Et splittet Vesten

Kjære alle sammen, god morgen og hjertelig velkommen til NUPIs årskonferanse 2025 – både til dere her i salen og dere som følger oss online!

Vi samles i en tid preget av betydelig usikkerhet og uro. Årets konferanse handler om det splittede Vesten. Men, hva betyr egentlig 'Vesten'? Dette spørsmålet er et eget forskningsfelt, men for nå vil jeg si følgende: Vesten er en dynamisk enhet som mange tidligere har betraktet som ekspanderende, som stadig flere vil bli en del av, knyttet til demokrati og markedsøkonomi. Selv om mange nyanser går tapt når man maler med brei pensel, så er hovedbildet at sånn er det ikke, og om noe, i enda mindre grad enn før. Vi ser en global trend med fremvekst av autokratier.

Så, la meg fortelle en liten hverdagshistorie som kobler det fjerne med det nære, historien med nåtida: Forrige uke skulle jeg hjelpe et av barna med forberedelser til en samfunnsfagprøve i 9. klasse. Oppgaven var å forklare fascisme, imperialisme, nazisme og kommunisme; Hitlers vei til makten, og fellestrekk mellom Hitler, Mussolini, Stalin – og dagens situasjon i USA under Trump.

Min datters umiddelbare reaksjon var: «Men mamma, dette er kjempeskummelt – det er SÅ likt det som skjer nå!»

Jeg måtte si meg enig. Selv om det er viktige forskjeller – USA er fortsatt et demokrati med sterke institusjoner og mennesker som kan motvirke en autoritær utvikling – så kan vi ikke ignorere faresignalene. Umberto Eco minner oss om at fascisme har blitt en en samlebetegnelse på ulike totalitære bevegelser. Vi må lære av historien og gjenkjenne faresignalene når de dukker opp, uavhengig av hvilke merkelapp vi setter på dem. La meg kort fremheve seks slike tegn vi ser med dagens Trump-administrasjon:

1. Nasjonalistisk retorikk: «Make America Great Again» spiller på nostalgi og frykt for det ukjente, både utenfor (type Europa som snylter) og innenfor (innvandrere og liberale).
2. Personkult og lojalitetskultur: Kritikk tolkes som illojalitet og forræderi, mens lojalitet og lederdyrkelse prioriteres foran kompetanse.
3. Masseelitisme og forakt for svakhet: Forestillingen om at egen gruppe er overlegen kombineres med åpen forakt for sårbare grupper og minoriteter.
4. Manipulering av sannhet og propaganda: Enkle, repeterende budskap spres gjennom sosiale medier, hvor fakta forvrenges og desinformasjon blomstrer.
5. Trusler og voldsbruk: Politiske motstandere trues og intimideres, med voldelige hendelser som 6. januar som et sterkt symbol. Internasjonalt ser vi truende retorikk mot Grønland og svekkelse av sikkerhetsgarantier.
6. Innskrenking av rettigheter: Angrep på kvinners og skeives rettigheter, mangfold og likestilling, samt press mot fagbevegelsen. Den patriarkalske, postdemokratiske og rasistiske visjonen trer tydelig frem i Project 2025, utformet av Heritage Foundation.

Disse omstendighetene bidrar til at det ekstreme gradvis blir oppfattet som normalt. Når grenser flyttes og tabuer brytes, åpnes døra for noe enda farligere. Dette er ikke kun et amerikansk fenomen – vi ser det også i Europa, Latin-Amerika og andre steder. Henter Trump inspirasjon fra Milei i Argentina, eller fra Orbán i Ungarn?

Samtidig er verden preget av andre store kriser, konflikter og utfordringer:

• Russland fortsetter sin krig i Ukraina, som hver dag koster over tusen menneskeliv og som utfordrer Europas sikkerhet.
• Israel fortsetter sin bombing av Gaza, med et enormt høyt antall sivile tap, spesielt barn. I tillegg har vi pågående kriger, konflikter, humanitære katastrofer og grufulle lidelser i Sudan, DR Kongo og Sahel – og lista fortsetter.
• Vi ser et stadig tettere samarbeid mellom autoritære stater.
• Vi ser økende opprustning, og et svekket multilateralt samarbeid.
• Og sist, men ikke minst, så ser vi økende global økonomisk usikkerhet, proteksjonisme – og som en fotnote: I dag har Trump varsla nye tollsatser, som “vil ramme alle land”.

Vi ser altså mindre globalt samarbeid på et tidspunkt hvor behovet for samhandling og forutsigbarhet – spesielt knyttet til sikkerhet, klima og teknologiregulering – er større enn noensinne.

Midt i dette komplekse landskapet står Norge og Europa ved en historisk korsvei. Vår sikkerhet og velstand, basert på en regelbasert verdensorden og transatlantisk samarbeid, utfordres i en tid der USA oppleves som stadig mer uforutsigbart. Europa må nå ta større ansvar for egen sikkerhet og stabilitet, og vi i Norge må gjøre strategiske vurderinger av vår plass og rolle.

Vi har vært vant til å ta vår grunnleggende sikkerhet for gitt, og har kunnet fokusere på økonomisk utvikling, internasjonalt samarbeid, fred og sikkerhet der ute, bistand, klima, helse og utdanning. Nå ser vi en virkelighet der territoriell suverenitet, uavhengighet, sikkerhet, økonomisk stabilitet og demokrati settes høyere på agendaen. Selv om økonomiske prioriteringer må gjøres, så er det i utgangspunktet ikke en motsetning mellom disse egeninteressene og internasjonalt samarbeid – snarere tvert imot.

Den økende splittelsen over Atlanteren plasserer Norge i en krevende situasjon som europeisk land utenfor EU. Hvordan navigerer vi dette landskapet? Hvordan responderer vi på fremveksten av det ytre høyre som vi ser i USA og Europa? Skyldes dette økonomiske ulikheter, middelklassens fall, manglende fremtidshåp, manglende tillit mellom politisk elite og folket, akselerert med sosiale medier – eller er det uttrykk for noe større? Hvor alvorlig er utviklingen? Er det riktig å sammenligne tiden vi er i med mellomkrigstiden? Selv om Norge er relativt stabilt og tilliten i samfunnet høy, er det viktig for oss å forstå disse globale dynamikkene og vår rolle i dem. Har Norge spesielle muligheter eller ansvar, gitt vår posisjon som energinasjon, arktisk aktør og finansiell tungvekter gjennom Oljefondet?

Hva må gjøres? Dette skal vi snart utfordre våre politikere på, men la meg spille opp. Etter mitt syn må man arbeide langs flere parallelle spor:

• For det første, bidra med det som trengs for å støtte Ukrainas langsiktige fred og frihet.
• For det andre, styrke egen forsvarsevne.
• For det tredje, styrke europeiske og nordiske allianser og investere i en robust europeisk sikkerhetsstruktur som kan sikre vår sikkerhet også uten USA, dersom det blir nødvendig.
• For det fjerde, arbeide for å holde USA tilknyttet NATO og samarbeide med demokratiske krefter der.
• For det femte, samarbeide med land globalt for å reformere det som anses som illegitime og ineffektive multilaterale institusjoner. Dette vil bidra til å styrke den regelbaserte orden.
• For det sjette, opprettholde vår innsats innen internasjonal bistand og solidaritet. La meg utdype dette punktet litt mer: I ei tid preget av militær opprustning og tøffe prioriteringer mellom forsvar og velferd, risikerer hjelpen til verdens fattigste å krympe eller stoppe helt opp, slik vi har sett det med USAID. Dette har umiddelbare humanitære konsekvenser, ofte forskjellen mellom liv og død. Samtidig viser forskning at økende fattigdom og kriser skaper grobunn for radikalisering og ekstremisme, noe som igjen fører til større flyktningestrømmer og global ustabilitet. Når vestlige land trekker seg ut av bistandsprosjekter eller FN-organisasjoner, fylles tomrommet raskt av autoritære aktører, med helt andre verdier og strategiske mål. Derfor handler bistand ikke bare om moral eller 'soft power', men også om tydelige egeninteresser knyttet til vår egen sikkerhet og stabilitet.

Vi har alle en rolle å spille for å bidra til å bevare vårt demokrati. Forskere må lage solide, uavhengige analyser, journalister må være kritiske og overvåke makten, sivilsamfunnet må gi rom for flere stemmer – spesielt de marginaliserte, og politikerne må ta modige beslutninger. På NUPI forsker vi på flere av temaene som jeg har vært innom så langt, inkludert et prosjekt hvor foreløpige funn peker mot at sterkt sosialt samhold – både horisontalt og vertikalt – gjør samfunn mer motstandsdyktige mot anti-demokratiske krefter.

Franklin Roosevelt sa i 1938: «Hvis det amerikanske demokratiet slutter å bevege seg fremover som en levende kraft, og ikke hver dag arbeider fredelig for å forbedre borgernes liv, vil fascismen vokse seg sterkere.»

Dette er vår felles utfordring og vårt felles ansvar, både hjemme og internasjonalt.