Morten Bøås

Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk

Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.