Farene med det franske kjernevåpeninitiativet
Denne kronikken ble først publisert hos Dagens Næringsliv den 2. juni 2026.
Den franske presidenten har invitert europeiske land til en dialog om hvordan franske kjernevåpen kan bidra til mer sikkerhet og avskrekking i Europa. Dette initiativet må ses i lys av det meget anstrengte forholdet mellom USA og dets allierte i Nato, og bestrebelsene for å redusere avhengigheten av USA militært og sikkerhetspolitisk.
Narvikavtalen er en rammeavtale for å styrke det allerede betydelige, militære samarbeidet mellom Frankrike og Norge. Slike avtaler er viktig for å styrke evnen til militær samhandling i Europa, og en måte å gardere mot reduksjon, eller på sikt eventuelt bortfall, av amerikansk engasjement.
Både USA, Frankrike og Storbritannia har i prinsippet mulighet til å anvende sine kjernevåpen uavhengig av andre land. USAs president, Frankrikes president og den britiske statsminister har det siste ord i spørsmålet om anvendelse av kjernevåpen. Forskjellen er at kjernevåpen fra USA og Storbritannia, i motsetning til de franske kjernevåpen, omfattes av Natos felles kjernevåpenpolitikk.
I Nato er det regelmessige møter hvor alle sider ved kjernevåpenpolitikken drøftes. Det gjelder retningslinjer for anvendelse av kjernevåpen, beskyttelse av kjernevåpen i fred, krise og krig, likeledes spørsmål om endringer i arsenalet av kjernevåpen, øvelser og trening med kjernevåpenkapasiteter. I Nato utveksles også etterretningsinformasjon om russiske kjernevåpenkapasiteter, og russiske aktiviteter knyttet til kjernevåpen. I en krisesituasjon vil det bli omfattende konsultasjoner mellom allierte. Slike konsultasjoner kan også omfatte kjernevåpen.
Vi må anta at terskelen for bruk av kjernevåpen fra vestlig side er meget høy i dagens politiske situasjon. Kjernevåpnenes viktigste funksjon er å avskrekke en motstander fra å true med, eller anvende kjernevåpen mot medlemslandene i alliansen. Nato-landene hadde på det meste mer enn 7000 taktiske kjernevåpen i Europa, og disse stridsmidlene var integrert med konvensjonelle land, luft og marinestyrker. Antallet er redusert med mer enn 95 prosent siden den gang, og omfatter nå bare kjernevåpen som kan leveres fra jagerbombefly. Disse kjernevåpnene er blitt modernisert og er bedre beskyttet enn tidligere. Både USA og Storbritannia har tatt et større ansvar på dette området i den senere tid.
Det er fremdeles stor usikkerhet om hva det franske initiativet innebærer. For Norges del står det klart at man ikke vil akseptere stasjonering av kjernevåpen på norsk territorium i fredstid. Norge vil heller ikke bidra til å finansiere franske kjernevåpen. Tilsvarende synes å gjelde for Sverige og Danmark. Derimot kan det antagelig bli aktuelt å bidra med relevant etterretningsinformasjon, delta på øvelser, drøfte prinsipper for krisehåndtering med kjernevåpen og eventuell anvendelse av kjernevåpen. Det kan også være aktuelt å avgi konvensjonelle styrker for å beskytte franske kjernevåpen.
At det finnes tre uavhengige beslutningssentra på vestlig side, bidrar også i dag vesentlig til å styrke avskrekking. At Frankrike også ser for seg en utvidet avskrekkingsrolle i forhold til andre europeiske land, er i utgangspunktet positivt, ikke minst fordi amerikansk sikkerhetspolitikk er så uforutsigbar. Likevel er det fremdeles slik at Nato og Norge baserer seg på amerikansk støtte. USA krever at de europeiske land tar hovedansvaret for forsvaret av Europa, men de vil fremdeles bidra med kritiske kapasiteter. USA har gang på gang fremholdt at kjernevåpengarantien står fast. USA har visstnok ikke noen motforestillinger mot det franske initiativet.
Ingen vet med sikkerhet hvordan USA vil håndtere det sikkerhetspolitiske forholdet til Europa i fremtiden. Det er overveldende flertall i Kongressen er for medlemskap i Nato, og også for å beholde betydelige styrker i Europa. Det er heller ikke gitt hvordan fransk sikkerhetspolitikk blir i fremtiden. Det kan bli vesentlige endringer allerede etter presidentvalget neste år.
Nato har prosedyrer og retningslinjer for kjernevåpen. I en krise vil det kunne bli aktuelt å spre kjernevåpen til flere baser for å redusere sårbarhet. Det kan også bli aktuelt å advare Russland på ulike måter, og å gjøre tiltak for å heve beredskapen for kjernevåpen. Hvis det da pågår to parallelle spor, ett for Nato og et med franske våpen, vil det i verste fall kunne forverre en krise. En motstander vil kunne utnytte manglende koordinering på vestlig side. Faren for mottiltak i en slik situasjon vil kunne være betydelig.
Et annet forhold som krever nøye vurdering, er om en skeptisk, amerikansk administrasjon vil kunne frasi seg ethvert ansvar under henvisning til at europeerne allerede har igangsatt beredskapstiltak for kjernefysiske våpen. Dette tilsier at ethvert europeisk kjernevåpentiltak må koordineres nøye med USA.
Det er viktig at det foregår omfattende koordinering med alle relevante medlemsland hvis det oppstår en ny, alvorlig sikkerhetspolitisk krise. Ikke minst vil et lite land som Norge oftest være tjent med at dette foregår i en multinasjonal organisasjon med etablerte spilleregler. Ut fra det som nå er kjent, er det ikke mulig å konkludere om det franske initiativet vil bidra til bedre sikkerhet og sterkere avskrekking i Europa.
Først når diskusjonene mellom Frankrike og de land som er med i dialogen er sluttført, vil det være mulig å trekke konklusjoner. Likevel er det positivt at disse fundamentale spørsmål får nødvendig oppmerksomhet.