Forskningsprosjekt
Chinese Anger Diplomacy (ANGER)
Arrangementer
Et bredt spekter av stater og ikke-statlige organisasjoner, har i de senere år pådratt seg refs fra kinesiske embetsmenn og statlig media for å, inter alia, «fornærme det kinesiske folks følelser» eller å være «en tyggis under Kinas skosåle». Nylige eksempler inkluderer Danmark (for en avistegning), Australia (for å foreslå en gransking av koronavirusets opprinnelse), og den amerikanske basketball-ligaen NBA (for en tweet til støtte for opposisjonen i Hongkong).
Slik kritikk skiller seg fra normal diplomatisk kommunikasjon ved å være sterkt følelsesladet, og å bli spredt til en bred offentlighet. Mens alle stater til tider gir uttrykk for følelser i sin kommunikasjon, later det til at sinnediplomati som respons på antatte fornærmelser spiller en mer sentral rolle for Kinas utenrikspolitikk enn for andre stormakter, så som USA, Russland og EU.
Gitt Kinas inntreden som en verdensmakt, eksisterer det en bekymring for at denne formen for diplomati kan bidra til at demokratiske stater vil endre sin politiske opptreden. Men har slikt sinnediplomati egentlig en effekt? Bidrar det til å endre politikken hos dem kinesiske myndigheter utsetter for det? Benyttes sinnediplomati oftere mot enkelte demokratiske stater enn mot andre?
ANGERs forskning vil forklare når, og under hvilke vilkår, denne særegne diplomatiske strategien bidrar til å fremme, eller hemme, Kinas internasjonale innflytelse. Basert på teorier om følelsers innflytelse på internasjonal politikk, vil prosjektet i samarbeid med partnere ved Colombia University, King's College, NIAS og Universitet i Edinburgh, systematisk kartlegge de konkrete tilfellene av kinesisk sinnediplomati, og gjennomføre en komparativ analyse av virkningene disse har hatt på stater og ikke-statlige organisasjoner. Gjennom å granske hvordan innenrikspolitiske forhold påvirker hvilken effekt sinnediplomati har hatt i de ulike mottager-statene, søker ANGER å definere gjennom hvilke årsaksmekanismer sinnediplomati kan virke i demokratiske stater.
ANGER søker å; 1) systematisk beskrive Kinas bruk av emosjonelt ladet offentlig kritikk, 2) forklare variasjonen i hvordan demokratiske stater har reagert på slikt sinnediplomati, og 3) analysere hvorvidt dette diplomatiske virkemidlet bidrar til å fremme eller hemme kinesisk global innflytelse. Prosjektet vil dermed også bidra til de bredere debattene om stormaktskonkurranse, hegemoni, og Kinas innvirkning på det internasjonale diplomatiske systemet.
Andre artikler og kronikker:
Dukalskis, A. & Cooley, A. A. (21.11.2025). Autoritære regimer former nå verdenspolitikken – i et system skapt av Vesten. Aftenposten.
Kauschanski, A. (14.07.2025). "Dann würde die liberale Ordnung schlicht zerbrechen". Die Zeit. (Tysk intervju med Alexander Dukalskis and Alexander Cooley)
Andre podkast-episoder:
Wu, Lunting. (28.01.2026). "When Countries Ghost Each Other". U.S.-China Nexus Podcast.
Cooley, A. A. & Dukalskis, A. (03.12.2025). "Dictating the Agenda". New Books in World Affairs Podcast.
Prosjektleder
Deltakere
Eksterne
Alexander Cooley, Colombia University
Astrid Nordin, King's College
Andreas Bøje Forsby, DIIS
Oliver Turner, University of Edinburgh
Aktuelt
Understanding Xi Jinping’s China
Over a year into Xi Jinping’s historic third five-year term as President, China continues to make headlines worldwide. Many of these headlines now...
title.podkast
Understanding Xi Jinping’s China
Over a year into Xi Jinping’s historic third five-year term as President, China continues to make headlines worldwide. Many of these headlines now...
Nye publikasjoner
“Ambassador, you’re really spoiling us!” Diplomatic gifts and profligate autocrats
Qatars «ubetingede» gave til Donald Trump – et Boeing 747-8 til en verdi av 400 millioner dollar – minner oss om at stater lenge har brukt diplomatiske gaver til å imponere andre, knytte bånd og sikre seg gunstig behandling. I en tid der borgere og medier rutinemessig gransker offentlige utgifter, er det imidlertid god grunn til å tro at ikke alle regjeringer har mulighet til å forsvare store summer brukt på slike samhandlinger. I denne artikkelen tester forfatterne påstanden om at autokratier er mindre begrenset i sin diplomatiske gavgiving, som følge av fraværet av innenlandske ansvarlighetsmekanismer. Som grunnlag for dette benytter forskerne et datasett over diplomatiske gaver overrakt amerikanske presidenter i perioden 2001–2018. Resultatene våre viser at autoritære regimer systematisk bruker mer på diplomatiske gaver enn demokratier. Supplerende analyser tyder på at dette delvis skyldes at nye medier i demokratier er i stand til å kritisere ødsel diplomatisk praksis. Intervjuer med norske diplomater bekrefter betydningen av innenlandsk mediegranskning for utformingen av diplomatisk gavgiving. Studien bidrar til forskningen som undersøker forholdet mellom regimetype og offentlige utgifter, ved å vise at dette også er relevant for diplomatiske samhandlinger.
Dictating the Agenda: The Authoritarian Resurgence in World Politics
Denne boken undersøker hvordan autoritære stater har omformet verktøy, normer og aktører, som tidligere ble brukt til å fremme liberalisme støttet av Vesten, og nå vender dem mot liberale ideer. Etter den kalde krigen ga demokratiseringsbølgen inntrykk av at autoritarismen var på vei tilbake, men nyere utvikling viser en betydelig endring. Forfatterne introduserer begrepet «autoritært tilbakeslag» (authoritarian snapback), der ikke-demokratiske stater begrenser spredningen av liberale ideer på hjemmebane, samtidig som de fremmer antiliberale normer globalt. Med utgangspunkt i casestudier, spesialutviklede databaser og intervjuer viser boken hvordan autoritære stater utfordrer liberal innflytelse gjennom medieavtaler, forbrukerboikotter, investeringer i sport, universitetsprogrammer og restriksjoner på utenlandske journalister, blant andre virkemidler. Boken gir et nytt perspektiv på det skiftende globale politiske landskapet og på begrensningene i liberal innflytelse.
Emotional assertiveness: China's coercive diplomacy against non-state actors
Mens de økonomiske, politiske og militære virkemidlene i Kinas tvangsdiplomati har blitt grundig studert de siste årene, har den emosjonelle dimensjonen i stor grad blitt oversett. Denne artikkelen undersøker Kinas «emosjonelle selvhevdelse» (emotional assertiveness) som en særskilt diskursiv form for tvang, der statlige representanter offentlig uttrykker moralsk indignasjon og oppfordrer aktører som har overtrådt Kinas «røde linjer», til å be om unnskyldning. Denne artikkelen analyserer flere vestlige ikke-statlige aktører som har blitt mål for denne typen reaksjoner, ettersom disse lite utforskede tilfellene gir et unikt perspektiv på hvilken rolle følelser spiller i staters tvangsdiplomati. De viser særlig hvordan identitetsrelaterte og emosjonelt ladede hensyn, snarere enn rent instrumentelle og strategiske vurderinger, i noen tilfeller kan være den underliggende drivkraften bak Kinas selvhevdende opptreden. I tillegg til å åpne for en ikke-rasjonalistisk tilnærming til tvangsdiplomati innen internasjonale relasjoner, utvikler artikkelen en teoretisk forståelse av de sentrale kjennetegnene ved Kinas emosjonelle selvhevdelse. Den argumenterer for at denne praksisen drives av moralsk indignasjon snarere enn sinne; utløses av det som oppfattes som en urett; næres av identitetsrelaterte hensyn; og kommer til uttrykk gjennom gjentatte krav om anger og beklagelse. For å illustrere Kinas praksis analyserer artikkelen to konkrete tilfeller: Intels instruks i 2021 til sine leverandører om å unngå produkter fra Xinjiang, og et meningsinnlegg publisert i Wall Street Journal tidlig i 2020 med tittelen «China is the real sick man of Asia».
Ghosting diplomacy: China's silent treatment amid great power competition
Hvis diplomati handler om kommunikasjon, hvordan kommuniserer da det å «ghoste» noen? Kina har i økende grad brukt ghosting, eller taushetsstrategi, i sin diplomatiske praksis. Landet har bevisst kuttet i kommunikasjonskanaler på høynivå med sine «betydningsfulle andre» de siste årene. Når og hvorfor ghoster Kina andre stater, inkludert sine viktigste partnere? Hvordan passer strategisk ghosting inn i den mer konfronterende vendingen i Kinas såkalte «ulvekriger-diplomati» under Xi Jinping? Eksisterende forskning på emosjonelt diplomati fokuserer i stor grad på synlige følelsesuttrykk, men tar sjelden for seg diplomati der følelsesuttrykkene er skjulte. Denne artikkelen argumenterer for at ghosting-diplomati vanligvis følger det som oppfattes som et alvorlig brudd på kjerneinteresser. I stedet for å uttrykke følelser som sinne direkte, fungerer taushet som en form for skjult aggresjon med en straffende karakter. Med utgangspunkt i forskning på emosjonelt diplomati, sikkerhetsstudier og sosialpsykologi bidrar artikkelen til å begrepsfeste og teoretisere staters bruk av taushetsstrategi i internasjonale relasjoner, og belyser hvorfor stater velger å ta i bruk denne strategien. Gjennom diskursanalyse av en enkelt casestudie – Kinas taushetsstrategi overfor USA i etterkant av daværende speaker i Representantenes hus, Nancy Pelosis, besøk til Taiwan i 2022 og hendelsen med mistenkte overvåkingsballonger i 2023 – gir studien en inngående beskrivelse og forklaring av hvordan Kinas ghosting-diplomati utviklet seg i en periode med økende geopolitisk spenning mellom de to stormaktene. Artikkelen er dermed relevant både for forskere og beslutningstakere innen utenrikspolitikk, fordi den belyser denne skjulte og aggressive formen for diplomati og hvordan stater best kan respondere på den.
Mot en postliberal global orden? Det liberale Vestens kriser
Artikkelen diskuterer det liberale Vestens svekkede posisjon i global styring, og betydningen av Trumps USA i dette landskapet. Artikkelens første del skisserer tre sentrale ideologiske og geopolitiske utviklingstrekk relatert til global orden som går på tvers av de dominerende dikotomiene mellom Vesten og Ikke-Vesten, demokratier og autokratier. Selv om verden er i endring, og det liberale hegemoniet fra tiden etter 1989 er i vesentlig revers, blir ikke verdensorden postliberal med det første. Del to diskuterer hvordan det vestlige selvbildet som et samlet liberalt «vi» har raknet utover 2000-tallet. For det første har vestlige stater selv systematisk undergravet noen av de verdiene og institusjonene man har hevdet å representere. Avstanden mellom selvbilde og realitet, parallelt med utadrettet moralisering, har skapt en omfattende vestlig legitimitetskrise. For det andre har ytre høyre blitt en sentral del av det vestlige politiske landskapet. Det nye transatlantiske verdifellesskapet under Trump er ikke liberalt, men høyreradikalt. Spenningene i verdifellesskapet står der uavhengig av som sitter ved makten i USA. Konklusjonen er at det ikke lenger er mulig å snakke om et enhetlig vestlig liberalt «vi». Å fortsatt insistere på det, vil bare ytterligere forsterke Vestens indre og ytre spenninger.
Prosjektleder
Arrangementer
Deltakere
Eksterne
Alexander Cooley, Colombia University
Astrid Nordin, King's College
Andreas Bøje Forsby, DIIS
Oliver Turner, University of Edinburgh