Publikasjoner
Climate Change and Arctic Security, Multi-Actor, Diverse and Distributed Assets and Modalities
Klima- og miljøendringer skaper svært varierende operative forhold både for allierte og motstandere. Mens teknologi ofte blir fremhevet som avgjørende for å oppnå strategiske fordeler, er dette ikke nødvendigvis tilfellet i Arktis. Her er det kunnskap som gir strategisk fortrinn, da den som har mest kunnskap, besitter flere strategiske alternativer og kan anvende denne kunnskapen for å oppnå strategisk dominans uten behov for åpen konflikt. For å raskt tilegne oss presis kunnskap samtidig som vi begrenser motstandernes kunnskap, er det nødvendig å forstå deres mønstre for innhenting av informasjon og forståelse. Manglende innsikt i deres handlemønster fører til at vi ikke kan oppdage eller håndtere fiendtlige aktiviteter effektivt. Fremtidig planlegging forsøker å adressere dette problemet, men den mangler presisjon og grundighet for å produsere konkrete resultater som kan anvendes taktisk. Ved å innføre en rammeverk som tar hensyn til flere aktører, distribuerte ressurser og moduser, kan denne mangelen overvinnes.
Energy justice and energy democracy: Separated twins, rival concepts or just buzzwords?
Many new concepts have emerged to better capture socio-technical change in energy systems from a normative perspective. Two of the most visible, popularized, and politically charged are Energy Justice and Energy Democracy, but it is the tension between them that has drawn recent controversy. Instead of arguing for the superiority of one over the other, this paper's aim is to demonstrate their differential contribution and areas of productive overlap using both quantitative and qualitative measures. It presents the results of the systematic review of 495 articles on Energy Democracy and Energy Justice in the Web of Science database, with attention to the geographical focus, scale, technology, and social groups dominant in both literatures. We find that both the concepts and literatures employing them are very closely related, almost like twins. The key difference is the failure of the Energy Democracy literature to engage with questions of energy poverty and distributional (in)justice. For Energy Justice, we find that despite lip service paid to, for example, the Global South, normative research in energy transitions sphere remains highly Western-centric. We highlight, too, that both terms are most often used as buzzwords and that this undermines knowledge building and the radical potential for change which is inherent in the two concepts and their applications.
Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll
I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Somalia
Somalia experienced its worst drought on record from 2021 to 2023, with an unprecedented five consecutive failed rainy seasons that displaced hundreds of thousands of people, undermined livelihoods and raised the spectre of famine in some areas. From August 2022, clan militias and the Somali armed forces launched operations against al-Shabab in some of the most drought-affected regions. As climate change and conflict continue apace in Somalia, the need for robust analyses and responses to climate-related security risks has never been greater.
On safer ground? The emergence and evolution of ‘Global Britain’
Hvorfor introduserte Theresa Mays regjering begrepet om 'Global Britain', og hvordan utviklet og materialiserte dette narrativet seg i britisk utenrikspolitikk i de påfølgende årene? Vi argumenterer for at brexit var et sjokk for Storbritannias utenrikspolitiske identitet, og at 'Global Britain'-narrativet oppsto som et middel for å gjenskape den utenrikspolitiske identiteten i en usikker tid. Forskning på ontologisk sikkerhet forklarer hvordan stater bruker narrativer for å gjenopprette og stabilisere sine identiteter når de blir ontologisk usikre. Det er ikke tilstrekkelig adressert hvordan disse fortellingene utvikler seg, og hvilke betingelser som må være til stede for at de skal resonere med sentrale målgrupper. Vi foreslår at identitetskonsoliderende narrativer er mer effektive når de er forankret i kjente områder og sammenhenger - det vi kaller 'hjemmebaner'. Vi viser hvordan det å fylle 'Global Britain' med innhold var en prosess som gikk fra eksistensiell bekymring om landets fremtidige rolle, til å forankre britisk utenrikspolitikk i og rundt slike hjemmebaner. Når vi sporer utviklingen av 'Global Britain'-narrativet i offisiell britisk diskurs, finner vi at 'Global Britain' gradvis konsentrerte seg om to sikre hjemmebaner: sikkerhet og forsvar (tematisk), samt den angloamerikanske innflytelsessfæren og Euro-Atlanteren, særlig Skandinavia og Baltikum (geografisk).
Messaging Soleimani's killing: the communication vulnerabilities of authoritarian states
Kapasiteten til autoritære stater til å manipulere narrativer og undergrave autoriteten til vestlige demokratier blir stadig mer vektlagt i forskning innen internasjonale relasjoner. Langt mindre oppmerksomhet har blitt viet til måtene medieomgivelsene skaper kommunikasjonsårbarheter for disse samme undertrykkende statene. Vi adresserer dette gapet i forskningen gjennom en case-studie av persiskspråklig mediedekning av drapet på General Qasem Soleimani - et klimaks i konflikten mellom Iran og USA. Vi undersøker hvordan kommentatorer på de to populære satellittkanalene BBC Persian og Iran International tolket angrepet på Soleimani og de dramatiske hendelsene som fulgte, og spør om de samlet seg rundt det iranske flagget. Forskningsmetoden som ble brukt, er kvalitativ medieinnholdsanalyse. Undersøkelsen avslører at Den islamske republikken ikke nøt godt av en økning i patriotisme blant iranske kommentatorer; faktisk applauderte noen åpent angrepet. Det var først da President Trump truet med å bombe iranske kulturskatter at kommentatorene samlet seg rundt flagget. Den islamske republikken sto overfor en to-fronts narrativkamp ettersom kommunikasjonsangrep fra iranere i eksil intensiverte informasjonskrigen med USA. Artikkelen konkluderer med at autoritære stater er sårbare når de trenger kommunikasjonsstrategier utover desinformasjon og forvrengning.
Militærmaktens plass etter Ukraina
Et nytt Europa som formes etter Ukrainas seier, krever politisk mot og vilje hos europeiske ledere – samt betydelig militærmakt, skriver Karsten Friis.
Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk
Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.
The EU's CBAM and Its ‘Significant Others’: Three Perspectives on the Political Fallout from Europe's Unilateral Climate Policy Initiative
As part of the European Green Deal, the European Commission has launched a tool to protect the fulfilment of Europe's climate policy targets – the carbon border adjustment mechanism (CBAM). It is thought that the CBAM will spark stiff resistance from Europe's external trade partners, potentially undermining the initiative. How this plays out will depend in part on who the opponents and potential allies are – and how the European Union (EU) engages with them. But which non-EU countries have a stake in the CBAM? The criteria for selecting third countries that are relevant for the CBAM are often implicit, which can lead to contradictory policy analyses and confused climate diplomacy. This research note compares three different perspectives that result in different lists of non-EU countries that are important for the success of the CBAM. Awareness of these three perspectives amongst EU actors can help the CBAM succeed.