Norsk russlandspolitikk i krigens tid: Skjulte, men uomgjengelige dilemmaer
Dette kapittelet er en del av boken 'Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk'. Beskrivelse av boken: I en verden i rask endring, vil norske utenrikspolitiske beslutningstakere rutinemessig støte på dilemmaer, hvor konsekvensene av ulike valg må veies mot hverandre: Petroleumsgigant eller grønn ledestjerne? Lojal alliert for USA eller prinsippfast multinasjonalist på den globale scenen? Integrert i Europa eller selvrådende utenforland? I denne boka utfordrer ledende norske forskere gjeldende, norsk utenrikspolitikk og staker ut en ny politikk for en ny tid. Forfatterne tegner først opp nåsituasjonen på ulike politikkfelt, som sikkerhet, handel, nordområdene, klima og energi, bistand og utvikling, freds- og forsoningsengasjement, den internasjonale rettsordenen og Norges politikk overfor EU og Russland. Deretter presenterer de dilemmaene Norge står overfor på de forskjellige områdene, før de gir sine innspill til hvordan disse dilemmaene bør håndteres i årene som kommer. Å forstå hva norsk utenrikspolitikk innebærer, hvorfor dilemmaer oppstår, og hvordan stater som Norge håndterer dem, er essensielt i en tid der spenningene mellom stormaktene øker og opplevelsen av utrygghet vokser, også i det tradisjonelt fredelige hjørnet av verdenspolitikken som Norge befinner seg i.
Proxy Games and Freezing Conflict: Trilateral Identifications, Fear, and Agency in Russia-Georgia Relations Post-Crimea
Denne artikkelen argumenterer for at konflikter kan fryses gjennom trilaterale identifikasjonsamspill som både marginaliserer mindre politiske enheter og forverrer deres sikkerhetssituasjon ved å slå dem i hartkorn med truende tredjeparts-«Andre». Den trekker på, og bidrar til, litteratur om nasjonal identitetsdiskurs, sikkerhetisering og utenrikspolitikk ved å teoretisere og undersøke trilaterale identifikasjonsprosesser og kombinere to sett med slike «Selv/Andre/Andre»-representasjoner slik de oppstår i offisielle ytringer mellom to politiske enheter over tid. Artikkelen analyserer forholdene mellom Russland og Georgia i perioden etter begynnelsen av krigen mot Ukraina i 2014, da Moskva intensiverte sin aktivitet i det «nære utland» ved å vise til vestlig inntrenging i dette området. Mens Russland redefinerte Georgia som en stedfortreder for det truende «Vesten», reduserte Georgia utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia til stedfortredere for Putins «ekspansjonistiske Russland». Utviklingen av disse gjensidige identifikasjonene av «Selvet» og «De(t) Andre» gjorde ikke bare politiske praksiser innen diplomati og forhandlinger nærmest utenkelig. De bidro også til å fryse konflikten ved å eliminere både stedfortrederens og den påståtte tredjepartens agens til å handle og inngå kompromiss i en potensiell forhandling.
Mot en postliberal global orden? Det liberale Vestens kriser
Artikkelen diskuterer det liberale Vestens svekkede posisjon i global styring, og betydningen av Trumps USA i dette landskapet. Artikkelens første del skisserer tre sentrale ideologiske og geopolitiske utviklingstrekk relatert til global orden som går på tvers av de dominerende dikotomiene mellom Vesten og Ikke-Vesten, demokratier og autokratier. Selv om verden er i endring, og det liberale hegemoniet fra tiden etter 1989 er i vesentlig revers, blir ikke verdensorden postliberal med det første. Del to diskuterer hvordan det vestlige selvbildet som et samlet liberalt «vi» har raknet utover 2000-tallet. For det første har vestlige stater selv systematisk undergravet noen av de verdiene og institusjonene man har hevdet å representere. Avstanden mellom selvbilde og realitet, parallelt med utadrettet moralisering, har skapt en omfattende vestlig legitimitetskrise. For det andre har ytre høyre blitt en sentral del av det vestlige politiske landskapet. Det nye transatlantiske verdifellesskapet under Trump er ikke liberalt, men høyreradikalt. Spenningene i verdifellesskapet står der uavhengig av som sitter ved makten i USA. Konklusjonen er at det ikke lenger er mulig å snakke om et enhetlig vestlig liberalt «vi». Å fortsatt insistere på det, vil bare ytterligere forsterke Vestens indre og ytre spenninger.
To scenarier for krigen i Ukraina: Hva betyr de for Europa – og hva vil det koste?
Hva vil det koste Europa dersom Russland vinner krigen? Og hva skal til for at Ukraina kan stå imot?
How Lebanon’s security sector works amidst state collapse
Denne artikkelen undersøker hvordan Libanons hybride sikkerhetsordener har blitt reforhandlet under nyere kriser, særlig landets økonomiske sammenbrudd fra 2019 til 2023 og den regionale krigen mellom Israel og Hizbollah i 2023–2024. Analysen bygger på rammeverket "Areas of Limited Statehood" for å vise hvordan formelle og uformelle styringsformer sameksisterer når statens kapasitet svekkes. Studien bidrar til forståelsen av styring i sårbare stater ved å rette oppmerksomheten mot såkalte state effects, det vil si de fysiske og observerbare manifestasjonene av staten i hverdagen. Funnene viser at Libanons hybride sikkerhetssystem tok i bruk en rekke strategier for å overleve den økonomiske krisen. Sikkerhetssektoren ble mer avhengig av internasjonal bistand, og mange ansatte måtte supplere inntektene sine med ekstraarbeid utenfor tjenesten, ofte med ledelsens stilltiende aksept. Samtidig ble aktiviteter nedskalert, og tilkarringsvirksomhet (rent seeking) økte. På kort sikt bidro disse strategiene til å holde sikkerhetssektoren i drift. På lengre sikt har de imidlertid forsterket korrupsjon og dermed undergravd den stabiliteten som tiltakene i utgangspunktet skulle sikre. Artikkelen drøfter også den libanesiske hærens utvidede rolle etter den siste konflikten med Israel. I henhold til våpenhvilen som ble inngått mot slutten av 2024 har hæren fått ansvar for å avvæpne Hizbollah og håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1701. Dette setter hæren i en krevende posisjon: Den må balansere mellom å oppfylle internasjonale forpliktelser og å bevare internt samhold i en situasjon preget av økende misnøye blant Hizbollahs tilhengere.
Safeguarding the WPS Agenda across Africa amid a Changing Global Order
De siste 25 årene har agendaen for kvinner, fred og sikkerhet (WPS) fått stadig større oppmerksomhet i FNs sikkerhetsråd (UNSC). Rådets arbeid har i hovedsak vært rettet mot beskyttelse av kvinner og jenter – snarere enn forebygging eller reell deltakelse. Samtidig har gjennomføringen av agendaen vært ujevn og inkonsekvent på tvers av mandater. De senere årene har økende geopolitiske spenninger, en fremvekst av autoritær politikk og tiltagende antifeministiske strømninger ytterligere svekket WPS-agendaen. Ofte blir den underordnet innenrikspolitiske hensyn. Denne policy briefen vurderer statusen for WPS-agendaen i en tid preget av avtakende giverfinansiering og skiftende globale prioriteringer. Den løfter frem sentrale resultater oppnådd av lokale kvinnenettverk i Afrika, og drøfter hvordan disse fremskrittene kan bevares og videreutvikles under nye politiske og økonomiske rammevilkår. Notatet argumenterer for at arbeidet med å fremme WPS-agendaen i en stadig mer uforutsigbar politisk orden krever en sammensatt tilnærming som tar høyde for globale konflikter, økende ulikhet og en ny autoritær bølge. Dette innebærer å styrke eksisterende rammeverk, utvide agendaens nedslagsfelt til å omfatte flere problemområder, og sikre at kvinners stemmer får reell innflytelse i beslutninger som gjelder fred og sikkerhet.