Foto: NTB Scanpix

KRONIKK: Fra handelskrig til «kapitalkrig»

Publisert: 21. juni 2018

Bør kinesisk kapital få eie norske telenett? Norge bør koble seg til EUs nye investeringsregime for å håndtere slike spørsmål, skriver Ulf Sverdrup i DN.

(Dagens Næringsliv) Verdensøkonomien er i endring.

Det er mye oppmerksomhet rundt handelsfriksjoner og straffetoll, men kanskje like viktig er den pågående diskusjonen rundt håndteringen av utenlandske investeringer.

Investeringer kan svekke sikkerhet

Utenlandske investeringer er et gode. De kan bidra til økt produktivitet, kunnskapsoverføring, arbeidsplasser og skatteinntekter.

Men ikke alle investeringer er like ønsket.

Noen investeringer kan svekke nasjonal sikkerhet. Et eksempel er eierskap i kritisk infrastruktur, som er nødvendig for å opprettholde samfunnets behov og funksjoner. Utenlandske oppkjøp kan også gi tilgang til kritisk teknologi, kunnskap eller sensitiv informasjon som kan påvirke nasjonal sikkerhet, eller muliggjøre overvåkning eller sabotasje.

Les også:

Bør vi for eksempel la kinesiske eller russiske selskaper eie norske telenett?

Norge må velge

Det handler altså om å finne den riktige balansen mellom å høste gevinstene av utenlandske investeringer og oppkjøp, og samtidig ivareta legitime sikkerhetshensyn.

Og hvordan skal man ivareta legitime sikkerhetsinteresser uten å samtidig gå i den proteksjonistiske fellen?

Det pågår nå en intens debatt om disse spørsmålene i en rekke europeiske land. Utfallet har direkte konsekvenser for Norge. Vi må igjen velge om vi vil være en del av Europa eller stå utenfor.

Nytt investeringsmønster

Europa og EU er i dag svært åpen for investeringer og er derfor også en attraktiv destinasjon. Men de siste årene har mønstret av investeringer endret seg. Det har vært nedgang i investeringer fra land som USA, Sveits og Japan, mens det har vært en kraftig økning fra land som Brasil, Kina og Russland.

Økningen i kinesiske investeringer har fått spesielt mye oppmerksomhet. Investeringene rettes i økende grad også mot nye sektorer. For eksempel har det vært en kraftig økning i kinesiske oppkjøp innenfor europeisk høyteknologi.

De kinesiske oppkjøpene har skapt en viss uro i en rekke europeiske land.

Nye EU-regler

Det finnes i dag ikke en felles europeisk godkjenningsmekanisme av utenlandske investeringer fra tredjeland. Flere har derfor tatt til orde for at Europa bør etablere ordninger som likner på de som finnes i USA, Australia, Canada, Kina og Japan. I dag har bare 12 av EUs medlemsland nasjonale godkjenningsordninger, herunder Danmark og Finland.

EU arbeider derfor med nye regler som skal gi en samlet struktur. Forslaget har tre elementer:

  • Det skal etableres prinsipper og retningslinjer for nasjonale godkjenningsordninger.
  • Kommisjonen skal selv godkjenne investeringer som direkte berører EUs egne investeringer og programmer.
  • Det skal etableres en mekanisme for informasjonsutveksling mellom medlemsstatene og Kommisjonen.

Etter planen skal regelverket vedtas mot slutten av året. Det er slett ikke sikkert at det vil hindre eller stoppe investeringer, men det vil trolig styrke informasjonsgrunnlaget og øke statenes evne til å sette i gang tilpassede tiltak.

På sikt kan systemet også bidra til å utvikle en felles europeisk strategisk kultur.

Kan ha betydelige kostnader

Denne utviklingen reiser også vanskelige spørsmål i Norge. Det rettslige grunnlaget for EUs regelverk er strengt tatt knyttet til bestemmelser om EUs handelspolitikk med tredjeland, samt bestemmelser om EUs sikkerhet.

Ingen av disse delene omfattes av EØS-avtalen.

En snever tolkning tilsier at dette derfor faller utenfor dekningsområdet til EØS-avtalen. Og det er heller ikke åpenbart at EU vil ønske at Norge inngår i ordningen.

Samtidig kan det ha betydelige kostnader for Norge om vi blir stående utenfor. Ulikt regelverk i EU og EØS vil undergrave målet om et ensartet marked. Det vil også være konkurransevridende om norske investorer vil behandles etter prosedyrene for tredjeland. Det er derfor gode grunner til å argumentere for at det bør innlemmes i EØS-avtalen.

Det er også lett å se de politiske og sikkerhetspolitiske kostnadene ved å lage egne ordninger eller stå utenfor en fremtidig informasjonsutveksling.

Etter min mening bør derfor regjeringen arbeide overfor EU og medlemsstatene med sikte på at det etableres et enhetlig regelverk der Norge inngår. Håndtering av utenlandske investeringer viser også at vi ikke lenger kan se økonomi og sikkerhet som adskilt.

I vår tid flyter geopolitikk og geoøkonomi i større grad sammen. Vi har allerede sett det innenfor straffetoll og sanksjoner og vi vil trolig se det i økende grad innenfor investeringer.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 18. juni 2018.