European Actorness in a Shifting Geopolitical Order. European Strategic Autonomy Through Differentiated Integration
Det siste tiåret har den globale geopolitiske konteksten endret seg betydelig, med et geopolitisk maktskifte og et mer selvhevdende Russland og Kina. Med Russlands uprovoserte invasjon av Ukraina, har europeisk sikkerhet fått en sentral rolle. Implikasjonene av Russlands invasjon er mange og vanskelig å fullt forstå rekkevidden av. Men behovet for mer strategisk autonomi i Europa er stort. Men hvordan kan dette oppnås på kort sikt? Svaret på dette er ofte at dette er umulig og kun kan oppnås på lang sikt. Denne bokens mål er å presentere et annet perspektiv. Målet er å vise at det bør være mulig å gjøre mest mulig ut av det nåværende europeiske systemet hvis vi justerer vår oppfatning av hvordan det fungerer. Boken argumenterer for at strategisk autonomi kan skje — også på kort sikt — hvis differensiert integrasjon ses på som en fordel, heller enn en utfordring. Mens EU vil fortsette å være kjernen i et sånt system (sammen med NATO på det militære domenet), er det en rekke andre (bilaterale og multilaterale) regionale og subregionale integrasjonsprosesser som må tas med i beregningen når en skal få et fullstendig bilde av hvordan europeisk strategisk autonomi kan oppnås. Denne boken starter med et teoretisk rammeverk for hvordan man kan studere europeisk "actorness" utover EU. Deretter blir dette rammeverket brukt både på EUs utvikling som en utenrikspolitisk aktør og mekanismene for EU-utvidelse. Denne boken er open access.
Blikk på EØS 30 år
Norge har gjennom 30 år vært knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Dette har ifølge foreliggende forskning ført til en kraftig vekst i handelen og en økning i realinntekten på 2-6%. I tillegg kommer andre gevinster, for eksempel administrativ innsparing ved å ha et felles regelverk i EØS, og velferdsgevinster av felles miljøregulering i Europa. EØS-avtalen er unik ved å ha et omfattende felles regelverk som oppdateres løpende. Tusenvis av EØS-bestemmelser er del av lover og praksis som folk og bedrifter møter hver dag uten nødvendigvis å vite at de skyldes EØS. Østutvidelsen fra 2004 gjorde EØS til et integrert og voksende marked med over 500 millioner innbyggere, og har ført til økonomisk og sosial utjevning i Europa ved at de nye medlemslandene har tredoblet inntekten. Innvandrere fra nye EU-medlemsland har høy yrkesdeltaking og står nå for ¼ av innvandrere i Norge. EU er fortsatt Norges klart viktigste partner med rundt 60% for både handel og investeringer. I EØS-området har handelen mellom og med nye medlemsland vokst raskest. For handelen med varer har EØS ført til et sømløst felles marked for de sektorer som omfattes. Også for tjenester har EØS ført til sterkere integrasjon, men forskjeller mellom nasjonale reguleringer begrenser fortsatt handelen. Fullføring av det indre marked for tjenester er viktig for små og mellomstore bedrifter, og viktig for å skape effektive verdikjeder i Norge og Europa. Norge har i EØS-perioden hatt en betydelig bytteforholdsgevinst på grunn av sterkere prisvekst for eksport enn for import, og handel både i og utenfor EØS har bidratt til dette. EU har de siste årene lempet på regelverket for statsstøtte i det indre marked, dels motivert av det grønne skiftet og subsidier i Kina og USA. Dette fører til en ny industripolitikk med nye samarbeidsformer der EFTA kan delta, men med noen utfordringer. Digitalisering har skapt nye globale utfordringer der EU spiller en ledende rolle som regulator, med virkninger også for EØS. Spesielt har felles regulering i telesektoren gitt store gevinster og bidratt til konkurransedyktige digitale tjenester. I det nye handelspolitiske klimaet blir skillet mellom hva som er innenfor og utenfor EØS gradvis mer uklart. Et eksempel er klimapolitikken, der Norge gjennom EØS deltar i EUs system for klimakvoter, men det er uavklart om Norge skal innføre EUs karbonavgift på import fra tredjeland (CBAM). Samarbeidet med EU påvirker i økende grad handelspolitikken overfor tredjeland, der EFTA tradisjonelt har hatt selvstendighet. Den nye geopolitikken fører også til handelspolitiske utfordringer som ikke dekkes av EØS, og der EFTA ikke har noe klart svar samtidig som EU innfører nye virkemidler. På noen områder, for eksempel eksportrestriksjoner og sanksjoner, har Norge et stadig tettere samarbeid med EU.
The EU and the governance of the Maritime Global Space
This article investigates the extent to which the European Union (EU) contributes to the governance of Global Spaces by exploring its policies towards the maritime domain. In a more competitive and uncertain geopolitical setting, are the EU’s policies changing and becoming more strategic? Or does the EU continue to promote multilateral cooperation and regulation of the maritime Global Space, and if so, what type of governance regimes does it promote? Developing and applying three analytical models of Global Space policies, the article finds that the EU has been consistent in its approach, which reflects a combination of its strong interest in free navigation and an attempt to achieve sustainable growth through climate regulation. Despite more geopolitical conflict in these areas and in international relations more broadly, the EU’s approach to the maritime Global Space is to promote international governance regimes.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Democratic Republic of the Congo
The Democratic Republic of the Congo (DRC) is faced with a confluence of climate change, environmental degradation, resource exploitation and conflict dynamics that is exacerbating insecurity in the country. The dual impact of climate change and the global green energy transition risks deepening divisions over resource management and fostering intercommunal conflict over resources such as land and water. Climate related security risks threaten to undermine human security through increased livelihood and food insecurity and changing patterns of transhumance.
Climate, Peace and Security Research Paper: Insights on Climate, Peace and Security
Climate change is transforming and redefining the global security and development landscape. United Nations member states are increasingly acknowledging that the impacts of climate change have implications for international peace and security. The growing recognition of this link has been reflected by the UN Security Council adopting over 70 related resolutions and presidential statements since 2017. Since 2021 the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) and the Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) have analysed the links between climate, peace and security in countries and regions on the agenda of the UN Security Council. With support from Norway during its elected membership of the UN Security Council in 2021–22, NUPI and SIPRI jointly published 11 Climate, Peace and Security Fact Sheets covering Afghanistan, the Central African Republic (CAR), Colombia, Ethiopia, Iraq, Mali, the Sahel region, Somalia, South Sudan and Sudan. These fact sheets build on an analysis of four pathways from climate change to conflict that were identified in the context of East Africa; and supplement research on South and South East Asia, West Africa, and the Middle East and North Africa. The relationships between climate change and conflict have been studied in numerous other empirical studies and literature reviews with complementary findings. This paper outlines how climate change can affect peace and security (section I) and how climate change interacts with social, economic and political vulnerabilities in the countries covered by the Climate, Peace and Security Fact Sheets (section II). The paper then synthesizes (section III) four key findings from the fact sheet series: (a) livelihood security is important, if not crucial, to the ways in which climate change influences conflict risk; (b) the impacts of climate change in one location can increase security risks in other locations; (c) the impacts of climate change interact with local vulnerabilities in ways that can create new security risks and exacerbate existing risks, such as conflict; and (d) conflict is not an inevitable consequence of climate change, but can be a response to its effects. This paper concludes with recommendations for how the UN Security Council shapes policies to address the complex challenges arising from climate change (section IV).
Fra partnere til allierte: Finland og Norge i en ny æra
Finlands beslutning om å søke NATO-medlemskap i 2022 endret nordisk sikkerhet og forsvarsdynamikk. Det påvirket også Finlands forhold til sine naboland, inkludert Norge. I denne policy briefen analyserer vi utviklingen i forholdet mellom Finland og Norge – historisk og i nyere tid. Naboskapet har alltid vært fredelig, men ulike sikkerhetspolitiske tilnærminger skapte politisk avstand mellom dem under den kalde krigen. Etter den kalde krigens slutt ble forskjellene mindre, noe som reflekteres også i økt nordisk sikkerhetssamarbeid, finsk og svensk deltakelse i NATO-øvelser, og, i senere år, nye forsvarsavtaler med hverandre og med Sverige og USA. Etter Finlands NATO-inntreden har begge land uttrykt en forventning om ytterligere forsterket finsk-norsk samarbeid. Vi identifiserer flere potensielle samarbeidsområder i årene som kommer, herunder forvaltningen av felles institusjonelle rammeverk, sikkerhetsutfordringer i Arktis og Østersjøregionene, den fremtidige relasjonen med USA og tilnærmingen til et mer uforutsigbart Russland.
The EU Trapped in the Venezuelan Labyrinth: Challenges to Finding a Way Out
This report explores how EU Foreign and Security Policy towards the political crisis in Venezuela can be assessed against the backdrop of diverging positions within the EU and as well as between the EU, the United States and other powers. The EU’s Venezuela policy has been anchored in three main pillars: first, supporting dialogue platforms between the government and the opposition; second, sanctioning the Maduro regime to force it to negotiate; and third, providing humanitarian aid helping neighbouring countries’ attend to the massive migratory flow of Venezuelans. Intra-EU contestation was linked to the recognition of opposition leader Guaidó as Venezuela’s interim president in 2019, but has eased since the EU dropped its recognition in 2021. Multipolar competition, and how it plays into patterns of regional fragmentation, has been another significant obstacle to the EU achieving its main foreign policy goal of free, fair and democratic elections. In the future, the EU approach should build on the renewed consensus between member states and focus on mediation, conditional sanctions relief, electoral observation, parliamentary diplomacy, support for regional governance and interregional cooperation.