Denne kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv 08/03/22.

Putins krig i Ukraina er på alle måter en europeisk krise. Ett europeisk land har invadert et annet. Krigen, som har pågått siden 2014, herjer nå i full skala i all sin brutalitet. Millioner av uskyldige rammes og drives på flukt.

Trolig var invasjonen begrunnet i et ønske om å stoppe Ukrainas gradvise europeiske integrasjon. Et vellykket og demokratisk Ukraina ville være en stor og eksistensiell trussel for Vladimir Putins egen styringsmodell.

Krigen har samtidig skapt et nytt Europa og et mer handlekraftig EU. Mye av det som for inntil få uker siden var sett på som politisk umulig for EU, synes nå ikke bare mulig, men også ønskelig og helt naturlig.

EU fremstår samlet, med en felles situasjonsforståelse, en klar felles stemme, kraftige mottiltak og med en plan. EUs institusjoner, under ledelse av Ursula von der Leyen, har tidligere stått satt i skyggen av medlemsstatene, spesielt i utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikken. Nå står von der Leyen frem som den naturlige og kloke lederen. Og medlemsstatene, også de store, stiller seg bak og støtter hennes lederskap.

Nato er fortsatt helt avgjørende for Europas militære sikkerhet, men det er EU som nå er den ledende aktøren i en rekke av de tiltakene som settes inn mot Russland. Og når EU samler utenriksministrene i sine møter, inviteres også Nato, USA og Storbritannia.

På kort tid har EU gjennomført sanksjoner og restriktive tiltak som før var utenkelige. Et stort antall personer er satt på sanksjonslisten, formuer er frosset, finansinstitusjoner har mistet tilgangen til markedet. Og det er nå stor vilje til å raskt og varig redusere Europas avhengighet av russisk gass og olje. Russland står foran en økonomisk og politisk isolasjon.

Denne europeiske samlingen kommer ikke spontant, men er muliggjort av at det over tid er blitt et gradvis tettere samarbeid i EU om ulike sider av utenrikspolitikken. Samarbeidet mellom Nato og EU er også blitt tettere, med bedre koordinering og en mer klarlagt arbeidsdeling. Et sterkere EU er ikke en trussel for det transatlantiske samarbeidet, snarere en nødvendig forutsetning.

Europeisk samling forsterkes av de store omveltningene som har skjedd i flere medlemsland, ikke minst i Tyskland. Forbundskansler Olaf Scholz har snudd om på grunnelementene i tysk utenrikspolitikk, ved å stoppe Nord Stream 2, åpne for eksport av våpen, øke forsvarsbudsjettet til to prosent av bnp og bryte med den lange linjen i tysk «Ost-politik» og forkaste ideen om «Wandel durch Handel».

Også spenningene innad i EU mellom øst og vest, som lenge har vært svært krevende, er svekket. Polen er nå et av de sentrale landene i Europas håndtering av krisen, og polakkene har tatt imot nærmere én million flyktninger fra Ukraina.

I våre naboland skjer også endringene raskt. Finland og Sverige søker stadig tettere tilknytning til Nato, mens Folketinget i Danmark besluttet at de skal ha en ny folkeavstemning om sine såkalte «forbehold» om deltagelse i det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet med EU.

Krigen bringer så langt Europa og EU sammen. Utfallet er fortsatt usikkert, og det europeiske samholdet kommer ganske sikkert til å bli testet i tiden fremover. Men erfaringer fra andre kriser, innen finans, migrasjon, brexit eller koronapandemien, peker i retning av kriser ofte skaper tettere integrasjon, snarere enn det omvendte.

Når samarbeidet i EU skyter fart innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken, står Norge nokså alene utenfor. EØS-avtalen handler primært om økonomi og markedsadgang og dekker ikke disse områdene.

Norge har heller ikke noe formelt, strategisk partnerskap med EU, og ikke noen overordnet ramme for dialog, diskusjon eller felles beslutninger innen utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Norge har i stedet et lappeteppe av avtaler om samarbeid om deler av det utenrikspolitiske samarbeidet. Noen deler er formelt regulert, mens det på andre områder er ad-hoc-preget og uten faste og klare former. Norge har ikke samarbeid som dekker den fulle bredden, og det er få formelle kanaler for informasjon, påvirkning og deltagelse.

Samtidig som EU vokser sammen, har den norske regjeringen varslet at den denne måned skal nedsette et utvalg for å gjennomføre en utredning for å vurdere erfaringene fra EØS-samarbeidet. Ifølge Hurdalsplattformen skal erfaringene nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU utredes.

Det peker i retning av et ønske om mindre, ikke mer samarbeid.

I forrige uke diskuterte Stortinget et forslag fra Venstre om at utredningen burde utvides til å også se på muligheten for et tettere europeisk samarbeid, herunder i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og at man også burde se til erfaringene i nordiske naboland.

Forslaget ble avvist.

Regjeringen bør endre mandatet i lys av krigen, dersom utredningen skal ha noen verdi. I et internasjonalt perspektiv vil det også se umusikalsk ut å utrede norsk frakobling fra Europa nå. Nordmenn vil nok heller ønske å vite mer om hvordan EU, Sverige, Finland og Danmark utvikles, snarere enn å få vite mer om den sære og kronglete tilknytningen til Sveits.