Bildet viser presidentene Rouhani, Putin og Erdoğan. Foto: Kremlin.ru/Wikimedia Commons/CC BY 3.0

ALLIERTE: Borgerkrigen i Syria har vært usedvanlig brutal. Regimene i Damaskus, Teheran og Moskva har bevist at realpolitikken lever, og at rå maktbruk lønner seg. Iran, Russland og Tyrkia har samarbeidet om den såkalte Astana-prosessen. Her representert ved presidentene Rouhani, Putin og Erdoğan.

KRONIKK: EU kan avverge et blodbad i Idlib

Vesten har til nå vært handlingslammet i Syria.

Dagbladet: Borgerkrigen i Syria har vært usedvanlig brutal. Regimene i Damaskus, Teheran og Moskva har bevist at realpolitikken lever, og at rå maktbruk lønner seg. USA, EU og FN har foreløpig ikke vært i stand til å beskytte normer og regler den liberale verdensorden er bygd på. Det varslede blodbadet i Idlib er fortsatt ikke avverget.

Assads styrker, støttet av russiske luftstyrker og iranskledete militser, er militært overlegne og har gjentatte ganger vist sin vilje til ubegrenset brutalitet for å oppnå sine mål. Mye tyder på at vi kommer til å se det samme i Idlib, uten at verken USA, FN, eller EU virker å være i stand til å forhindre det.

Provinsen huser mellom to og tre millioner sivile, i tillegg til rundt 80.000 opprørere, hvorav en betydelig andel er jihadister tilknyttet al-Qaida. De fleste har blitt gjetet inn i provinsen ved tvungen evakuering, eller gjennom våpenhvileavtaler der de har gitt opp kampen andre steder mot muligheten til å fortsette opprøret derfra.

Assad og hans allierte har nylig varslet at de vil gå til angrep på opprørernes siste skanse. Idlib er nærmest hermetisk lukket og de sivile har ikke lenger noe sted å flykte.

Tyrkias president Erdogan framstår nå som sivilbefolkningens eneste beskytter etter at han inngikk en avtale med Russland om å sette den varslede offensiven på vent. Den store elefanten i rommet er den videre skjebnen til tusenvis av jihadister som neppe vil la seg avvæpne frivillig.

Konflikten i Syria har vist at slike avtaler som oftest blir sabotert. EU bør derfor bruke all sin tyngde for å holde den i live. En vellykket avtale vil både kunne forhindre en humanitær katastrofe, og en ny flyktningkrise.

Hvordan har vi havnet i en situasjon der verdenssamfunnet risikerer å bli handlingslammede vitner til et varslet blodbad?

Listen over Vestens feilgrep har etter hvert blitt lang. Vestlige diplomatiske initiativer har dessuten blitt tilsidesatt av forhandlinger ledet av Iran, Russland og Tyrkia.

Ved at et samlet Vesten ikke har straffet krigsforbrytelser har Assad og hans alliertes grenseløse maktbruk gitt resultater. Obama gikk til valg på lovnaden om å trekke USA ut av kriger, ikke inn. Krigstretthet og frykten for enda en dyr og mislykket intervensjon var reell.

Samtidig investerte Obama tungt i atomavtalen med Iran, en avtale han ikke var villig til å risikere ved å straffe Irans allierte i Damaskus – selv da det syriske regimet trampet på internasjonale normer ved å bruke kjemiske våpen mot egen befolkning.

Det som hittil har vist mest handlekraft er president Trumps angrep mot Assads lager av kjemiske våpen i april. Engasjementet var imidlertid kortvarig og symbolsk. USA og dets allierte har likevel gjennom hele borgerkrigen støttet opprørerne med våpen og økonomiske ressurser. Denne bistanden har ikke vært omfattende nok til å styrte regimet, og har sannsynligvis heller bidratt til å forlenge krigen.

I etterpåklokskapens lys kan man kanskje hevde at tilbakeholdenhet hadde gjort mindre skade enn halvhjertede og lite troverdige tiltak. Intervensjon på rent humanitært grunnlag var aldri et reelt alternativ. Assad har i praksis fått frie tøyler til å gå løs på egen befolkning, og aktører som Russland og Iran har inntatt førersetet i konflikten.

Hvor hender det:

Iran og Russland har vist seg både villige og i stand til å styre utviklingen i Syria, og president Assad har dermed fått mulighet til å sitte ved roret når landet skal stabiliseres og gjenoppbygges.

Iran har fra starten av bistått det syriske regimet med militær rådgivning og mobilisering av sjiamilitser. Ledet av den iranske revolusjonsgarde og libanesiske Hizbollah har irakiske, afghanske og pakistanske krigere strømmet til for å verne om både sjia-helligdommer og Assad. Dette har forsterket krigens sekteriske dimensjon og bidratt til brutaliseringen.

Det har blitt anslått at Iran og sjiamilitsene nå utgjør 80 prosent av det syriske sikkerhetsapparatet. Kort fortalt har det syriske regimet satt ut sikkerheten til Iran og Russland, hvor sistnevnte har bidratt med avgjørende luftstyrke og diplomatisk skjold i Sikkerhetsrådet. Avhengigheten av Iran og Russland innebærer at de i enda større grad enn Assad selv, styrer utviklingen i Syria.

Beslutningstakere i begge land, og særlig Iran, har investert altfor mye i Assads overlevelse til å gi fra seg styringen i krigens sluttfase. Om Iran trekker seg ut, mister de den regionale innflytelsen de gradvis har bygd opp siden invasjonen av Irak i 2003. Den avskrekkende effekten tilstedeværelsen har mot Israel er en rød linje for Teheran.

En realistisk tilnærming til Iran er dermed nødvendig.

Spørsmålene nå er hvordan Vesten kan bidra til at humanitære hensyn blir ivaretatt under krigens siste fase, og hva som er den minst dårlige av de realistiske løsningene.

Washingtons ensidige fokus på regimeendring i Teheran gjør USA til en lite konstruktiv aktør rundt et eventuelt forhandlingsbord. FNs sikkerhetsråd er handlingslammet. EU har derimot vist autonomi og troverdighet i spørsmålet om atomavtalen, og har en fungerende dialog med Russland.

For Assad, Putin og Ayatollah Khamenei vil det også være mindre bittert å inngå kompromiss med EU enn USA. I tillegg er de klar over at de ikke kan finansiere gjenreisningen av Syria på egen hånd. EU bør derfor bruke økonomiske og diplomatiske pressmidler som atomavtalen, sanksjoner og energisamarbeid for å bidra til at partene bidrar til å opprettholde avtalen og dermed ivareta de sivile i Idlib.

EUs verdier og interesser går i dette tilfellet hånd i hånd. Ved å forhindre en humanitær katastrofe kan man unngå en ny migrasjonsbølge og ytterligere destabilisering i regionen. Samtidig kan EU øke sin status som uavhengig sikkerhetspolitisk aktør.

Ja, denne minst dårlige løsningen innebærer at krigsforbrytere går fri og at bruk av kjemiske våpen og forbrytelser mot menneskeheten forblir ustraffet. Det kan likevel vise seg å være den eneste muligheten man har til å forhindre nok et blodbad i den syriske borgerkrigen.

Denne kronikken stod først på trykk i Dagbladet 28. september 2018. Vil du vite mer om NUPIs forskning på Midtøsten og Nord-Afrika? Ta en titt på vår temaside. Les også mer om vår forskning på EU her, og terrorisme her.

Prosjekter