Alle snakket om «trustworthy» og «inclusive» KI. Men under ordene lå realitetene

Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 7. mars 2026.

Trafikken i New Delhi flyter ikke, den forhandles. Auto-rickshaws manøvrerer mellom lastebiler og personbiler med imponerende presisjon. Trafikkbildet er tett og mangfoldig. Hver meter er resultatet av mikrokompromisser. Tutingen er ikke raseri, men koordinering, signaler som sier «jeg er her».

Denne skjøre balansen forutsetter at alle beveger seg samtidig. Da jeg var i New Delhi i slutten av februar for å delta på AI Summit, ble systemet presset til bristepunktet. India sto som vertskap for den årlige teknologikonferansen, som på få år har utviklet seg til en av de viktigste møteplassene for statsledere og teknologiledere, der makt, regulering og geopolitikk står øverst på dagsordenen. Over tyve statsledere var samlet i hovedstaden.

Jeg satt i en auto-rickshaw da en av de første kortesjene passerte. Politiet stengte veien. Trafikken frøs. Køene fylte hovedfartsårene. Sjåføren trakk på skuldrene og kalte det «business as usual». Men så la han til at dette likevel var noe annet.

Det var vanskelig ikke å se parallellen. For inne i konferansesalene foregikk en annen form for trafikkregulering, et forsøk på å organisere fremtidens kunstige intelligens i en verden preget av stormaktsrivalisering, teknologisk nasjonalisme og gjensidig avhengighet.

Dette toppmøtet er ikke et FN-organ eller traktatbasert, men en vertskapsdrevet toppmøteserie som raskt er blitt en sentral arena for global teknologipolitikk. I 2023 tok Storbritannia initiativet til det første møtet, til et AI Safety Summit i Bletchley Park, med få spesielt inviterte deltagere og et fokus på eksistensiell risiko. I Frankrike i 2025 var navnet AI Action Summit, og i år het det AI Impact Summit. Det var mer enn en språkendring: Toppmøtet markerte et tydelig skifte i den globale KI-samtalen, der geopolitikken har slått inn for fullt.

India posisjonerer seg

Siden første AI Summit ble avholdt i Storbritannia i 2023, er stafettpinnen blitt flyttet mellom teknologiske og geopolitiske nøkkelaktører, Sør-Korea i 2024, Frankrike i 2025, India i år, og Sveits neste år. Det er ikke tilfeldig. Disse møtene handler ikke bare om regulering, de handler vel så mye om posisjonering.

India gjorde dette tydeligere enn noen av de foregående vertsnasjonene. Toppmøtet var overalt i bybildet, på billboards, i tv-sendinger, på forsidene av aviser, og i offentlige kampanjer. På billboardsene sto det at det var mer enn 250.000 deltagere. Arrangementet tok form som en nasjonal mobilisering.

India brukte toppmøtet strategisk på minst tre måter. For det første benyttet indiske myndigheter møtet til å drive merkevarebygging, gjennom å promotere landet som en kommende KI-stormakt med demografi, digital infrastruktur og talentbase som fortrinn. For det andre ble møtet en forhandlingsarena: I løpet av dagene møtet pågikk, annonserte indiske myndigheter at de hadde inngått avtaler med blant annet Open AI og Google om datasenterutbygging og KI-infrastruktur, i tillegg til bilaterale teknologisamarbeid med andre land. Investeringer som forankret fremtidig regnekraft og datalagring i landet. For det tredje handlet det om posisjonering. Ved å åpne arrangementet bredt og gjøre utviklingsdimensjonen sentral, markerte India et tydelig krav på en lederrolle for det globale sør i KI-politikken som brobygger mellom teknologigigantene og utviklingslandene.

Der de første toppmøtene hadde vært sterkt preget av sikkerhet, risiko og eksistensielle scenarioer, var innleggene i Delhi mer orientert mot «impact», utvikling og anvendelse, særlig hvordan KI kan brukes til økonomisk vekst, digital offentlig infrastruktur og inkludering i det globale sør. Flere trakk frem hvordan teknologi kan bidra til å løfte utviklingsagendaen snarere enn bare å reguleres som risiko. Regulering var fortsatt på agendaen, men tonen var mindre preget av brems og mer av akselerasjon. Det er i seg selv et geopolitisk signal. Hvem som definerer tempoet, definerer også retningen. I praksis betyr det at de aktørene som akselererer utviklingen av kunstig intelligens, også får større makt til å forme standarder, reguleringer og globale normer.

Det mest slående i Delhi var likevel maktspråket. Emmanuel Macron snakket om grafikkort (GPU-er) og strategisk autonomi, om hvordan tilgang til brikker og regnekraft nå er blitt et makroøkonomisk og geopolitisk spørsmål, om behovet for å bygge egne datasentre, superdatamaskiner og lavkarbon-energi i Europa og India, og om sikre uavhengighet i en verden dominert av USA og Kina. Narendra Modi understreket at India ikke skal «leie intelligens», men bygge suveren infrastruktur. Sam Altman i Open AI antydet at vi kan være få år unna systemer med samlet kognitiv kapasitet større enn menneskehetens. Microsofts visedirektør Brad Smith beskrev KI som den nye elektrisiteten og minnet om at elektrifiseringen også hadde skapt globale skjevheter. FNs generalsekretær António Guterres formulerte det i normative termer: KI må «tilhøre alle». 

Språket var entydig: KI er ikke lenger bare innovasjonspolitikk. Det er også geopolitikk. Chips, datasentre og grunnmodeller omtales nå på linje med energi og forsvar. Eksportkontroller og leverandørkjeder er blitt maktmidler. Tilgang til avanserte GPU-er, datasentre og energikapasitet er blitt like strategisk som tilgang til olje og gass var i forrige århundre. Det gjør KI-politikken materiell. Den sitter i betongen, i kjølesystemene, i kraftnettet.

Slående kontrast 

I en egen sesjon om vitenskapens rolle og global styring av kunstig intelligens formulerte Guterres et annet grunnleggende dilemma som handler om at vi forsøker å styre noe vi ennå ikke fullt ut forstår. Innovasjonen beveger seg i «lysets hastighet». Politikken gjør det ikke. Derfor har FN nå etablert et uavhengig internasjonalt vitenskapelig panel for kunstig intelligens med mandat til å skape en felles kunnskapsbase før de politiske stridene låser seg.

Men i motsetning til klimaforskningen er KI-forskerne lagt fra samstemte om tempo eller risiko. Yoshua Bengio, kanadisk informatikkprofessor, pioner innen moderne KI og profilert medlem av FN-panelet, understreket under samtalene at usikkerheten er reell også i forskningsmiljøene og at politikk derfor må formes under vitenskapelig uenighet. Selv uten sikre bevis må beslutningstagere ta høyde for risikoer som kan være alvorlige eller irreversible.

Kontrasten var slående: Mens mye av toppmøtet bar preg av akselerasjon og utviklingsoptimisme, minnet Bengio om at tempoet ikke opphever usikkerheten. Tvert imot kan det forsterke behovet for kunnskapsbaserte og risikobaserte rammer.

I New Delhi satt jeg i et panel sammen med digitaliseringsminister Karianne Tung og professor Morten Dæhlen fra forskningssenteret TRUST, og var med på FNs rundebordssamtale «Global Dialogue on AI». I begge diskusjonene ble det tydelig hvor krevende det er å finne felles løsninger i et felt som samtidig er teknologikappløp og geopolitikk. Når kunstig intelligens samtidig er en strategisk konkurranse mellom stormakter, blir også global regulering vanskeligere. Stater vil nøle med regler som kan bremse egen teknologisk utvikling eller gi rivaler fortrinn. Alle snakket om «trustworthy», «human-centric» og «inclusive» KI. Men under ordene lå realitetene, nemlig at stormakter konkurrerer om teknologisk dominans, at teknologi og eksportkontroll brukes strategisk, og at private selskaper har større teknologisk kapasitet enn de fleste stater.

Det er et uomgjengelig poeng i dette. «Trustworthy AI» lar seg ikke bygge innenfor ett lands grenser, og tillit i denne sammenhengen er ikke én ting, men noe som utspiller seg på minst tre nivåer:

• Teknisk tillit: at systemene er sikre og kan testes.
• Institusjonell tillit: at regulering og tilsyn er legitimt forankret.
• Geopolitisk tillit: at stater ikke bruker gjensidig avhengighet som maktmiddel, eller at teknologisk avhengighet ikke gjøres til et geopolitisk våpen.

Av disse tre nivåene er det tredje det mest skjøre. Hvis tilgang til chips eller modeller kan stenges over natten, blir også tilliten til systemene skjør. Hvis verden deles i teknologiske blokker, svekkes samvirket mellom systemene. Fragmentert tillit er ikke tillit. Emmanuel Macron formulerte det slik i sin tale under toppmøtet: «Den gamle verden sier: konkurrer eller tap. Den nye verden sier: knytt forbindelser og samarbeid, hvis ikke blir du hengende etter.»

Kork eller koordinering

I Delhi sto bilene stille når kortesjene passerte. Det ble kork. Det er slik makt fungerer. Hvis KI utvikles som et nullsumspill mellom stormakter, risikerer vi en permanent kork i det internasjonale samarbeidet. Det vil føre til parallelle standarder, rivaliserende infrastrukturer, og gjensidig mistillit.

Alternativet forutsetter internasjonalt samarbeid om standarder, åpenhet om sikkerhet og testing, mekanismer for krisehåndtering og en reell inkludering av land som ellers risikerer å falle utenfor. «Trustworthy AI» kan ikke skapes kun gjennom sikker teknologi, og det kan heller ikke bygges innenfor ett lands grenser. Det må bygges i et internasjonalt system som allerede er preget av rivalisering og mistillit. Det er i dette spenningsfeltet at kunstig intelligens blir utenrikspolitikk.

Det handler ikke bare om hvem som bygger de kraftigste modellene, men også om hvem som klarer å bygge institusjoner sterke nok til å håndtere dem og bruke dem konstruktivt. Tillit oppstår ikke av fart alene. Den krever koordinering.

I Delhi ble det tydelig at vi står ved et veikryss. Spørsmålet er ikke bare hvem som vinner kappløpet om kunstig intelligens, men om verden klarer å bygge spillerregler sterke nok til å håndtere teknologien mens kappløpet pågår. Trafikken i Delhi fungerer, ikke fordi konflikt er fraværende, men fordi aktørene kontinuerlig justerer seg til hverandre. Spørsmålet er om verdens KI-politikk kan gjøre det samme.