Flyktningkrisen - hvordan kan den løses?

(Aftenposten): Selv om vi ikke merker så mye til den i Norge nå, er den globale flyktningkrisen like akutt som den var for et par år siden. Om lag 60 millioner mennesker er på flukt rundt omkring i verden, og antallet går ikke ned. Det øker år for år.

Hvis dette fortsetter, innebærer det at vi er inne i en selvforsterkende prosess hvor stadig nye grupper av flyktninger krysser grenser til andre fattige og sårbare stater.

Dette gjør ikke bare selve flyktningsituasjonen mer prekær og at flere vil prøve å dra videre, men bidrar til lokal overbelastning som igjen skaper nye konflikter og nye flyktninger. Vi kan ikke bare sitte og se på, for dette driver en verden som blir farligere og mer usikker for alle, også for Norge.

• Les også: Flyktningkrise i Europa – hva står på spill?

Hvis vi ikke får kontroll på denne situasjonen, ender vi opp med store grupper av mennesker som dyttes fra grense til grense uten å få legalt opphold noe sted. Dette er oppskriften på ytterligere radikalisering og mer konflikt.

Spørsmålet er hva vi kan gjøre og hvilke løsninger som kan få denne situasjonen under kontroll.

Radikal omlegging av praksis

Undertegnede har lenge ment at vi burde være svært forsiktige med å endre konvensjoner og praksis på dette feltet, men når flyktningkrisen ser ut til å være uten ende og gjeldende internasjonale konvensjoner ikke leverer, da må vi tenke nytt.

Den globale flyktningkrisen kan løses, men det innebærer en radikal omlegging av gjeldende praksis. Vi må starte med å finne en enkel og ukomplisert måte å skille den globale flyktningkrisen fra det vi kan kalle en migrasjonskrise.

• Les også: Verdens flyktningkrise – årsaker, konsekvenser og mulige løsninger

Den sistnevnte er også høyst reell og må håndteres, men ikke innenfor rammene av det som gjelder for dem som oppfyller kravene til asyl eller opphold på humanitært grunnlag, da de er på flukt fra krig, konflikt eller naturkatastrofer.

Dagens system er et stort lotteri

For enkelhetens skyld la oss kalle dette «flyktninginstituttet». Skal vi etablere kostnadseffektive mekanismer for å skille disse to utfordringene, må vi etablere et enkelt og grovmasket nett som skiller mellom dem med et reelt beskyttelsesbehov og dem som har forlatt sine hjemsteder på grunn av økonomisk håpløshet.

• Se seminar: Flyktningskrisens vinnere og tapere

Den eneste måten å gjøre dette på, er å etablere en kommisjon som med utgangspunkt i menneskerettighetssituasjonen i alle land bestemmer hvilke land det kommer flyktninger fra som kan ha et reelt beskyttelsesbehov og hvilke land som stort sett sender økonomiske migranter.

• Les også: Libanon og flyktningene fra krigen i Syria

Vil dette fjerne retten til individuell prøving av sin sak? Ja, det vil det, men dagens system er også ikke annet enn et stort lotteri hvor bare noen få vinner, og de som oftest taper er de aller svakeste flyktningene med et høyst reelt beskyttelsesbehov.

Kvoter for fordeling av flyktninger

Får vi gjort dette, vil det hjelpe folk på flukt som faller innenfor rammene av «flyktninginstituttet», men det er fortsatt bare et steg på veien mot å få kontroll på situasjonen. Det neste steget må være å etablere kvoter for fordeling av flyktninger mellom alle verdens land. De som kvalifiserer som flyktninger, får rett til beskyttelse gjennom et oppjustert «Nansen-pass», men dette er ikke en permanent status. Den er temporær og trekkes tilbake når retur til hjemland er mulig.

• Les også: Gjorde vestlige intervensjoner i Midtøsten verden sikrere?

Det betyr ikke at de det gjelder må dra hjem. Det må det være opp til vertslandet å bestemme, men vertslandet vil ikke lenger ha plikt til å ha dem i sitt land. Selv om denne typen flyktningstatus gir rett til beskyttelse, gir den ikke rett til selv å bestemme bosted. Flyktninger må dra dit de blir kvotert. Nekter man å dra dit, vel, da har man ikke et reelt beskyttelsesbehov og flyktningstatus kan umiddelbart reverseres.

I den perioden man er flyktning, vil man derfor heller ikke i utgangspunktet fritt kunne flytte innenfor det land man blir bosatt, men dette er opp til vertsland å avgjøre. Denne typen flyktningstatus er dermed en ny form for globalt statsborgerskap, som gir rett til beskyttelse, men som samtidig setter grenser for individers mobilitet.

• Se seminar: Migrasjonskrisen og EUs rolle

De rike må bidra mest

Statene som slutter seg til en slik ny konvensjon, må være forberedt på at dette vil koste, og de rikeste må bidra mest.

For Norges del vil det innebære at vi både må gi mer støtte til flyktninger og fattige lokale vertssamfunn utenfor Europas grenser, mens vi samtidig nok må være forberedt på selv å motta et større antall kvoteflyktninger.

De kvoteflyktningene som Norge skal motta, bør ikke først og fremst være de unge og friske, men de svakeste; eldre, syke og foreldreløse barn. Poenget er at vi har bedre økonomisk grunnlag for å håndtere slike utfordringer enn et fattig vertsland som for eksempel Uganda.

Får vi til et slikt nytt flyktningregime, kan vi få kontroll på den globale flyktningkrisen og vi vil redusere grunnlaget for konflikt og radikalisering.

Vil det være lett? Nei, det vil det ikke, men det vi trenger nå, er modige stater som tør å gå foran og si at det er mulig. Hvis ikke vil denne selvforsterkende prosessen bare rulle videre, og vi ender opp i en virkelig stor global krise. Det er ikke i noens interesse, heller ikke for oss i det rike Norge.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 7. august 2018.