PODKAST: Hvordan bli en hegemon
Naturen kjenner ingen landegrenser
Blikk på EØS 30 år
Norge har gjennom 30 år vært knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Dette har ifølge foreliggende forskning ført til en kraftig vekst i handelen og en økning i realinntekten på 2-6%. I tillegg kommer andre gevinster, for eksempel administrativ innsparing ved å ha et felles regelverk i EØS, og velferdsgevinster av felles miljøregulering i Europa. EØS-avtalen er unik ved å ha et omfattende felles regelverk som oppdateres løpende. Tusenvis av EØS-bestemmelser er del av lover og praksis som folk og bedrifter møter hver dag uten nødvendigvis å vite at de skyldes EØS. Østutvidelsen fra 2004 gjorde EØS til et integrert og voksende marked med over 500 millioner innbyggere, og har ført til økonomisk og sosial utjevning i Europa ved at de nye medlemslandene har tredoblet inntekten. Innvandrere fra nye EU-medlemsland har høy yrkesdeltaking og står nå for ¼ av innvandrere i Norge. EU er fortsatt Norges klart viktigste partner med rundt 60% for både handel og investeringer. I EØS-området har handelen mellom og med nye medlemsland vokst raskest. For handelen med varer har EØS ført til et sømløst felles marked for de sektorer som omfattes. Også for tjenester har EØS ført til sterkere integrasjon, men forskjeller mellom nasjonale reguleringer begrenser fortsatt handelen. Fullføring av det indre marked for tjenester er viktig for små og mellomstore bedrifter, og viktig for å skape effektive verdikjeder i Norge og Europa. Norge har i EØS-perioden hatt en betydelig bytteforholdsgevinst på grunn av sterkere prisvekst for eksport enn for import, og handel både i og utenfor EØS har bidratt til dette. EU har de siste årene lempet på regelverket for statsstøtte i det indre marked, dels motivert av det grønne skiftet og subsidier i Kina og USA. Dette fører til en ny industripolitikk med nye samarbeidsformer der EFTA kan delta, men med noen utfordringer. Digitalisering har skapt nye globale utfordringer der EU spiller en ledende rolle som regulator, med virkninger også for EØS. Spesielt har felles regulering i telesektoren gitt store gevinster og bidratt til konkurransedyktige digitale tjenester. I det nye handelspolitiske klimaet blir skillet mellom hva som er innenfor og utenfor EØS gradvis mer uklart. Et eksempel er klimapolitikken, der Norge gjennom EØS deltar i EUs system for klimakvoter, men det er uavklart om Norge skal innføre EUs karbonavgift på import fra tredjeland (CBAM). Samarbeidet med EU påvirker i økende grad handelspolitikken overfor tredjeland, der EFTA tradisjonelt har hatt selvstendighet. Den nye geopolitikken fører også til handelspolitiske utfordringer som ikke dekkes av EØS, og der EFTA ikke har noe klart svar samtidig som EU innfører nye virkemidler. På noen områder, for eksempel eksportrestriksjoner og sanksjoner, har Norge et stadig tettere samarbeid med EU.
The EU and the governance of the Maritime Global Space
This article investigates the extent to which the European Union (EU) contributes to the governance of Global Spaces by exploring its policies towards the maritime domain. In a more competitive and uncertain geopolitical setting, are the EU’s policies changing and becoming more strategic? Or does the EU continue to promote multilateral cooperation and regulation of the maritime Global Space, and if so, what type of governance regimes does it promote? Developing and applying three analytical models of Global Space policies, the article finds that the EU has been consistent in its approach, which reflects a combination of its strong interest in free navigation and an attempt to achieve sustainable growth through climate regulation. Despite more geopolitical conflict in these areas and in international relations more broadly, the EU’s approach to the maritime Global Space is to promote international governance regimes.
Changing or frozen narratives? The Arctic in Russian media and expert commentary, 2021–2022
Russia’s full-scale invasion of Ukraine on 24 February 2022 has brought Russia–West relations to its lowest point since the Cold War. Relations in the Arctic region are not excepted, evidenced not least by the other seven member states’ pausing their participation in Russia’s Arctic Council chairmanship (which concluded in May 2023). To the extent that “Arctic exceptionalism” – the notion that the Arctic has been characterised by a cooperative mode between Russia and the West which has remained relatively untouched by increasing tensions elsewhere – was ever an appropriate description, Western analysts have now declared it firmly dead. How does this situation look from within Russia? This research paper investigates how the Russian state media and the foreign policy expert community have portrayed the Arctic in 2021 and 2022. How much change has been seen since the beginning of the full-scale invasion of Ukraine? By surveying “the story about the Arctic” as presented by mainstream narrators and experts, we gain insights into, among other things, how changes in Arctic cooperation, sanctions, the role of China in the Arctic, and the question of climate change are conveyed to Russian audiences. The paper proceeds as follows. We start by briefly explaining the methods and data used. We then present a portrayal of the Arctic in Russia’s government’s newspaper Rossiiskaya gazeta, followed by the role of the Arctic in analyses published by the Russian International Affairs Council and the journal Russia in Global Affairs. Lastly, we conclude by discussing a general continuity in the way the Arctic is framed in the material, and foreground three core themes: climate change, security, and cooperation.
Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk
Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.
Fra partnere til allierte: Finland og Norge i en ny æra
Finlands beslutning om å søke NATO-medlemskap i 2022 endret nordisk sikkerhet og forsvarsdynamikk. Det påvirket også Finlands forhold til sine naboland, inkludert Norge. I denne policy briefen analyserer vi utviklingen i forholdet mellom Finland og Norge – historisk og i nyere tid. Naboskapet har alltid vært fredelig, men ulike sikkerhetspolitiske tilnærminger skapte politisk avstand mellom dem under den kalde krigen. Etter den kalde krigens slutt ble forskjellene mindre, noe som reflekteres også i økt nordisk sikkerhetssamarbeid, finsk og svensk deltakelse i NATO-øvelser, og, i senere år, nye forsvarsavtaler med hverandre og med Sverige og USA. Etter Finlands NATO-inntreden har begge land uttrykt en forventning om ytterligere forsterket finsk-norsk samarbeid. Vi identifiserer flere potensielle samarbeidsområder i årene som kommer, herunder forvaltningen av felles institusjonelle rammeverk, sikkerhetsutfordringer i Arktis og Østersjøregionene, den fremtidige relasjonen med USA og tilnærmingen til et mer uforutsigbart Russland.
Do regime differences shape developmental engagement? How China and Japan compete in post-coup Myanmar
The 2021 military coup in Myanmar has left the country significantly isolated on the world stage. Politically, foreign governments have avoided recognizing the junta rulers, although quasi-official engagement is still underway. Economically, foreign investments into Myanmar have dropped by 42% from 2021 to 2022, off levels that had already massively decreased since the 2017 Rohingya expulsion. However, despite the international outcry over the new regime’s open warfare against civilians and the escalating violence in Myanmar’s multi-front civil war, both China and Japan have remained engaged in development cooperation, pursuing ambitious projects for economic corridors and special economic zones (SEZs) that were contracted under the deposed civilian government; in the case of China, even some new projects have been launched.
The EU Trapped in the Venezuelan Labyrinth: Challenges to Finding a Way Out
This report explores how EU Foreign and Security Policy towards the political crisis in Venezuela can be assessed against the backdrop of diverging positions within the EU and as well as between the EU, the United States and other powers. The EU’s Venezuela policy has been anchored in three main pillars: first, supporting dialogue platforms between the government and the opposition; second, sanctioning the Maduro regime to force it to negotiate; and third, providing humanitarian aid helping neighbouring countries’ attend to the massive migratory flow of Venezuelans. Intra-EU contestation was linked to the recognition of opposition leader Guaidó as Venezuela’s interim president in 2019, but has eased since the EU dropped its recognition in 2021. Multipolar competition, and how it plays into patterns of regional fragmentation, has been another significant obstacle to the EU achieving its main foreign policy goal of free, fair and democratic elections. In the future, the EU approach should build on the renewed consensus between member states and focus on mediation, conditional sanctions relief, electoral observation, parliamentary diplomacy, support for regional governance and interregional cooperation.
EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge
EUs samlede respons på krigen i Ukraina illustrerer bredden i EUs utenriks-politiske virkemidler og medlemslandenes økte vilje til å løse felles utfordrin-ger innenfor EU systemet. Det har også blitt tydeligere hvordan EU og Nato i økende grad komplementerer hverandre. Krigen og en endret geopolitisk situasjon illustrerer også hvordan sikkerhet i økende grad spiller over i andre politikkområder i EU som handel, energi, teknologi, kommunikasjon og kri-tiske råvarer. Vi befinner oss dermed i en europeisk sikkerhetspolitisk kontekst som er radikalt endret siden 1994. En hovedutfordring for Norge er at avta-lene med EU ikke reflekterer denne utviklingen. For å kompensere for dette må man dermed stadig søke å inngå nye avtaler for å sikre norske sikkerhets-politiske interesser, noe som er krevende og uforutsigbart. Så langt har det for eksempel skapt utfordringer knyttet til en eventuell norsk tilknytning til EUs nye satellittkommunikasjonssamarbeid (IRIS²) og helseunion. Denne artikke-len diskuterer EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge. Vi redegjør for viktige utviklingstrekk og drivere av EUs utenrikspolitikk, før vi går litt mer i dybden på hva slags utenrikspolitisk aktør EU er i dag. Til slutt diskuterer vi betydningen av denne utviklingen for Norge