Forsker
Kacper Szulecki
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Kacper Szulecki er Forsker 1 innen internasjonal klimastyring ved NUPI, og tilknyttet Include – Senter for sosialt inkluderende energiomstilling ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo.
Han studerte internasjonale relasjoner, politisk sosiologi, psykologi og lingvistikk i Warszawa, Oslo, Amsterdam og Konstanz.
Hans viktigste forskningsinteresser er dekarboniseringspolitikk, klima- og miljøpolitikk, energisikkerhet, EUs klima- og energistyring, dissens, og intra-europeisk migrasjon.
Han har redigert flere bind, inkludert "Energy Security in Europe" (Palgrave 2018), "Handbook on European Union Climate Change Policy and Politics" (Edward Elgar 2023), og han har gitt ut fem monografier. Szulecki har publisert mer enn 40 fagfellevurderte artikler i blant annet Nature Energy, Governance, Climate Policy, Journal of European Public Policy, Energy Research and Social Science, and Environmental Politics (Best Article 2018). Han har også skrevet over 100 tekster for ulike aviser og magasiner, og har blitt intervjuet store kanaler som CNN, BBC, Al-Jazeera, Duetsche Welle, Die Zeit og i Green European Journal.
Ekspertise
Utdanning
2012 Dr. rer. soc. in political sociology, University of Konstanz
2008 M.Sc. in International Relations (specialization: Global Environmental Governance), VU Amsterdam
Arbeidserfaring
2019 Researcher (professor competence in 2020), Dept of Political Science, UiO
2019 Guest researcher, Department of History and Civilization, EUI Florence
2017 Visiting Fellow, Robert Schuman Centre for Advanced Studies, EUI Florence
2014-2018 Assistant professor, Dept. of Political Science, University of Oslo
2013 Guest researcher, Dept. of Climate Policy, DIW Berlin
2013-2014 Dahrendorf Fellow, Hertie School of Governance, Berlin
2008-2012 Researcher, Cluster of Excellence "Cultural Foundations of Integration", University of Konstanz 2008 Intern, Institute for Environmental Studies, VU Amsterdam
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreUna promesa dificil de cumplir ¿Es posible un renacimiento nuclear?
Kan kjernekraft virkelig få den renessansen som mange politikere og industriledere nå lover? Denne artikkelen undersøker utsiktene for en global oppskalering av kjernekraft i lys av klimakrisen, energisikkerhet og ambisiøse internasjonale mål om å tredoble kjernekraftkapasiteten innen 2050. Analysen viser at slike ambisjoner møter betydelige hindringer, blant annet høye kostnader, lange byggetider, finansieringsutfordringer, svekkede leverandørkjeder og mangel på kompetanse. Artikkelen diskuterer også potensialet og begrensningene ved små modulære reaktorer (SMR), samt Russlands dominerende rolle i dagens globale kjernekraftindustri gjennom statsselskapet Rosatom. Hovedargumentet er at et omfattende «kjernekraftcomeback» forutsetter en nærmest revolusjonerende omstilling av politikk, markeder og industri, og at kjernekraft trolig vil møte sterk konkurranse fra stadig billigere fornybar energi. Artikkelen er en invitert faglig kommentar i Vanguardia Dossier, Spanias ledende tidsskrift for internasjonale analyser og samfunnsdebatt, i et spesialnummer om kjernekraftens fremtid.
Populism, Energy Transition, and International Politics
De siste årene har populistiske politiske krefter, både i regjering og i opposisjon, engasjert seg i energipolitikk på ulike måter. Dette kapitlet diskuterer hvordan populister påvirker energipolitikkens internasjonale dimensjon. Utgangspunktet er en refleksjon over forholdet mellom populistisk ideologi og internasjonal energipolitikk, særlig hvordan populismens sentrale motsetninger kommer til uttrykk på dette politikkområdet. Kapitlet definerer først populisme og dens viktigste kjennetegn, før det presenterer energipolitikk som et uvanlig og særegent politikkområde med både nasjonale og internasjonale dimensjoner. Deretter fremheves energiomstillinger som eksempler på rask samfunnsendring, og hvordan disse kan gi grobunn for populistisk mobilisering og konflikt. Til slutt illustreres argumentet gjennom to case-studier: USA under Donald Trump og Polen under regjeringen til partiet Lov og rettferdighet (Prawo i Sprawiedliwość, PiS).
Energy
Dette oppslagsverksbidraget til IPSA Companion to Political Science gir en kort introduksjon til energi som tema i statsvitenskapen og fungerer som en veiviser til de mest sentrale begrepene og forskningsarbeidene på feltet. Bidraget gjennomgår sentrale debatter om energisikkerhet, energifattigdom, energiomstilling og energipolitikk, samt nyere perspektiver på energirettferdighet og energidemokrati. Målet er å gi studenter, forskere og andre interesserte en oversikt over hvordan energi har blitt et viktig politisk spørsmål, og hvilke klassiske og nyere verk som har formet forskningen på området.
The Political Afterlife of a Nuclear Catastrophe: A View from Poland
Tsjornobyl-katastrofen i 1986 var mer enn en atomulykke. I Polen ble den et vendepunkt som avslørte myndighetenes hemmelighold, svekket tilliten til det kommunistiske regimet og bidro til å vekke et bredt sivilt engasjement. Frykten for radioaktiv forurensning gjorde hverdagslige møteplasser til arenaer for informasjonsdeling, protest og politisk bevisstgjøring. Essayet følger hvordan miljøspørsmål utviklet seg til en kraftfull mobiliserende sak som samlet mennesker på tvers av politiske og sosiale skillelinjer. Protestene mot kjernekraft og miljøødeleggelse ble også en kamp for åpenhet, ansvarlighet og større demokratisk innflytelse. Samtidig viser teksten hvordan mange av disse erfaringene senere har blitt oversett i fortellingen om overgangen til demokrati. Med krigen i Ukraina, økt oppmerksomhet om energisikkerhet og en ny europeisk kjernekraftdebatt fremstår Tsjornobyls viktigste arv fortsatt som politisk: betydningen av tillit, åpenhet og demokratisk kontroll over teknologier som kan få enorme samfunnsmessige konsekvenser. Dette essayet er skrevet som et bidrag til London Ukrainian Reviews temanummer som markerer 40-årsdagen for Tsjornobyl-katastrofen.
Delays in nationally determined contributions often reflect credibility efforts and not weakening ambition
Da fristen for å levere nye nasjonale klimamål gikk ut i 2025, var det mange land som ikke rakk å sende inn sine oppdaterte planer. Dette skapte bekymring for om det internasjonale klimasamarbeidet fungerer som det skal. Men betyr forsinkelsene at landene har blitt mindre ambisiøse i klimapolitikken? Vår studie tyder på at svaret ofte er nei. Ved å analysere landrapporter, klimaforhandlinger og 23 landstudier undersøker vi hvorfor så mange klimamål kom sent. Vi finner at forsinkelsene ofte skyldes mangel på ressurser, data eller teknisk kompetanse. Politiske forhold som valg, regjeringsskifter og motstand mot klimatiltak kan også skape forsinkelser. I tillegg velger noen land å vente av strategiske grunner, for eksempel for å lansere nye mål på store internasjonale møter. Hovedkonklusjonen er at forsinkede klimamål ikke nødvendigvis betyr svakere klimaambisjoner. Tvert imot kan de være et tegn på at land bruker mer tid på å sikre at løftene er realistiske og kan gjennomføres. Samtidig viser de mange forsinkelsene at det internasjonale klimasamarbeidet er sårbart og trenger tydeligere regler, bedre støtte og sterkere politisk lederskap for å holde framdriften oppe.
Fashionably or fatally late? exploring NDC procrastination in the UNFCCC
Parisavtalen bygger på at alle land jevnlig oppdaterer sine klimamål og viser hvordan de skal kutte utslipp. Etter den globale gjennomgangen av klimainnsatsen i 2023 skulle alle land sende inn nye klimaplaner innen februar 2025. Likevel gjorde bare 16 av 198 land dette innen fristen. Selv flere måneder senere hadde bare 64 land levert, noe som dekker rundt 30 prosent av verdens utslipp. Denne studien undersøker hvorfor så mange land utsetter arbeidet med å levere klimaplanene sine, et fenomen vi kaller «NDC-prokrastinering». Basert på 23 landstudier, rapporter og observasjoner fra klimaforhandlingene i Bonn finner vi fire hovedforklaringer. Mange land mangler penger, kapasitet eller fagkompetanse. Andre sliter med utilstrekkelige utslippsdata eller kompliserte beregninger. Politiske forhold som valg, regjeringsskifter, krig og økende motstand mot klimapolitikk kan også forsinke arbeidet. I tillegg velger enkelte land å vente av strategiske eller taktiske grunner. Forsinkelsene viser at klimaplanene tas på alvor og krever omfattende arbeid. Samtidig reiser den utbredte mangelen på levering spørsmål om hvor robust det internasjonale klimasamarbeidet er. Studien peker på en grunnleggende utfordring: Hvordan kan land både lage detaljerte og realistiske planer og samtidig øke klimaambisjonene raskt nok til å møte klimakrisen?
The uneven influence of the Global Stocktake on national climate policy and the NDCs
Den globale statusgjennomgangen (the Global Stocktake - GST), som vart avslutta på COP 28 i Dubai i 2023, vert rekna som ein sentral del av Parisavtalens ambisjon, ettersom han er meint å vurdere den samla globale framdrifta, noko som skal liggje til grunn for framtidige nasjonalt fastsette bidrag (NDC-ar). Mange kommentatorar og partar sette store voner til gjennomgangen sin evne til å skru opp ambisjonsnivået i prosessen under FNs rammekonvensjon om klimaendringar (UNFCCC). Etter toppmøtet i Dubai, som resulterte i det omfattande «Resultatet av den globale statusgjennomgangen» (avgjerd -/CMA.5) med nær 200 detaljerte avsnitt, venta somme partar at GST skulle styrke den samla innsatsen mot klimaendringar. Meir kritiske røyster gav likevel uttrykk for uro og bekymring knytt til det dei kalla «å erstatte Parisavtalen med den globale statusgjennomgangen», som innebar å gå bort frå den nasjonalt fastsette og differensierte tilnærminga som vart avtalt i 2015. Dette notatet ser nærare på GST sin innverknad på nasjonal klimapolitikk og NDC-ane.
Teoriseminar: Theorising territorial passions
Professor Gerard Toal besøker NUPI for dette teoriseminaret 24. april.
Energy as a tool of statecraft after Ukraine and Gaza
Krigene i Ukraina og Gaza har endret hvordan energi fungerer som et verktøy for statsmakt, og viser at moderne energirelatert makt strekker seg langt utover handels manipulasjon. Direkte angrep på elektrisitetssystemer, drivstoffinfrastruktur og til og med kjernekraftanlegg har blitt et sentralt trekk ved moderne krigføring, og avslører sårbarheten til høyt elektrifiserte samfunn. Disse angrepene, kombinert med skjerpede former for økonomisk tvang som sanksjoner, prisgrenser og omstrukturering av markeder, understreker utilstrekkeligheten i det tradisjonelle begrepet om «energivåpen», som snevert fokuserer på forsyningsavbrudd fra eksportstater. I stedet formes dagens energisikkerhetslandskap av gjensidig avhengighet, infrastruktursårbarhet, cyberrisiko og endringer utløst av det globale energiskiftet. Etter hvert som avkarboniseringen skrider frem, flyttes sårbarheter fra brensler til teknologier, verdikjeder og kritiske råmaterialer, noe som skaper nye geopolitiske asymmetrier og strategiske avhengighetsforhold. For europeiske beslutningstakere krever disse utviklingene en nytenkning av energisikkerhet som prioriterer systemisk motstandskraft, beskyttelse av sivil energiinfrastruktur og integrerte tilnærminger til økonomisk statshåndverk, forsvarsplanlegging og klimapolitikk. Å forstå energi som både en strategisk ressurs og et potensielt angrepsmål er avgjørende for å navigere i en fremtid der energisystemer blir stadig mer sentrale for konflikt, tvang og geopolitisk konkurranse.