater med en solid dose kløkt, strategiske evner – og vilje til å se gjennom fingrene med utfall som for mange av de involverte på begge sider vil fremstå som uakseptable.

Et kompromiss

Helt siden Hamas ble grunnlagt, har islamistene gjort det klart at en avvæpning må være et resultat av vellykkede forhandlinger, ikke en forutsetning for å begynne disse forhandlingene. Flere høytstående Hamas-medlemmer og ledere har, etter at Trump-planen ble offentliggjort, uttalt at eventuell avvæpning er uløselig knyttet til opprettelsen av en palestinsk stat. Hvis dette er utgangspunktet deres, vil nok mange mene at det er nødvendig å sette hardt mot hardt i møte med Hamas.

Likevel, som analytikeren Muhammad Shehada har påpekt, er det flere fra Hamas sin mer moderate fløy som har åpnet for å ruste ned. En fullstendig avvæpning vil oppfattes som en kapitulasjon, som gir israelerne mulighet til å fullføre det kolonialistiske prosjektet uten noen kostnad. Det vil være å signere sin egen Versailles-traktat. Men flere Hamas-ledere har foreslått kompromisser: For eksempel å avvikle det offensive arsenalet (blant annet raketter), ødelegge det som er igjen av tunnelnettverket og å stoppe våpenproduksjonen mot at en fem til femten år lang våpenhvile gjennomføres.

Netanyahu-syndromet

Hamas vil i så tilfelle sitte igjen med håndvåpen og panservernraketter, såkalte defensive våpen som ikke truer Israels sikkerhet. Muhammad Shehada påpeker at det internasjonale samfunnet på denne måten unngår å ydmyke Hamas. Det vil være langt mindre kostbart for bevegelsens omdømme å stoppe våpenproduksjonen enn å måtte overlevere det de har. Det er heller ikke mange, om noen, raketter igjen i bevegelsens arsenal.

Vi vet fra andre konflikter at slike prosesser er svært sårbare og at det som regel er urealistisk med en total, og ikke minst ensidig, avvæpning – særlig når tilliten er så totalt fraværende som nå. Avvæpningen forutsetter en israelsk tilbaketrekning, at Gaza bygges opp igjen og at vestlige land er villige til å betinge diplomatisk, politisk og økonomisk støtte til Israel dersom de ikke holder sin del av avtalen.

Villigheten til å betinge støtten – og knytte betingelsene til konkrete endringer på bakken innenfor klare tidsfrister – er særlig viktig den dagen den langt fredeligere, men også totalt kvelende, status quo som hersket før 7. oktober etablerer seg. Dette var en situasjon israelerne trivdes godt med, hvor diskusjonene om fred var uforpliktende og en de facto enstatsrealitet etablerte seg på bakken. En reell løsning avhenger derfor av diplomatenes tilnærming til problemet: Er våpenhvilen et middel for å løse en krig isolert mellom Hamas og Israel, eller er den et skritt mot å adressere den dypere nasjonale konflikten mellom Israel og det palestinske folket hvor sistnevnte har krav på suverenitet og grunnleggende menneskerettigheter?

Det siste punktet er særlig viktig siden vestlige ledere ser ut til å være rammet av et Netanyahu-syndrom. I store deler av vesten hersker en oppfatning av at dersom en bare blir kvitt dagens israelske regjering, vil det vært mulig å sette i gang en fredsprosess som leder til en tostatsløsning. Men Netanyahus eksplisitte avvisning av en palestinsk stat er ikke lenger en outrert mening i Israel. Knesset har allerede stemt gjennom en resolusjon som avviser en palestinsk stat og majoriteten av israelere er imot en tostatsløsning.

Historien som veikart

Hvordan den gordiske knuten skal kuttes, er uklart. Men det finnes noen historiske paralleller, som diplomatene kan trekke lærdom fra. Hamas deltok i, og vant, parlamentsvalget i 2006 fordi den moderate fløyen av bevegelsen brukte store deler av sin politiske kapital på å overbevise resten av bevegelsen om at det var strategisk riktig.

Det handlet ikke kun om å søke politisk makt og bruke Selvstyremyndighetenes apparat i motstandskampen, men også om å vise omverdenen at Hamas var en demokratisk bevegelse som respekterte det internasjonale samfunnets normer.

Da den såkalte Kvartetten – USA, EU, Russland og FN – vedtok en boikott av Hamas-regjeringen, overbeviste den moderate fløyen resten av bevegelsen at de måtte møte det internasjonale samfunnet med kompromisser. PLO og Mahmoud Abbas fikk mandat til å forhandle med israelerne, og Hamas aksepterte en palestinsk stat langs 1967-grensene samt å overholde tidligere inngåtte avtaler mellom Israel og PLO.

I stedet for å bruke denne kompromissvilligheten til å oppmuntre til ytterligere pragmatiske skritt, doblet Kvartetten innsatsen og krevde umiddelbar etterlevelse. De moderates politiske kapital var knust og de ble stemt ut av Hamas-ledelsen i 2008. På sett og vis ga det rom til bevegelsens hauker, som argumenterte for at kun brutal vold – terror – kunne få palestinerne ut av den fastlåste politiske og diplomatiske situasjonen.

Diplomatiet står overfor lignende valg i dag: Når Hamas på den ene siden sier at en avvæpning er uløselig knyttet til etableringen av en palestinsk stat, skal vi sette hardt mot hardt? Eller skal vi gå Hamas i møte når de åpner opp for heller å ruste ned i håp om at det vil sette i gang en videre dialog, hvor Hamas kan presses i en ønsket retning?

Det første alternativet er det enkle, men ikke nødvendigvis det beste.