Transformative securitization: Rethinking the Copenhagen School in light of COVID-19, climate change, and the war in Ukraine

Artikkelen videreutvikler sikkerhetiseringsteori ved å introdusere konseptet transformativ sikkerhetisering, der kriser ikke bare innrammes som eksistensielle trusler, men også som katalysatorer for å gjenopprette politiske ordener. Med utgangspunkt i Københavnerskolen og Hannah Arendts forestilling om natalitet, skiller artikkelen transformativ sikkerhetisering fra konservative former som tar sikte på å bevare status quo. Den konseptualiserer transformativ sikkerhetisering gjennom tre dimensjoner: via handling (nedenfra og opp og deltakende), via prosedyre (omveltende, men potensielt demokratiserende) og via resultat (som gir varig institusjonell og/eller normativ endring). Gjennom empiriske illustrasjoner fra Danmarks og Norges respons på COVID-19, Russlands invasjon av Ukraina og klimaendringer, viser artikkelen hvordan sikkerhetisering både kan begrense og muliggjøre demokratisk transformasjon. Den argumenterer for at mens noen responser forsterker den utøvende makten og begrenser det deliberative rommet, reflekterer andre – spesielt innen klimapolitikk – deltakende og fremtidsrettede sikkerhetiseringstiltak som kan omkonfigurere samfunnssektorer eller hele politikksystemer. Klimaendringer fremstår som et paradigmatisk eksempel på transformativ sikkerhetspolitikk, der rettferdighet mellom generasjoner og systemisk endring drives av samfunnsmedvirkning. Ved å bygge bro mellom kriser og politisk forankring, forfiner konseptet sikkerhetspolitikkens forståelse av ekstraordinær politikk og tilbyr nye verktøy for å analysere det demokratiske potensialet og fallgruvene ved sikkerhetsresponser i en tid med overlappende, presserende situasjoner.