Ingen selvmotsigelse
(Klassekampen) I teksten «Reform eller revolusjon» fra 1899 polemiserte Rosa Luxemburg mot den sosialistiske teoretikeren Eduard Bernsteins forsvar for fagforeninger og parlamentarisme. Arbeid for reform vil bare kunne skje innenfor rammene av det bestående, var Luxemburgs hovedpoeng. Reform ville virke mobiliserende, men ikke endre kapitalismens grunnleggende motsetninger. For å få til sosial transformasjon måtte mer radikale tiltak til.
Luxemburgs poeng – og uenigheten med Bernstein – er relevant også for hvordan vi vurderer det populistiske radikale høyres ambisjoner.
Det «populistiske radikale høyre» er en velkjent akademisk samlebetegnelse. Den kategoriserer det radikale høyre som den delen av ytre høyre som jobber innenfor demokratiets rammer (i motsetning til det ekstreme høyre, som opererer utenfor). Det populistiske radikale høyre inkluderer både enkeltpolitikere, som Donald Trump i USA og Jair Bolsonaro i Brasil, opposisjonspartier, som AFD i Tyskland, FPÖ i Østerrike og Rassemblement national i Frankrike, og regjeringspartier, da særlig Fidesz i Ungarn og Lov og Rettferdighetspartiet (PIS) i Polen.
De fleste høyreradikale har i dag elementer av populistisk retorikk. Likevel er det for upresist å snakke om dem kun som populister. Bevegelsene er like mye definert av sin etnonasjonale nativisme (skiller mellom personer som er kulturelt tilhørende et land, og de som er nykommere/innvandrere, red.anm.) og dyrkingen av autoritære samfunnsverdier. I motsetning til det ekstreme høyre, som avviser demokratiet og dets spilleregler, er dagens populistiske radikale høyre først og fremst opptatt av å avvise deler av det liberale demokratiet, men ikke demokratiet som sådan. Riktignok fremmer de da en alternativ idé om hva demokratiet skal gå ut på.
Ordet radikal kommer fra latinsk radix, som betyr rot. Siden tidlig 1800-tallet har begrepets politiske betydning vært å «endre fra røttene», altså grunnleggende endring. Bevegelser som blir definert som radikale, bør dermed i teorien søke en form for samfunnsomveltning, slik Luxemburg var inne på. Spørsmålet er så: Hvor radikale er egentlig dagens populistiske radikale høyre? I hvilken grad kan de, og vil de, skape noe nytt?
På mange måter fremstår det åpenbart at det populistiske radikale høyre ikke er særlig radikale. Radikal politikk har teoretisk vært dominert av venstresiden, mens høyresidens tankegods har handlet om forsvar for kontinuitet og tradisjoner. Dagens populistiske radikale høyre har vært kjent som reaksjonære; heller enn å ønske nytt, ønsker de tilbake. I så måte er de snarere radikale i begrepets betydning fra middelalderen, hvor radicalis, fra senlatin, signaliserte å enten «komme fra, eller å ha, røtter».
Dagens populistiske radikale høyre er dessuten stort sett verdikonservative, hvilket står i motsetning til det radikale i begrepets nåværende betydning. Det finnes imidlertid en intellektuell tradisjon hvor motsetningen mellom det samfunnsomveltende og det konservative ikke er gitt. I 1999 publiserte sosiologen Göran Dahl en bok om radikal konservatisme. Foruten å være en intellektuell strømning med røtter i tysk konservatisme og det franske «nye høyre», oppfattet Dahl de radikale konservative også som en stadig viktigere politisk trend blant 1990-tallets høyreradikale.
Der fascismen var anti-konservativ, representerte de radikale konservative først og fremst en radikalisering av klassisk konservatisme. I motsetning til de status quo- og verdikonservative, var de radikale konservative anti-universalistiske, antikapitalistiske og skeptiske til det parlamentariske demokratiet. Aktører som politikeren Pat Buchanan i USA utfordret de klassiske og «nykonservative» Republikanerne på felt som innvandring, intervensjoner, statsmakt og økonomi.
Aspekter ved det Dahl skrev om i 1999, passer godt for å beskrive dagens mangefasetterte landskap av aktører til høyre for sentrumshøyre. Dagens populistiske radikale høyre vektlegger i stor grad religion, er verdikonservative, og er skeptiske til liberal universalisme. De har som regel et mer autoritært samfunnsideal, der ideer om lov og orden står sentralt.
Andre aspekter ved radikal konservatisme passer mindre godt for å beskrive dagens populistiske radikale høyre. Som gruppe er de på ingen måter sosialister i sin økonomiske politikk. Her er de snarere svært splittet. Ta for eksempel det tyske Alternative für Deutschland (AFD). Som sosiologen Juho Kim oppsummerer i en fagartikkel fra 2018, er AFDs politikk på økonomi, arbeid, velferd og skatt svært markedsorientert, hvilket, skriver Kim, «understreker avstanden mellom partiets politiske målsettinger og forholdene og behovene til kjernegruppene som støtter partiet».
Det samme ser vi i det østerrikske FPÖs prinsipprogram. Ungarn under Orbán defineres tilsvarende som eksempel på «autoritær nyliberalisme». I Polen har derimot regjeringspartiet Lov og rettferdighet (PIS) kombinert nasjonalkonservative verdier og nedbygging av rettsstaten med en mer offensiv velferdspolitikk – og kritikk av nyliberalismens dominans etter 1989. Dog var siste presidentvalgkamp i stor grad sentrert rundt verdier, med LHBT-ideologi som den store, ytre fienden. I forrige valg var det flyktninger som var fienden.
I Frankrike har Le Pens parti tatt til seg deler av venstresidens økonomiske politikk. Partiet kaller seg selv for økonomiske patrioter. Men hvis vi først skal generalisere, ser vi at motstanden hos det populistiske radikale høyre i Europa først og fremst er mot fri flyt av visse typer mennesker – ikke varer, tjenester eller kapital, slik historiker Quinn Slobodian har poengtert. I så måte mangler de som bevegelse den radikale kapitalisme- og nyliberalismekritikken som Dahl mente å se emningen av i 1999 hos de radikale konservative.
Det som forener dagens populistiske radikale høyre, er først og fremst motstand mot enkelte aspekter ved dagens liberale ideologi. Hovedfienden er den liberale ideen, som Vladimir Putin kalte det i et mye diskutert Financial Times-intervju i fjor sommer. Den liberale ideen er her særlig knyttet til innvandring, multikulturalisme, LHBT-rettigheter og «kjønnsideologi», samt liberal internasjonalisme (intervensjoner, demokratiseringsassistanse). I intervjuet fremstilte Putin samtidig Russland som den ansvarlige og stabile parten i internasjonal handel og finans.
Det er med god grunn at mange av dagens populistiske høyre ser til Putins Russland som et ideologisk forbilde. De hausser opp «identitetspolitikk» og «politisk korrekthet» som den store trusselen, på bekostning av å ta tak i utfordringer som økonomisk ulikhet, klimakrise og en global kapitalisme på ville veier.
I så måte er mye av politikken deres det Luxemburg kalte «overflatemodifikasjoner»: politikk som ikke tar ordentlig tak i de utfordringene dagens samfunn står overfor. Den umiddelbare kostnaden bærer utsatte befolkningsgrupper, som kastes under bussen i angrepet på «den liberale idé».
Den langsiktige kostnaden bærer vi alle.