Emotional assertiveness: China's coercive diplomacy against non-state actors

Mens de økonomiske, politiske og militære virkemidlene i Kinas tvangsdiplomati har blitt grundig studert de siste årene, har den emosjonelle dimensjonen i stor grad blitt oversett. Denne artikkelen undersøker Kinas «emosjonelle selvhevdelse» (emotional assertiveness) som en særskilt diskursiv form for tvang, der statlige representanter offentlig uttrykker moralsk indignasjon og oppfordrer aktører som har overtrådt Kinas «røde linjer», til å be om unnskyldning. Denne artikkelen analyserer flere vestlige ikke-statlige aktører som har blitt mål for denne typen reaksjoner, ettersom disse lite utforskede tilfellene gir et unikt perspektiv på hvilken rolle følelser spiller i staters tvangsdiplomati. De viser særlig hvordan identitetsrelaterte og emosjonelt ladede hensyn, snarere enn rent instrumentelle og strategiske vurderinger, i noen tilfeller kan være den underliggende drivkraften bak Kinas selvhevdende opptreden. I tillegg til å åpne for en ikke-rasjonalistisk tilnærming til tvangsdiplomati innen internasjonale relasjoner, utvikler artikkelen en teoretisk forståelse av de sentrale kjennetegnene ved Kinas emosjonelle selvhevdelse. Den argumenterer for at denne praksisen drives av moralsk indignasjon snarere enn sinne; utløses av det som oppfattes som en urett; næres av identitetsrelaterte hensyn; og kommer til uttrykk gjennom gjentatte krav om anger og beklagelse. For å illustrere Kinas praksis analyserer artikkelen to konkrete tilfeller: Intels instruks i 2021 til sine leverandører om å unngå produkter fra Xinjiang, og et meningsinnlegg publisert i Wall Street Journal tidlig i 2020 med tittelen «China is the real sick man of Asia».