Et bilde som aldri ble knipset
I det siste har bildet gitt meg lyst til å invitere et knippe personer på middag. Folk som har hevet stemmen i debatten om bruk av kunstig intelligens i skriveprosesser. Listen blir stadig lenger, ettersom mengden fordømmende innlegg tiltar.
Før eller siden ville jeg dreiet oppmerksomheten mot bildet og fortalt hvordan det havnet på veggen min. På en tur til Berlin var vi på Fotografiska og utstillingen «Edward Trevor: Never Seen the Light». Etter farens død hadde den amerikanske kunstneren Phillip Toledano funnet en eske med gamle negativer. Det var helt ukjent for ham at faren var fotograf. Negativene viste seg å være bilder fra New York på 1930-tallet.
Utstillingen besto av vakre, tilsynelatende autentiske fotografier av mennesker i en annen tid. Øyeblikk fanget av noen med et særegent blikk. At de hadde ligget bortgjemt i flere tiår, gjorde historien enda sterkere.
Men historien var ikke sann. Mot slutten av utstillingen kom avsløringen. Det fantes ingen eske med glemte negativer. Toledano hadde skapt bildene ved hjelp av KI.
Følelsen av å ha blitt lurt var påtrengende. Men bildene var jo fremdeles like fine. Jeg hadde likt dem før avsløringen, og likte dem fortsatt. Så jeg kjøpte et bilde. Ikke som et historisk dokument, men som en kunstnerisk forestilling om 1930-tallets New York. Samtidig er det et bilde fra vår egen tid, som utfordrer forestillingene våre om hva et fotografi er.
«Bildene var jo fremdeles like fine»
Her ville jeg vendt meg til middagsgjestene og dreiet samtalen over på språkmodeller. Jeg ville bedt om hjelp til å rydde i min frustrasjon over en debatt preget av avsløring og fordømmelse, som den rundt Lars Fr. H. Svendsens bok «Trump og filosofene», og nå Jørn Lier Horst. Hvis vi ser bort fra avsløringen og spørsmålet om åpenhet, står vi igjen med et dilemma. Når vi leser en bok uten å vite hvordan den er blitt til, vurderer vi argumentene, innsikten og opplevelsen av å bli ført gjennom ny kunnskap. Det var også utgangspunktet for anmelderne som ga Svendsens bok positive omtaler før avsløringen.
Hvis vurderingen endrer seg når KI-bruken blir kjent, hva er det da som har endret seg? Boken, eller forestillingen vår om hvordan den burde ha blitt til?
Sondre Thorbjørnsen spør i Klassekampen 21. oktober om vi risikerer å miste kontrollen over vår egen tenkning når vi skriver med KI. Viktig spørsmål, men tenkning foregår ikke nødvendigvis best i ensomhet eller kun når man skriver. Igor Bondar minner i samme avis (27. oktober) om at forfattere lenge har eksperimentert med skapende prosesser de ikke fullt ut kontrollerer. Vi trenger motstand og nye perspektiver for å utvikle ideene våre. Slik arbeider jeg selv. Hvorfor skulle innspill fra KI gjøre det intellektuelle arbeidet mindre til vårt eget enn innspill fra en kollega eller redaktør?
Noen ville kanskje ha minnet oss på at tilliten mellom forfatter og leser også står på spill. Og når vi ser et fotografi, forventer vi at fotografen har fanget øyeblikket. En penn, et kamera og en språkmodell er forskjellige teknologier, men ingen av dem avgjør i seg selv hvor selvstendig, originalt eller verdifullt resultatet er. Selv ikke Pangram kan fortelle oss hva en avsender har tenkt og hva KI har bidratt med.
Noen vil nok svare at begge deler blir mindre verdifullt. Jeg mener det er bakstreversk og elitistisk å avvise kunst og litteratur kun fordi KI har vært involvert. Når debatten handler om å avsløre og mistenkeliggjøre, overser vi både kvaliteten på det som skapes og hvordan teknologien kan styrke menneskelig kreativitet og selvstendighet.
Bildet på veggen min er ikke et vitnesbyrd fra New York på 1930-tallet. Men en kunstner har brukt KI til å gi sin forestilling om fortiden en form. Jeg liker fortsatt bildet. Og jeg undrer meg over hvorfor ikke Svendsens «Trump og filosofene» kan vurderes med den samme åpenheten som da den fikk sine gode anmeldelser, før KI-bruken ble kjent. Måten et verk blir til på bør være en del av vurderingen, ikke hele dommen.
Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 14. november 2026.