For lite demokratisering av energi?

– Et stort problem i dagens energiomstilling er at den krever ny infrastruktur og endringer i hvordan folk bruker energi – med andre ord atferdsendring. Alt dette forutsetter bred folkelig støtte, det vi ofte kaller samfunnsmessig aksept, og dette fremstilles ofte som den største utfordringen i energiomstillinger. Å demokratisere energistyringen kan bidra til å skape slik aksept, forklarer forsker 1 Kacper Szulecki (NUPI).

Men det finnes også en annen, mindre diskutert grunn til at både myndigheter og borgere bør etterstrebe energidemokrati:

– Mer deltakelse i styring fører rett og slett til bedre beslutninger. Eksperter kjenner sine egne fagfelt, men ser ikke alltid helheten. Når flere trekkes inn i beslutningsprosessene, blir resultatene mer hardføre og man kan unngå feil – som kostbare investeringer i infrastruktur som kanskje ikke egentlig trengs, sier Szulecki.

Artikkelen hans fra 2018, Conceptualizing Energy Democracy, ble nylig kåret til en av de tyve viktigste statsvitenskapelige artiklene om demokrati det siste tiåret av IPSA Companion to Political Science.

– Artikkelen sprang ut av et ønske om å skape klarhet i et nokså uoversiktlig fagfelt, sier Szulecki, som er forsker i NUPIs forskningsgruppe for klima og energi.

Da han startet arbeidet sitt, var «energidemokrati» først og fremst et politisk slagord brukt av aktivister. I dag har begrepet funnet veien inn i gangene i Europakommisjonen.

«Makt til folket»

Men hva betyr det egentlig at energi skal være demokratisk?

Szulecki peker på at begrepet har røtter i arbeiderbevegelsen og i aktivistmiljøer.

– Jeg definerer det som en tilstand der folk deltar aktivt i hvordan energisystemet fungerer og har eierskap til det – på samme måte som de deltar i det politiske systemet og har eierskap til demokratiet, forklarer han.

For Szulecki handler dette ikke bare om retorikk. Han peker på tre konkrete pilarer i energidemokratiet:

• Folk må ha rett til å bestemme over energipolitikken (folkesuverenitet).
• De må kunne delta i styringen.
• De bør ha eierskap i energiproduksjonen.

Prosumenten: En ny type energiborger

Kjernen i denne visjonen er det Szulecki kaller «prosumenten» – en person som både produserer og forbruker energi, for eksempel ved å installere solceller på taket.

– Prosumenten får politisk makt gjennom eierskap til sine egne produksjonsmidler. De blir en viktig interessegruppe fordi de har en direkte økonomisk interesse i hvordan det grønne skiftet gjennomføres, sier han.

Advarer mot kjernekraft og digital kontroll

Selv om mye har skjedd siden 2018, ser Szulecki også mørke skyer i horisonten. Han er særlig skeptisk til den fornyede interessen for kjernekraft.

– Kjernekraft er per definisjon udemokratisk. Det krever en mer autoritær og teknokratisk styringsform, ofte forbundet med mindre åpenhet og lavere grad av deltakelse, sier NUPI-forskeren.

Han advarer også om at ny teknologi, som smarte strømmålere og kunstig intelligens, kan være et tveegget sverd.

– Digitale verktøy kan oppleves som undertrykkende eller tvangspreget dersom folk føler at atferdsendringer blir påtvunget dem.

Det norske paradokset

I flere år har mange nordmenn vært frustrerte og fortvilet over høye strømregninger. Men Szulecki undertreker at økte energipriser ikke nødvendigvis er unormalt:

– Frem til 2021, i forkant av krigen i Ukraina, var energiprisene i Europa stabile i mer enn 15 år. Det var inflasjon – alt annet ble dyrere – men energiprisene for sluttbrukere holdt seg på samme nivå. Det er ikke normalt. Det er i seg selv ikke noe galt i at energi blir dyrere, dersom det sender et signal om å spare energi og sårbare grupper blir beskyttet.

Samtidig er Norge i en særstilling i europeisk sammenheng. Vi har det høyeste strømforbruket per innbygger i Europa.

– En økning i prisen per kilowattime blir derfor langt mer synlig for nordmenn enn for andre. Samtidig har nordmenn mindre handlingsrom for energisparing, fordi nesten alt går på strøm – oppvarming er ofte elektrisk, og mange hus er dårlig isolert. Når strømprisene når det som kan regnes som normale europeiske nivåer, oppleves det som en krise i Norge.

Dette kan, ifølge Szulecki, føre til en tendens til å sentralisere løsninger og lene seg på staten for å subsidiere energiforbrukere – slik som subsidieringsordningen «Norgespris».

– Dette kan minne om energiparadigmet fra midten av 1900-tallet: Vi er bare opptatt av å sikre et tilstrekkelig nivå av energitjenester til en overkommelig pris. Staten skal levere. Vi spør ikke hvordan, og vi involverer oss ikke.

Ifølge Szulecki befinner Norge seg i en unik posisjon. Mens mange land har måttet kjempe for å bryte opp korrupte energimonopoler, har nordmenn tradisjonelt hatt høy tillit til statlig eierskap.

Denne tilliten settes nå på prøve i debatter om høye strømpriser, vindkraft og ACER.

– Nordmenn oppdager at offentlige institusjoner har ulike interesser og ikke i like stor grad kan representere alle. En demokratisk revitalisering av den norske energisektoren vil komme oss alle til gode, avslutter han.