KRONIKK: Indias vanskelige balansekunst

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 12.12.2025.

I forrige uke besøkte den russiske presidenten Vladimir Putin New Delhi, i forbindelse med det 23. toppmøtet mellom India og Russland. Dette er Putins første tur til India siden Russlands invasjon av Ukraina – og den første på flere år som går over mer enn en dag – og markerer slik et viktig øyeblikk. Timingen er talende: Forholdet mellom India og USA er blitt mer anstrengt, Washington er frustrert over de fastlåste Ukraina-forhandlingene, og stormaktene justerer posisjonene sine i et stadig mer urolig geopolitisk landskap. Mange europeiske land vil følge besøket nøye. Hva betyr så dette besøket? Tre forhold er særlig viktige.

For det første er stormakter verden over på vei inn i en ny og krevende balansegang. Kinas framvekst som global stormakt har satt sitt preg på hele regionen. Etter krigsutbruddet i Ukraina har også et presset Russland blitt mer avhengig av Kina enn noen gang, og fungerer i praksis som juniorpartner i dette forholdet. Moskva har derfor sterke interesser i å diversifisere sine strategiske forbindelser og redusere denne avhengigheten. Her framstår India som ett av få realistiske alternativer som kan bidra til en viss ombalansering: landet er et stort marked for russiske forsvarsleveranser, en betydelig kjøper av russisk olje, og en alliansefri aktør som fortsatt prater med alle parter i et fragmentert geopolitisk landskap. I tråd med dette tilbød Russland denne uken India et partnerskap «uten grenser». Ordvalget minner ikke tilfeldig om det «grenseløse» partnerskapet mellom Russland og Kina – og Beijing vil garantert legge merke til det.

For India er vurderingene både strategiske og økonomiske. Indias handelsunderskudd med Russland har økt kraftig de siste årene, i stor grad på grunn av de økte oljekjøpene. New Delhi vil derfor være interessert i muligheter for å balansere dette underskuddet. Russisk vilje til teknologioverføring innen avansert forsvarsmateriell er også attraktivt for India, som ønsker å bygge opp sin egen forsvarsindustri.

For det andre handler besøket om å sende signaler til et bredere internasjonalt publikum. Under toppmøtet la begge parter vekt på det «historiske» forholdet og den personlige varmen mellom Putin og Modi. Dette er ikke bare innenrikspolitisk iscenesettelse. For Putin er det viktig å vise at Russland fortsatt har substansielle partnerskap utenfor Kina – særlig med verdens raskest voksende store økonomi. Det utfordrer fortellingen om at vestlige sanksjoner har isolert Russland.

For India er deler av budskapet rettet mot Washington. President Trump har innført tollsatser på nær 40 prosent på de fleste indiske varer, som er blant de høyeste som er pålagt noe land. India har så langt avvist amerikanske krav, og en handelsavtale mellom de to landene virker lite sannsynlig på kort sikt. I dette lyset fungerer toppmøtet mellom India og Russland som en tydelig påminnelse til USA om at press utenfra ikke vil få New Delhi til å velge side.

For det tredje viser besøket også hvor langt forholdet mellom India og Russland kan strekkes. Krigen i Ukraina har satt India i en stadig vanskeligere diplomatisk situasjon. Landets nære bånd til Moskva har blitt møtt med kraftig kritikk fra flere europeiske partnere. I tillegg setter Russlands vilje til å endre grenser med militær makt en presedens som nødvendigvis bekymrer India, med tanke på landets egen strid med Kina. Også på russisk side finnes frustrasjon: India har redusert sine oljekjøp under amerikansk press og kjøper i økende grad forsvarsutstyr fra europeiske leverandører, noe som begrenser Russlands dominans på det indiske markedet. Forholdet vil nok bestå, men landenes prioriteringer viker stadig lengre fra hverandre.

Europeiske observatører vil nok følge toppmøtet med en viss uro, men bør huske at balansegang lenge har vært kjernen i indisk utenrikspolitikk. India vil dessuten snart være vertskap for en stor EU-delegasjon, og håper å få på plass den lenge forhandlede handelsavtalen. Indias strategi, som innebærer å ha gode forbindelser med flere parter, trenger ikke å stå i veien for et tettere samarbeid mellom EU og India, som vil gi betydelige økonomiske og strategiske gevinster for begge parter. Det er også verdt å merke seg at en stor demokratisk aktør som opprettholder en åpen kanal til Moskva, kan spille en viktig rolle. I en verden som i økende grad trekker i retning av en ny bipolar orden (hvor Kina og USA utgjør maktsentra), vil både Europa og India ha fordel av forbindelser som holder kommunikasjonslinjene åpne på tvers av blokker. I en stadig mer polarisert verden er brobyggere ikke problemet – de er løsningen. Det mener i alle fall India – og det er verdt å ta på alvor.