To scenarier for krigen i Ukraina: Hva betyr de for Europa – og hva vil det koste?
Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina har pågått siden 2014, og har ført til store menneskelige og økonomiske tap. Denne studien undersøker de materielle og økonomiske kostnadene for Europa og Norge dersom Russland vinner fram med sin krigføring, versus en situasjon hvor Ukraina igjen bringes på offensiven og tvinger Russland til fredsslutning. Vi tror ikke på noe gjennombrudd for president Trumps forsøk på forhandlinger og en diplomatisk løsning på krigen i Ukraina. Russland har ikke vist reell vilje til kompromiss, og fremsetter fortsatt sine maksimumskrav, som i praksis betyr ukrainsk underkastelse. Krigen vil derfor trolig fortsette som en utmattelseskrig, der de to landenes økonomiske utvikling, og utviklingen ved fronten, vil avgjøre utfallet. Denne rapporten skisserer to mulige scenarier for den videre utvikling i krigen, hvordan de kan bli realisert, og hvilke konsekvenser de kan ha for europeisk sikkerhet og forsvarsbehov. Rapporten sikter mot å illustrere for norske beslutningstakere hvilke grunnleggende økonomiske og sikkerhetspolitiske valg den russiske angrepskrigen i Ukraina utløser, og hvordan ulike utfall i krigen kan påvirke våre egne sikkerhetsbehov og forsvarsutgifter. Situasjonen stiller Europa overfor krav til resolutt handling. Hovedspørsmålene vi stiller i rapporten er hva som skal til for at Russland eller Ukraina seirer militært: Hva koster det Europa og allierte i økt forsvarsinnsats dersom Russland seirer eller lykkes å nøytralisere Ukraina militært og politisk (Scenario 1), og hvilken kostnad det har å gjøre Ukraina i stand til å motstå russiske angrep og gjenvinne muligheten til begrensede motoffensiver (Scenario 2). Rapporten er skrevet av ledende eksperter innen sikkerhetspolitikk, militær doktrine og økonomi. Forfatternes tilknyttede institusjoner er ikke ansvarlige for innholdet, det er forfatterne selv som er ansvarlige for analysen og konklusjonene i rapporten.
Norsk utenrikspolitisk konferanse 2026
Hva er de viktigste utenrikspolitiske sakene i 2026, og hva betyr de for norsk utenrikspolitikk?
Time and Compromise in UNCITRAL’s Working Group III
I multilaterale forhandlinger påvirker tid både forhandlingsflyt og interaksjonen mellom partene. Når tidsfrister nærmer seg blir tid et pressmiddel, et som kan brukes til å frembringe kompromisser eller presse gjennom avtaler. I denne bloggposten, publisert i European Journal of Internal Law, undersøker vi hvordan denne tids- og kompromissdynamikken utspiller seg i de pågående forhandlingene om reform av system for investor-stat tvisteløsning (ISDS) i FNs kommisjon for internasjonal handelsrett.
Norsk russlandspolitikk i krigens tid: Skjulte, men uomgjengelige dilemmaer
Dette kapittelet er en del av boken 'Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk'. Beskrivelse av boken: I en verden i rask endring, vil norske utenrikspolitiske beslutningstakere rutinemessig støte på dilemmaer, hvor konsekvensene av ulike valg må veies mot hverandre: Petroleumsgigant eller grønn ledestjerne? Lojal alliert for USA eller prinsippfast multinasjonalist på den globale scenen? Integrert i Europa eller selvrådende utenforland? I denne boka utfordrer ledende norske forskere gjeldende, norsk utenrikspolitikk og staker ut en ny politikk for en ny tid. Forfatterne tegner først opp nåsituasjonen på ulike politikkfelt, som sikkerhet, handel, nordområdene, klima og energi, bistand og utvikling, freds- og forsoningsengasjement, den internasjonale rettsordenen og Norges politikk overfor EU og Russland. Deretter presenterer de dilemmaene Norge står overfor på de forskjellige områdene, før de gir sine innspill til hvordan disse dilemmaene bør håndteres i årene som kommer. Å forstå hva norsk utenrikspolitikk innebærer, hvorfor dilemmaer oppstår, og hvordan stater som Norge håndterer dem, er essensielt i en tid der spenningene mellom stormaktene øker og opplevelsen av utrygghet vokser, også i det tradisjonelt fredelige hjørnet av verdenspolitikken som Norge befinner seg i.
Proxy Games and Freezing Conflict: Trilateral Identifications, Fear, and Agency in Russia-Georgia Relations Post-Crimea
Denne artikkelen argumenterer for at konflikter kan fryses gjennom trilaterale identifikasjonsamspill som både marginaliserer mindre politiske enheter og forverrer deres sikkerhetssituasjon ved å slå dem i hartkorn med truende tredjeparts-«Andre». Den trekker på, og bidrar til, litteratur om nasjonal identitetsdiskurs, sikkerhetisering og utenrikspolitikk ved å teoretisere og undersøke trilaterale identifikasjonsprosesser og kombinere to sett med slike «Selv/Andre/Andre»-representasjoner slik de oppstår i offisielle ytringer mellom to politiske enheter over tid. Artikkelen analyserer forholdene mellom Russland og Georgia i perioden etter begynnelsen av krigen mot Ukraina i 2014, da Moskva intensiverte sin aktivitet i det «nære utland» ved å vise til vestlig inntrenging i dette området. Mens Russland redefinerte Georgia som en stedfortreder for det truende «Vesten», reduserte Georgia utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia til stedfortredere for Putins «ekspansjonistiske Russland». Utviklingen av disse gjensidige identifikasjonene av «Selvet» og «De(t) Andre» gjorde ikke bare politiske praksiser innen diplomati og forhandlinger nærmest utenkelig. De bidro også til å fryse konflikten ved å eliminere både stedfortrederens og den påståtte tredjepartens agens til å handle og inngå kompromiss i en potensiell forhandling.
Mot en postliberal global orden? Det liberale Vestens kriser
Artikkelen diskuterer det liberale Vestens svekkede posisjon i global styring, og betydningen av Trumps USA i dette landskapet. Artikkelens første del skisserer tre sentrale ideologiske og geopolitiske utviklingstrekk relatert til global orden som går på tvers av de dominerende dikotomiene mellom Vesten og Ikke-Vesten, demokratier og autokratier. Selv om verden er i endring, og det liberale hegemoniet fra tiden etter 1989 er i vesentlig revers, blir ikke verdensorden postliberal med det første. Del to diskuterer hvordan det vestlige selvbildet som et samlet liberalt «vi» har raknet utover 2000-tallet. For det første har vestlige stater selv systematisk undergravet noen av de verdiene og institusjonene man har hevdet å representere. Avstanden mellom selvbilde og realitet, parallelt med utadrettet moralisering, har skapt en omfattende vestlig legitimitetskrise. For det andre har ytre høyre blitt en sentral del av det vestlige politiske landskapet. Det nye transatlantiske verdifellesskapet under Trump er ikke liberalt, men høyreradikalt. Spenningene i verdifellesskapet står der uavhengig av som sitter ved makten i USA. Konklusjonen er at det ikke lenger er mulig å snakke om et enhetlig vestlig liberalt «vi». Å fortsatt insistere på det, vil bare ytterligere forsterke Vestens indre og ytre spenninger.
To scenarier for krigen i Ukraina: Hva betyr de for Europa – og hva vil det koste?
Hva vil det koste Europa dersom Russland vinner krigen? Og hva skal til for at Ukraina kan stå imot?