Fokusnummer: Norge og EU i endring
Hva gjør man når EØS ikke lenger er tilstrekkelig? Dette fokusnummeret av tidsskriftet Internasjonal politikk setter søkelyset på de utfordringene Norge står overfor når EU endrer seg og en krevende tid setter norske interesser under press. Marianne Riddervold, Pernille Rieker og Tine Elisabeth Johnsen Brøgger har skrevet om utfordringene innenfor sikkerhet og forsvar, Guri Rosén om handel og økonomisk sikkerhet, Frode Veggeland og Martin Stangborli Time om helseberedskap, Merethe Dotterud Leiren, Marie Byskov Lindberg og Kacper Szulecki om energiomstilling, og John Erik Fossum og Trym Fjørtoft om demokratiets stilling i Europa. Redaktør Pernille Rieker har også skrevet nummerets leder.
Sinikka Wasland Gjems
Sinikka Wasland Gjems er masterstudent i kinesisk kultur og samfunn på Universitetet i Oslo. På NUPI er hun tilknyttet Forskningsgruppen for Øst-E...
Charlotte Lysa
Charlotte Lysa er seniorforsker i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling. Hun har doktorgrad i Midtøstenstudier fra Universitetet i Osl...
Neglecting Local Realities: the Negative Impact of Protection in Abyei
FNs sikkerhetsråd opprettet United Nations Interim Security Force for Abyei (UNISFA) i juni 2011 for å overvåke våpenhvilen og demilitariseringen av Abyei. Utplasseringen av UNISFA har fått forskere til å hevde at styrkens arbeid med beskyttelse av sivile og en antatt gunstig styrke-til-befolkning-ratio har bidratt til det som fremstår som et tydelig vellykket oppdrag. De siste årene har imidlertid dynamikken i Abyei endret seg, med økning i både inter- og intra-kommunal (communal) vold. Dette har stilt operasjonen overfor nye former for kriminalitet, vold og aktørkonstellasjoner – blant annet bruk av lokale og grenseoverskridende leiesoldatmilitser. Med utgangspunkt i en fortolkende analyse av data fra en enkelt case-studie av UNISFA, argumenterer artikkelen for at styrkens manglende evne til å bruke makt i den innledende fasen for å beskytte sivile, over tid har bidratt til at operasjonen har vendt seg mer innover. Dette har skapt mønstre av passiv respons i møte med beskyttelsesutfordringer. Som følge av dette tar UNISFAs gjennomføring av beskyttelse av sivile (POC) i for liten grad høyde for lokale forhold, noe som igjen forsterker negative konsekvenser. En overavhengighet av et todimensjonalt analysperspektiv hemmer operasjonens evne til taktisk å vurdere situasjonen, omstille seg og ta i bruk et bredere sett av virkemidler for å håndtere beskyttelsesutfordringer. UNISFAs manglende tilpasning til et konfliktbilde i endring bidrar dermed til at misfornøyde lokalsamfunn tar saken i egne hender, noe som ytterligere svekker tilliten til operasjonen.
The United Nations–African Union Partnership and the Protection of Civilians
Landskapet for fredsoperasjoner i Afrika har endret seg betydelig det siste tiåret, blant annet gjennom en markant økning i afrikanskledede fredsstøtteoperasjoner (PSO-er). Siden begynnelsen av 2000-tallet har Den afrikanske union (AU) og De forente nasjoner (FN) utviklet ulike – om enn parallelle – konseptuelle og operative tilnærminger til beskyttelse av sivile (POC). Mens FN betrakter POC i fredsbevarende operasjoner som et overordnet mål for hele oppdraget, der militære, politimessige og sivile komponenter prioriterer og proaktivt beskytter sivile, ser AU sin rolle i beskyttelsen av sivile først og fremst som å nøytralisere væpnede grupper og etablere et beskyttende sikkerhetsmiljø. Disse forskjellene åpner for viktige spørsmål om hvordan POC skal ivaretas innenfor rammen av partnerskapet mellom FN og AU. Denne rapporten analyserer de operative forskjellene mellom FN- og AUs tilnærminger til POC og vurderer deres respektive styrker og begrensninger. Den viser at afrikanskledede PSO-er ofte både har større evne og vilje til å bruke makt for å håndtere voldsutbrudd og stanse angripere, men at de samtidig har mindre forutsigbar og fleksibel finansiering enn FNs fredsbevarende operasjoner. Samtidig har FN-operasjoner med POC-mandat mer robuste sivile og politimessige komponenter, men kan mangle kapasitet til rask respons. For å styrke samarbeidet om POC bør de to organisasjonene utnytte sine komparative fortrinn, erkjenne egne begrensninger og utvikle en kontekstilpasset tilnærming til beskyttelse av sivile.
Ghana and Côte d’Ivoire: Geopolitical upheaval and democracy under strain
Områdene rundt Ghana og Elfenbenskysten, to av Vest-Afrikas mest stabile demokratier, har blitt stadig mer ustabilt. Denne rapporten tar utgangspunkt i empiriske data fra feltarbeid gjennomført i Accra og Abidjan i juni 2025. Forfatterne løfter her frem et sett av tverrgående og sammenkoblede utfordringer som Ghana og Elfenbenskysten må håndtere. Rapporten er en del av et prosjekt finansiert av Utenriksdepartementet.
Thea Virginia McConnell
Thea er vitenskapelig assistent ved NUPI i forskningsgruppen for forsvar og sikkerhet, og tar master i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. I...
Converging Global Norms and Institutional Policies with Bottom-Up Approaches to the Protection of Civilians
Deltakelsen til De forente nasjoner (FN) og Den afrikanske union (AU) i beskyttelse av sivile (PoC) viser at deres respektive erfaringer over tid har utviklet seg og bidratt til å styrke normene og prinsippene for sivil beskyttelse. PoC regnes som en sentral indikator på hvor vellykket en FN-operasjon er, og har fått økende betydning i FNs samlede virksomhet. Tilsvarende har AUs freds- og sikkerhetsråd de siste to tiårene i økende grad gitt mandat til og deployert fredsstøtteoperasjoner (PSO-er) for å forebygge og håndtere trusler mot menneskelig sikkerhet og massegrusomheter på det afrikanske kontinentet. Samtidig har fremveksten av såkalte ad hoc-sikkerhetsinitiativer (ASI-er) og mer fleksible sikkerhetsordninger (ESA-er), som kan settes inn raskere i områder preget av uro, gjort det mulig for berørte stater å bruke styrker innenfor og på tvers av egne grenser for raskt å håndtere akutte beskyttelsesbehov. Bruken av ASI-er og ESA-er skiller seg imidlertid fra større FN- og AU-operasjoner, som bygger på tydelige mandater, etablerte retningslinjer og prinsipper utviklet gjennom langvarig erfaring. Artikkelen analyserer hva som kjennetegner og hvordan ASI-er og ESA-er brukes, og stiller spørsmålet om disse nyere operasjonsformene kan gi bedre resultater for beskyttelse av sivile. Den undersøker også hvordan ASI-er og ESA-er kan ta i bruk AUs retningslinjer for PoC for å styrke beskyttelsen i de konkrete kontekstene der de opererer. Avslutningsvis foreslår artikkelen hvordan AUs PoC-policy kan integreres mer systematisk i slike operasjoner.
Consolidating African-led Peacebuilding Efforts
Selv om De forente nasjoner (FN) har det primære ansvaret for å sikre global fred, legger organisasjonen i økende grad vekt på partnerskap med regionale organisasjoner. I praksis innebærer dette ofte at FN først trer inn når en fredsavtale allerede er på plass. Det internasjonale samfunnet forventer samtidig at ledende regionale organisasjoner – som Den afrikanske union (AU) i Afrika – tar en sentral rolle i fredsbyggingen. AU har dermed vokst frem som en nøkkelaktør. Unionen mobiliserer internasjonal støtte til fredsbygging på kontinentet, samtidig som den utvikler og forankrer betydelige, lokalt tilpassede initiativer i statlige institusjoner for å fremme fred og stabilitet. I langvarige, voldelige konflikter blir imidlertid fredsbygging ofte nedprioritert. Stabilisering får forrang, mens beslutningstakere konsentrerer seg om akutte humanitære behov og å hindre ytterligere vold. Resultatet er at fredsbygging i Afrika sjelden skjer på en helhetlig og jevn måte mellom land. Innsatsen samles ofte i hovedsteder og urbane områder, noe som kan få langsiktige konsekvenser: Det kan forsterke spenninger og utilsiktet befeste de ulikhetene som i utgangspunktet bidro til konflikt. Fredsbygging er heller ikke en nøytral prosess. Den kan opprettholde og forsterke eksisterende samfunnsstrukturer, og fremstille demokrati som den eneste drivkraften for endring. Samtidig overses det at fredsbygging også er en arena for politisk maktkamp, forhandlinger og spenninger – og at den både kan gi og frata legitimitet. Denne studien analyserer afrikanskledede fredsbyggingsinitiativer som søker å håndtere konflikters strukturelle motsetninger og grunnleggende årsaker. Den argumenterer for at regionale organisasjoner må revurdere sine tilnærminger til fredsbygging i komplekse stabiliseringskontekster, og tar til orde for en mer fleksibel og tilpasningsdyktig regional strategi som erkjenner de tette sammenhengene mellom stabilisering og fredsbygging.