Transatlantisk konflikt
(Dagens Næringsliv): Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen.
I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon.
Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.
Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste:
- At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent.
- At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass.
- At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur.
- At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten.
- At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria.
Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA.
Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt.
Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. Det var spredt applaus, stort sett fra amerikanere, mens de fleste andre i salen var oppgitt. I stedet for å adressere publikum, virket det som han snakket mest til sin egen president. Han fant det også tryggest å hyppig sitere president Trump.
På noen av disse områdene har Europa allerede strukket seg, for eksempel gjennom å øke forsvarsbudsjettene betraktelig. Men de fleste i salen visste også at Europa ikke kan eller vil innfri alt det de ber om. Ledere som ber om mer enn de kan forvente å få, kan fort fremstå som svake og de kan risikere å miste ansikt. Friksjonen kan derfor komme til å øke ytterligere.
Det overordnede spørsmålet for konferansen var «hvem skal plukke opp bitene»? Alle deltagerne fikk til og med et lite puslespill. I kaffebaren i andre etasje lå bitene spredt rundt på gulvet. Wolfgang Ischinger, diplomaten som leder konferansen, bemerket mot slutten at lederne hadde vært lite opptatt av å legge bitene på plass, mange ønsket heller å forrykke ytterligere det internasjonale systemet. De snakket til hverandre, men ikke med hverandre.
De fleste europeere ønsker tette transatlantiske bånd. Men problemet er at USA, den største brikken, har endret form. Noen håper at man kan sitte stille, og dersom Trump ikke blir gjenvalgt, kan bitene atter falle på plass. Mens andre mener at riftene allerede er så dype at de ikke vil heles uansett hvem som kommer etter. Mest trolig er bildet uansett forandret, USA vil gradvis rette blikket annetsteds, mot Asia og Kina.
For meg synes tre ting åpenbare.
For det første, Europa må styrke sin utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi må i større grad ta skjebnen i egne hender, som Angela Merkel har sagt.
For det andre, det blir en kostbar, langvarig og politisk krevende prosess. Europeerne er heller ikke enige om hva som er den beste veien videre. Noen tar til orde for en større europeisk strategisk autonomi, mens andre snakker om at Europa må styrkes for å være en mer troverdig og likeverdig partner for USA. Uansett perspektiv, svaret peker i retning av at Europa må gjøre mer og investere mer i egen sikkerhet og i egen utenrikspolitikk.
For det tredje, dette er vurderinger og beslutninger vi i Norge også må delta i. Vi har lenge abdisert fra en diskusjon om Europas fremtid og forsvar, fordi vi står utenfor EU. Vi har ikke noen stol ved bordet eller stemmerett i EU, men det er både underlig og uansvarlig om vi ikke gjør oss opp tanker og utvikler strategier for hva vi som europeere bør gjøre – i en tid med raskt endrede transatlantiske relasjoner.
Flere kronikker fra Ulf Sverdrup: