How Equitable and Inclusive? Comparing High-Speed Railway Projects in Indonesia and Thailand
Sammendrag:
Sørøstasiatiske regjeringer kan i noen tilfeller bruke sin forhandlingsmakt når de inngår infrastrukturavtaler med eksterne finansieringskilder som Kina, men mange av disse prosjektene gir likevel verken rettferdige eller inkluderende resultater.
Denne artikkelen argumenterer for at autonomi alene, selv om det er en nødvendig forutsetning, ikke er nok til å sikre en sosialt rettferdig infrastrukturutvikling. Vi viser at den kinesiske utviklingsstatsmodellen, som fortsatt styres ovenfra og ned, kombinert med vertslandenes egen tilslutning til samme utviklingstenkning, ofte skyver hensynet til medvirkning og fordelingsrettferdighet til side.
Gjennom en sammenligning av høyhastighetsbanen mellom Jakarta og Bandung i Indonesia og høyhastighetsbanen mellom Bangkok og Nong Khai i Thailand finner vi at kinesiske investorers oppslutning om utviklingsstatstenkningen på den ene siden, og indonesiske og thailandske myndigheters utviklingsorienterte praksis på den andre, har gitt de samme negative følgene for lokalsamfunn: tvangsflytting, miljøforringelse og begrenset offentlig medvirkning. Vi argumenterer derfor for at oppmerksomheten bør flyttes fra statlig autonomi alene til ideene og tankesettene som ligger til grunn for resultatene av infrastrukturprosjektene, og etterlyser en tydeligere plass til rettferdighet og inkludering både i forskningen og i den politiske debatten.
Denne artikkelen argumenterer for at autonomi alene, selv om det er en nødvendig forutsetning, ikke er nok til å sikre en sosialt rettferdig infrastrukturutvikling. Vi viser at den kinesiske utviklingsstatsmodellen, som fortsatt styres ovenfra og ned, kombinert med vertslandenes egen tilslutning til samme utviklingstenkning, ofte skyver hensynet til medvirkning og fordelingsrettferdighet til side.
Gjennom en sammenligning av høyhastighetsbanen mellom Jakarta og Bandung i Indonesia og høyhastighetsbanen mellom Bangkok og Nong Khai i Thailand finner vi at kinesiske investorers oppslutning om utviklingsstatstenkningen på den ene siden, og indonesiske og thailandske myndigheters utviklingsorienterte praksis på den andre, har gitt de samme negative følgene for lokalsamfunn: tvangsflytting, miljøforringelse og begrenset offentlig medvirkning. Vi argumenterer derfor for at oppmerksomheten bør flyttes fra statlig autonomi alene til ideene og tankesettene som ligger til grunn for resultatene av infrastrukturprosjektene, og etterlyser en tydeligere plass til rettferdighet og inkludering både i forskningen og i den politiske debatten.
- Publiseringsår: 2026
- Fullversjon: Klikk her for å laste ned artikkelen (open access)
-
DOI:
https://doi.org/10.1177/1868103426147117
- Utgiver: Sage Journals
- Antall sider: 25
- Språk: Engelsk
- Tidsskrift: Journal of Current Southeast Asian Affairs