Ulf Sverdrup

Nordic Cooperation and the New Geopolitics

USA og Europa etter valget

Et fornyet samarbeid mellom USA og Europa er avgjørende for Norge, skriver Ulf Sverdrup i denne kronikken i Dagens Næringsliv. Dersom Trump blir USAs president vil forholdet til Europa bli satt på en svært alvorlig prøve. Men også Clinton vil måtte overkomme flere hindre. Hva bør man nå legge vekt på i forholdet mellom USA og Europa? Det er lett å se mange gode argumenter for en fortsatt sterk transatlantisk allianse. Vi lever i en tid med stor sikkerhetspolitisk uro, ikke minst i forholdet til Russland. USA og Nato er fortsatt avgjørende for Europas sikkerhet, ikke minst for Norge. USA er også Europas viktigste økonomiske partner, selv om Kina blir stadig viktigere. I en verden i stor endring, utgjør de kjernen i den liberale internasjonale orden. Det er samtidig flere vansker for samarbeidet over Atlanteren. På begge sider er det en sterk folkelig protest mot globalisering, nasjonalisme og mange ønsker proteksjonisme. Kritikken rammer ekstra hardt fordi den går til det som har vært kjernen i det transatlantiske samarbeidet, nemlig åpne markeder og regional integrasjon. Populisme lar seg også sjeldent forene med solidaritet og forpliktende bindende avtaler. I en tid der «Trade is toxic» er politikerne blitt mer pessimistiske mot en eventuell TTIP. Etter avtalene med Ukraina og Canada reises det også spørsmål om EU kan være en troverdig forhandlingspartner i internasjonal handel. Innenfor sikkerhetspolitikken er det tett samarbeid, men det er ikke knirkefritt. USA har lenge ment at Europa må bidra mer til byrdefordelingen. Trump er ikke alene om det. Mange i USA er krigstrøtte og usikre på hvor stort ansvar de skal påta seg internasjonalt. I de fleste europeiske land er man likevel mest opptatt av å bruke de store pengene på velferd heller enn på sikkerhet. Gjeldstyngede europeiske velferdsstater, med en aldrende befolkning, vil trolig fortsatt ikke kunne møte amerikanske forventninger. USA og Europa har også ulike langsiktige utenrikspolitiske prioriteringer. For USA er forholdet til Kina og Asia det klart viktigste. Mange i USA er skuffet over at Europa neglisjerer det globale maktskiftet, og kritiserer Europa for manglende strategisk utsyn og refleksjon rundt Europas rolle i verden. Europa er på sin side primært opptatt av å hindre fragmentering, etter brexit. I den grad Europa har en utenrikspolitikk er den primært rettet mot nærområdene i Øst og Sør. Både Russland og ikke minst utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika representerer store langsiktige politisk og sikkerhetsmessige utfordringer, som vil måtte være hovedprioritet for Europa. Andelen amerikanere med europeisk bakgrunn i USA er også synkende og mange unge amerikanere ser på Europa som et museum heller enn et dynamisk sted for fremtiden. Et USA som produserer egen olje og gass vil også ha et annet strategisk utsyn. Uavhengig av hvem som blir president kan vi derfor ikke ta et fortsatt sterkt transatlantisk partnerskap for gitt. Kanskje kan de to drive fra hverandre, ikke på grunn av interessekonflikt, men på grunn av ulike prioriteringer og orienteringer. Det vil i så fall være svært krevende, ikke minst for Norge. For noen uker siden deltok jeg i en diskusjon i regi av Ditchley Foundation om fremtiden til det transatlantiske samarbeidet. Der advarte Henry Kissinger om at etterkrigstidens internasjonale orden er i ferd med å desintegrere. Han kunne ikke minnes en periode med flere samtidige kriser og flere trusler mot fred og stabilitet. Behovet for samarbeid over Atlanteren er stort, men det vil ikke bli lett, advarte han, siden krisene har ulike årsaker og krever skreddersydde løsninger. Noen elementer i en fremtidsrettet transatlantisk dagsorden bør være: --- for resten se kronikken

Britisk EØS spor er ikke dødt

Det er for tidlig å avskrive EØS-løsning for Storbritannia. Det kan i så fall bli krevende for Norge, skriver direktør Ulf Sverdrup i DN-kronikk.

Dynamisk og ensartet

Politikikens byggeklosser - om politiske partiers svekkede betydning

Resultatet i Storbritannia bør forstås som et symptom på politisk usikkerhet, mistillit og eliteforakt.

Visittid i Italia

Om betydningen av statsbesøk for små stater

Lessons from the Norway-EU relationship

Whichever way the British vote in June, they should not believe that a vote to leave is a vote to become another Norway in Europe. In June, British voters will decide what the United Kingdom's future relationship to the European Union will be. The decision is critical for the UK, for the future of the EU, and for the future of the transatlantic relationship. The alternatives to EU membership remain unclear, despite their significance for making an informed choice. Few suggest that the UK should seek an association with the EU like that of countries on the fringes of Europe, such as Turkey, Ukraine or Morocco. Instead, references are frequently made to Norway - notably by the “Leave” campaign - as the epitome of a prosperous European country existing outside the EU. Norway is not a member of the EU, but is closely linked to it through the European Economic Area (EEA) agreement. For its part, the EU has also referred to its relationship with Norway as an attractive model for developing future ties with its neighbours. In 2014 the Council of the European Union stated that a precondition for non-member states that want close integration with the EU is the establishment of an EEA-like common institutional framework to ensure homogeneity and legal certainty. There are therefore good reasons to look more closely into the true nature of the Norwegian option, and its relevance for the UK. In 2012 I was involved in an extensive review of the Norwegian model. The findings of that report indicate that it is not a suitable model for the UK, and that many in the UK seem not to understand its true nature. Here are some lessons to be learnt from the Norwegian case: Our report concluded that European integration had been beneficial for the Norwegian economy and helped it to modernise and stay competitive. As such, the conclusions from the Norwegian report are very similar to the results of the extensive UK balance of competence review. As a member of the EEA, Norway is integrated into the single market, meaning that it also guarantees free movement of people. However, the nature of the country’s cooperation stretches well beyond the single market, and covers free movement of goods, capital and services, environmental protection, state aid, research, and public procurement. Norway’s integration with the EU began in 1994, and numerous additional agreements have since been concluded, in the areas of border, migration, police, defence, security and climate. A separate EFTA Surveillance Authority and an EFTA Court have the task of monitoring and ensuring compliance in Norway, much like the European Commission and the European Court of Justice do for the member states. In the case of Switzerland, there is no such third party independent court system, and the EU is insisting on the need to establish one. We estimated that Norway complies with some three-quarters of all EU laws and policies. As a result, Norwegian society has gradually become Europeanised, in a very similar way to EU member states. In short, Norway is more inside than outside the EU. In some areas, like Schengen cooperation, it is even more substantively integrated than the UK. Even in areas such as the agriculture and fishery policy, that were initially supposed to be outside of the scope of the agreements, there has been considerable integration. Some members of the UK’s “Vote Leave” campaign group frequently mention that the UK’s contribution to the EU’s coffers might be better spent on the NHS. When citing the possibility of adopting a “Norwegian model” one should be aware that Norway’s association with the EU does not come free of charge. ...(see hyperlink for more)

Brexit: hva skjer med Norge?

Storbritannia holder straks folkeavstemning. Vi vet stort sett hva «Remain» vil bety, mens det er usikkert hva som skjer dersom «Leave» vinner. Målingene viser nesten dødt løp. Jeg liker normalt ikke å spå om fremtiden, men la oss spekulere om noen mulige effekter av «Leave» for Norge. Usikkerhet om Europa Den viktigste effekten er at det blir uro og usikkerhet om den fremtidige europeiske politiske og økonomiske orden. Brexit vil være vanskelig for Storbritannia og vil trolig føre til regjeringskrise. Men for EU vil det være den den dypeste krisen noensinne. Mange EU-land, og sikkert Storbritannia også, vil umiddelbart forsøke å redusere usikkerhet og berolige markeder, men alle vet at skilsmisser er smertefulle og vanskelige. En eventuell Brexit vil forsterke den politiske tillitskrisen vi nå opplever mellom land og på tvers av grensene, det vil forsterke polariseringen i europeisk politikk, og at det trolig også vil øke avstanden mellom eliter og velgere. Risikoen for spredning til andre land vil også være stor. EU kan leve med at noen relativt perifere land kan gå ut, men dersom store eller sentrale land ønsker dette, vil det være katastrofe. Lederen i Front National i Frankrike, Marine Le Pen, har lovet en folkeavstemning om Frexit, seks måneder etter at hun eventuelt blir valgt til fransk president våren 2017. Som et lite land med en åpen økonomi, vil stabilitet og forutsigbarhet alltid være å foretrekke for Norge. De europeiske land er Norges viktigste politiske og sikkerhetspolitiske samarbeidspartner, vår viktigste handelspartner og en stor del av Oljefondet er investert i Europa. Usikkerhet i Europa vil ramme Norge negativt. Redusert evne til felles problemløsning Om EU endres, stagnerer, eller oppløses, vil Europa bestå. Behovet for samarbeid, koordinering og arbeidsdeling vil ikke forsvinne, men europeiske lands muligheter for effektiv problemløsning på en fredelig og forutsigbar måte vil svekkes dersom det organiserte og regelbaserte samarbeidet svekkes. Usikkerhet i Europa vil ramme Norge negativt. Noen har ment at en eventuell Brexit kan gjøre integrasjonen i EU enklere blant dem som blir igjen. Tysklands finansminister har sagt klart fra at så ikke er tilfelle. Brexit-avstemmingen vil være et varsel om behovet for reformer av EU, men trolig vil evnen til reform bli mindre. Forhandlingene om britisk tilknytningsform vil nødvendigvis ta oppmerksomheten bort fra viktige reformer knyttet til vekst og konkurransekraft, klima, migrasjon, sikkerhet, grensekontroll, digitale markeder og Europas forhold til omverdenen. Mange viktige reformer er allerede forsinket og vil forsinkes ytterligere. Vi må derfor forvente at EUs evne til problemløsning blir dårligere, i alle fall i en periode, noe som vil være uheldig for Norge. Europas rolle i verden Det er i dag et betydelig sikkerhetspolitisk samarbeid og en arbeidsdeling mellom Nato og EU. Norge er en del av denne sikkerhetsarkitekturen. Storbritannia er viktig for sikkerheten i EU og Nato. Dersom Storbritannia trekker seg ut vil det trolig ha negative effekter for Europas sikkerhet, det vil kunne vanskeliggjøre Nato samarbeidet og det vil kunne svekke det transatlantiske samarbeidet. Forsvar og sikkerhet i Norge er avhengig av stor grad av tillit, samarbeid og solidaritet mellom europeiske land og innad i Nato. Hvilken tilknytning til EU? I tilfelle Brexit, vil britene mest trolig søke en løsning for seg selv, og de vil muligens foretrekke en løsning som begrenser fri bevegelse av personer. Noen i «Leave kampanjen» har antydet at de ønsker at det skal skje snarlig, og at fri bevegelse skal begrenses i 2019. . ... (Se fulltekst)