Det produseres stadig nye sannheter i internasjonal politikk, også blant våre ledere

Dette essayet ble først publisert i Morgenbladet 07.11.2025. 

Et trekk ved internasjonal politikk i vår tid er at ulike politiske enheter – som Russland, USA, Kina eller EU – holder seg med svært ulike fortellinger om hva som er sant. Det økende konfliktnivået vi er vitne til i verden, kan delvis forklares med henvisning til en stadig mer intensiv kamp mellom disse fortellingene.

For å håndtere spenningene som oppstår når sannhetsfortellingene kolliderer, slik de gjør i verden i dag, nytter det ikke med faktasjekking. I stedet må vi studere hvordan disse subjektive fortellingene oppstår og samspiller i verdenspolitikken. 

Vestens fortellinger

Den som følger med på verdenspolitikken over tid, vil nemlig se at slike sannheter ofte skiftes ut. For å illustrere denne prosessen kan vi begynne med vår egen del av verden. Ikke fordi det liberale Vesten er mer løgnaktig enn andre politiske enheter. Snarere tvert imot – vi har veletablerte mekanismer for å avsløre løgner, prøve påstander gjennom offentlig diskusjon, uavhengige rettsinstanser og maktbalanse. Men nettopp derfor er det viktig å vise at også våre sannheter er subjektive.

Et godt eksempel er den såkalte «responsibility to protect»-doktrinen (R2P), som ble etablert som en ny sannhet på 1990- og 00-tallet etter folkemordene i Rwanda og Srebrenica. Den innebar en påstand om at individenes og befolkningens sikkerhet var viktigere enn statslederens suverenitet. Denne ideen tjente som moralsk begrunnelse for Natos intervensjon på Balkan i 1999 og senere for løsrivelsen og anerkjennelsen av Kosovo. I 2011 lå denne sannheten til grunn for avgjørelsen om å bombe Libya.

I Vestens fortelling om krigen i Ukraina har imidlertid denne sannheten med ett forsvunnet i bakgrunnen. I stedet er suverenitetsprinsippet det styrende prinsippet i vestlige lederes retorikk. Den rådende sannheten er i dag at det å beskytte befolkningen ikke lenger er det viktigste. I stedet løfter de frem den territorielle suverenitetens ukrenkelighet. Hele det ukrainske territoriet skal tilbake under Kyivs kontroll, uavhengig av kostnad. Det er Volodymyr Zelenskyj, Ukrainas suverene leder, som ene og alene har makt til å bestemme hva som er best for ukrainerne. 

Poenget mitt er ikke å hevde at suverenitetsprinsippet ikke er viktig, ei heller å underkjenne Kyivs prekære situasjon – men å vise at det stadig produseres nye sannheter i internasjonal politikk, også blant våre ledere. Skiftende prioriteringer mellom ulike prinsipper synes nødvendig for å kunne legitimere den politiske linjen man velger i møte med nye utfordringer.

Russlands nye sannhet

Problemet er at dette fremstår som dobbeltmoral, hvilket kan brukes imot Vesten. Påstanden om at USA og Europa opererer med «doble standarder», utgjør kjernen i Russlands nye sannheter. 

Putins fortelling er at Vesten anført av Washington har utnyttet sin hegemoniske posisjon til å holde Russland og andre uavhengige stater nede. Vesten har angivelig stått bak illegitime «fargerevolusjoner», gjennomført militære intervensjoner og undergravet staters suverenitet blant annet med en folkerettsstridig anerkjennelse av Kosovo. Med engasjementet i Ukraina brøt Vesten en avtale med tidligere president Mikhail Gorbatsjov om ikke å utvide Nato østover etter den kalde krigen, hevder Kreml. 

Russlands sannhet er at Vesten er en svikefull, dobbeltmoralsk og illegitim verdensleder, som må bekjempes, om så med henvisning til Vestens egne sannheter. Derfor viser Russland selv til R2P-doktrinen, og anerkjennelsen av Kosovo, når de skal legitimere både krigen mot Georgia i 2008 og anerkjennelsen av utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia. R2P og minoriteters rettigheter dukker også opp i Russlands forsøk på å legitimere annekteringen av Krym, intervensjonen i Øst-Ukraina i 2014 og angrepskrigen fra 2022, som angivelig skulle beskytte den russisktalende befolkningen fra «folkemord». 

På veien har Russland sveket sin egen tidligere sannhet. I Ukraina knuser Kreml suverenitetsprinsippet de har brukt årevis på å forfekte og overgår langt Vesten i dobbeltmoral.

Sivilisasjonenes kollisjon

En annen sannhet som avtegner seg klart i den offisielle russiske retorikken de siste årene, er at kampen i verdenspolitikken står mellom sivilisasjoner. Sivilisasjoner er grenseoverskridende, og det er langt færre sivilisasjoner enn nasjoner i verden.

Sivilisasjonen Russland forsvarer er angivelig motsatsen til den liberale vestlige sivilisasjonen. I den «russiske verden» er det plass til religion og «tradisjonelle verdier», forskjell på rett og galt og toleranse for andre sivilisasjoners plass i verden. Sivilisasjoner er ifølge denne sannheten organiske, autentiske størrelser, som ikke kan presses inn der de ikke har en rot.

Putin-statens sivilisasjonsprosjekt er knyttet til revansj mot Vesten, som angivelig har presset sin samfunnsform på verden. Denne russiske sannheten finner gehør i deler av det vi grovt forenklende kaller «det globale sør», hvor den passer deres egen sannhet om at kolonitiden er den grunnleggende årsaken til dagens problemer.

Den russiske sannheten overlapper også med den kinesiske, og kanskje også indiske sannheten, om at USA forsøker å dominere verden på alle vis, når det egentlig var deres tur til å være først og størst. Derfor blir ikke Russlands kolonialistiske angrepskrig mot Ukraina – til det liberale Vestens store overraskelse – sterkt kritisert i «det globale sør». De sier: «Dette er et oppgjør internt i Europa», eller: «Endelig noen som setter en stopper for Vestens dominans.» Under toppmøtene i Beijing for noen uker siden, der India og Russland tok del, fremhevet den kinesiske presidenten Xi Jinping at valget står mellom «krig og fred», der USA står for førstnevnte.

Vestens sivilisasjonisme

En av de nye sannhetene det liberale Vesten har sluttet opp om i møte med det blodige angrepet på Ukraina, er at krigen, objektivt sett, var «uprovosert». Årsaken er ene og alene Russlands aggresjon. Den tidligere holdningen om at Nato ikke burde utvides østover, som flerfoldige amerikanske og europeiske utenrikspolitikere har holdt høyt i årevis, er byttet ut.

Skepsisen til østutvidelse handlet ikke om at Russland hadde noen rett til å bestemme over sine naboland. Det var en pragmatisk holdning, som var begrunnet med at en utvidelse som krysset atommaktens «røde linje», ville bli oppfattet som en provokasjon og dermed kunne sette alles sikkerhet på spill. I dag dominerer i stedet ideen om at Russland er blindt ekspansjonistisk og uten legitime sikkerhetsbekymringer når det gjelder Nato. Vår sikkerhet står ifølge dagens sannhet på spill dersom vi ikke holder selvbestemmelsesprinsippet høyt og slår Russland i Ukraina. Vi har fått en ubekymret oppslutning om avskrekking og opprustning. «Sikkerhetsdilemmaet», som sier at man kan havne i en situasjon der alle parter ruster opp for egen sikkerhet, mens alle i realiteten mister den, er ikke lenger del av kanon. Muligheten for at våpen leder til krig snarere enn fred, er avskrevet.

Disse nye sannhetene følger logisk av det liberale Vestens egen sivilisasjonisme. Krigen mot Ukraina er beskrives som et drama mellom sivilisasjoner. Det er oss, demokratiene og «de likesinnede», de som deler våre verdier, mot dem. Autokrati er en eksistensiell trussel, som bekjempes med ytre forsvarsverk.

Trump og EU, sannhet og makt

Donald Trumps gjeninntreden på den internasjonale arena skaper kaos i den vestlige sannheten. For dette er ikke Trumps krig. Ukrainas selvstendighet er ikke hans anliggende. Han liker angivelig ikke blodsutgytelsen våpen forårsaker, bare pengene man tjener på dem. Dessuten forstår han Russlands krav om armslag for egen storhet. Stormaktens rett til å ta det de vil for å bli «great again», er en selvfølge for ham. USA vil ha Grønland, Panama, kanskje Canada. Israel kan bare ta Gaza.

I Trumps USA er bruddet med det verdiliberale angivelig en suksess, mens løgnene florerer i ytringsfrihetens navn. Det er sårt å se hvordan Norge, Europa og Nato må innynde seg hos Trump, både retorisk og praktisk. Her kommer en annen seiglivet sannhet til syne: at Norge og andre Nato-land må være med på hva enn det måtte være, som kontroversielle bombetokter i Libya i 2011, for at USA skal komme oss til unnsetning dersom vi er truet. 

Denne investeringspolitikken overfor USA bidrar ikke lenger bare til anklager om dobbeltmoral fra det globale sør. Dobbeltheten blir også synlig her hjemme: Hvordan kan vi hevde at vi kun skal samhandle med likesinnede og bekjempe autokratiet, når vi samtidig kryper for Donald Trumps Maga-politikk?

Samtidig forsøker EU å forandre seg. Sannheten om at unionen er et fredsprosjekt, må vike for en visjon om å bli en «geopolitisk» aktør. Den forhandlende makten duger ikke lenger. EU må bite fra seg med økonomiske sanksjoner og nysmidde sabler.

Politikkens spill, krigens logikk

Hva er det som gjør at nye sannheter skyter fart og etablerer seg som uforsonlige virkelighetsoppfatninger i verdenspolitikken?

Problemet med politisk samhandling er at den er satt opp som et spill, der det skal vinnes på vegne av gruppen du representerer. Politiske spinndoktorer forsterker denne dynamikken med fortellinger der «vi» har sannheten og retten på vår side, og «de» har skylden. Ikke noe sted er denne ferdigheten så velutviklet som i Kreml, hvor propagandaapparatet slynger ulike varianter av fortellingen om at Russland «har rett», «ble behandlet urettferdig og sveket» og «må slå tilbake og vil seire». I de senere år har Kreml odlet frem en ren konspirasjon om Vesten og dens vasaller.

Når det gjelder krigen mot Ukraina, har Kreml laget en rekke forskjellige fortellinger om hvorfor spesialoperasjonen var nødvendig: «Vesten vil oss til livs via Ukraina», «Ukraina er Russland», eller «vi må beskytte den russiske sivilbefolkningen i Donbas». Slik tester de hvilken fortelling som får mest gehør. Samtidig kreves det stadig sterkere lut for å opprettholde Kremls sannheter. Man kan nå få fem år i fengsel for å tvile på at hæren seirer, eventuelt møte døden for å si at den ikke gjør det (tenk på nedskytningen av Wagner-leder Jevgenij Prigosjins fly i 2023). 

I Russland er strategisk kommunikasjon dratt til det ytterste og mest groteske. Det betyr ikke at ikke andre driver med slikt. Nato omtaler stadig seg selv som verdens mest vellykkede militærallianse. Til og med «innsatsen» i Afghanistan var vellykket, fordi evakueringen i 2021 var en «suksess».

Sosiale fakta og fakta-fakta

Å påpeke at sannhet er relativt i internasjonal politikk, er ikke det samme som å si at det ikke finnes en sannhet. Etter mitt skjønn er det nyttig å skille mellom det den politiske tenkeren Patrick Thaddeus Jackson kaller for fakta-fakta og sosiale fakta. Det første kan sjekkes objektivt. Det andre er det vi snakker om når vi diskuterer politiske aktørers fremstillinger, slik jeg har gjort i denne teksten. At Russland invaderte Ukraina i 2022, og at denne invasjonen er folkerettsstridig, er fakta-fakta. Hvordan de ulike aktørene løfter opp deler av historien for å legitimere sin krigføring, er derimot sosiale fakta.

Når krigen truer, strammer alle grepet om fortellingene sine. Det kan være både viktig og riktig. Det er forskjell på angrep og forsvar. Av og til må man «holde linja» i rettferdighetens navn. Det er for eksempel ikke alle diskusjoner om Ukraina som bør tas nå, når landet er under angrep. Det er likevel en nøtt når en skal slippe opp denne nødvendige og solidariske sensuren.

Det ligger en tilsløring over all menneskelig samhandling. Hendelser kommer ikke til menneskene ufiltrert. Det ligger alltid en avstand mellom gruppens fortelling og det som faktisk skjedde. 

Likevel, kan sannhet gjenkjennes? Jeg tror det. Ta Sovjet-dissidentene. De påpekte fakta-fakta: Millioner døde i fangeleirer. Grunnen til at det rammet, var at Sovjet-systemet ikke var formet ut fra gode, sanne prinsipper som å bevare menneskeliv og forvalte jorden ansvarlig. Grunnen til at dissidentene kunne formidle kritikken, var deres villighet til å ofre seg for sannheten. Derfor skjelner vi også sannheten i opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyjs valg om å vende hjem på tross av at fengselet ventet ham.