Hopp til innhold
NUPI skole

25 år med hardt EØS-arbeid

NUPI-direktør Ulf Sverdrup skriver om EØS og Norge i denne DN-kronikken.

(Dagens Næringsliv): I år er det 25 år siden EØS-avtalen trådte i kraft.

Hvordan kunne det som var ment som et venterom for medlemskap bli et permanent oppholdssted?

Hovedårsaken til EØS-avtalens suksess er at den har fungert godt og at den i det store og hele har ivaretatt norske interesser, men også interessen til de andre partnerne. Flertallet i Norge har også funnet alternativene mindre attraktive.

En annen viktig suksessfaktor er kombinasjonen av stabilitet og endring. Selve hoveddelen av EØS-avtalen har vært stabil, den er stort sett uendret og er aldri reforhandlet.

Samtidig har svært mye ved EØS reelt sett endret seg. Uten de stadige endringer, og hardt arbeid, ville EØS-avtalen trolig i dag vært utdatert, glemt eller lite velfungerende. La meg fremheve noen av de viktigste dynamikkene:

For det første er EØS blitt geografisk utvidet. Avtalen dekker nå 28 EU-land samt tre Efta-land (Norge, Island og Liechtenstein), mens den ble inngått mellom 12 EU land og fem Efta-land.

Utvidelsene gjorde EØS alleuropeisk. Styrkeforholdet ble også forrykket: EU-siden vokste mens EFTA-siden krympet, samtidig ble EU økonomisk sett viktigere for Efta-landene, mens Efta ble mindre viktig for EU.
Norge har støttet EUs utvidelser og de påfølgende innlemmelsene i EØS. Men vi må også minne oss selv om at det var først med utvidelsen til de østeuropeiske landene i 2004, at spørsmål rundt fri bevegelse av personer, som i dag er det dominerende EØS-stridstema her hjemme, ble aktuelt.

Dersom Norge hadde motsatt seg utvidelse ville det blitt sett som lite solidarisk og det ville vært slutten for EØS.

For det andre, EØS er fordypet.

Da EØS-avtalen ble inngått omfattet den under 2000 rettsakter, siden er mer enn 10.000 nye lagt til. Mange tusen er også fjernet. Mange er endret og oppdatert. Samarbeidet er utvidet til nye områder, særlig innen mat, finans, digital og miljø. Og det er innholdsmessig endret, det er i dag for eksempel høyere standarder for miljø og sosiale forhold med mer. På noen områder tolkes regelverket annerledes og mer inngripende.
EØS innebærer i realiteten en slags stadig «oppdatering» eller en slags «strømmetjeneste» for regelverk. (Ingen unge forstår det gammeldagse «faks-demokrati».

Norge har ønsket de fleste reglene velkommen og de fleste har vært uproblematiske. Med noen unntak kan man si at det er blitt stadig bedre tilpasning: EUs regler er blitt mer «nordiske», mens vi her hjemme er blitt mer europeiske. Reservasjonsretten har vært diskutert kun i et par dusin saker og er aldri benyttet.

For det tredje, samarbeidet med EU er utvidet og er i dag noe langt mer enn spørsmål om bare markedsadgang. Norge har inngått andre avtaler om for eksempel klima, politi- og innvandring, utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken med mer.

Det har som regel vært Norge som har vært pådriver for å få dette til. Og EØS-avtalen har vært en viktig bro for å få disse på plass. I Europautredningen (NOU 2012:2) beskrev vi Norges samlede avtaler med EU som et lappeteppe, der EØS-avtalen er det viktigste tøystykket.

Dessverre er det for få i Norge som kjenner hvordan hele denne mosaikken henger sammen og hvordan de ulike bitene samvirker.

Et fjerde trekk er at det er blitt en større finansiell komponent.

EØS-avtalen var først primært et regulatorisk samarbeid, men er i dag noe mer. Igjen var utvidelsene avgjørende, fordi de førte til etableringen av «EØS-midlene» for økonomisk og sosial utjevning.

I det siste tiåret har også omfanget på programsamarbeidet, spesielt innen forskning, økt. Norges andel beregnes på grunnlag av størrelsen på vår økonomi, og siden Norge er blitt rikere er bidraget også blitt høyere.

Samtidig er mange flere norske miljøer nå med i europeiske samarbeid.

Endelig, mens EU-saken har vært politisk splittende, har det vært bred og sterk politisk støtte for EØS-avtalen.

I alle storting har det vært et flertall for avtalene, og alle regjeringer har styrt på grunnlag av avtalene. Selv de partiene som liker å fremstå som EØS-skeptiske – Sp, SV og Frp – har sittet i regjering og styrt på grunnlag av avtalene, og de har derigjennom bidratt til å stadig fordype samarbeidet. Også i enkeltsakene har oppslutningen vært stor.

Av de 381 samtykkeproposisjoner Stortinget har behandlet har 344 vært enstemmig vedtatt.

Med sine velkjente feil og skavanker, artikulerte motstandere og få ivrige tilhengere, har EØS-avtalen fungert overraskende godt i 25 år.

Men, ingenting av dette har kommet gratis. Suksessen med EØS ligger ikke kun i den stabile rettslige og juridiske rammen, men den stadige politiske viljen og evnen til justeringer.

Norge bør ha lært at man ikke kan ta noe for gitt, at støtten må stadig sikres her hjemme, i EU og i de andre Efta-landene. Og ikke minst at det kreves kompetanse, et godt embetsverk, og hardt arbeid å få det som er «umulig» og «utdatert» til å faktisk funke.

Brexit har for alvor vist at vi ikke bør ta lett på noen av disse faktorene.

Vil du vite mer om NUPIs forskning på EØS, Europa og EU? Besøk NUPI senter for europastudier.

Les flere kronikker av Ulf Sverdrup:

Temaer

  • Utenrikspolitikk
  • Europa
  • EU