Har militær aktivitet i Arktis økt etter 2022?

Etter Russlands invasjon av Ukraina og anneksjonen av Krym i 2014 fortsatte livet omtrent som før i Arktis. Med unntak av militært samarbeid og enkelte økonomiske sanksjoner, beholdt man både handel, investeringer, diplomatiske relasjoner og folk-til-folk samarbeid. Man snakket om «Arctic exceptionalism» - altså at det var en region der internasjonalt samarbeid og styring var intakt tross økt geopolitisk spenning eller i verden.

Dette endret seg brått etter 2022, da de vestlige landene innførte kraftige økonomiske og politiske sanksjoner mot Russland, og aktiviteten i Arktisk Råd ble satt på pause. Men hva skjedde på militær side?

I en ny fagartikkel analyserer Karsten Friis, seniorforsker ved NUPI, hvordan russisk og vestlig militær aktivitet i det europeiske Arktis har utviklet seg før og etter 2022. Studien utfordrer antagelser om økt militær eskalering i nord som følge av Ukraina-krigen og stiller spørsmålet: Hvordan har egentlig Russland- og NATOs militære aktivitet i Arktis utviklet seg?

• Les hele fagartikkelen her

Russisk militærstrategi i nord

Ingen stat har større militær kapabilitet i Arktis enn Russland. Den russiske Nordflåten med base på Kolahalvøya utgjør kjernen i Russlands maritime kjernefysiske andreslagsevne. Ubåtene her er ment å kunne gjennomføre et gjengjeldelsesangrep dersom Russland skulle bli utsatt for et atomangrep.

For å beskytte denne kapasiteten har Russland utviklet det som kalles et «bastionforsvar». Med andre ord søker de å etablere et trygt operasjonsområde i Barentshavet, skjermet mot inntrengere fra fiendtlige styrker.

– De russiske luft- og sjøstyrkene er i stor grad bevart, og moderniseringen av flåten fortsetter som før invasjonen, blant annet med innføring nye klasser ubåter, forklarer Friis.

– Disse moderne ubåtene er særlig bekymringsfulle for Vesten ettersom de blant annet er designet for å være vanskelige å oppdage når de opererer i dyphavet. Foruten de strategiske ballistiske kjernefysiske missilene som primært er rettet mot USA, kan noen av disse ubåtene være utstyrt med Kalibr kryssermissiler som også kan ha atomstridshoder, fortsetter han.

Etter 2022 har imidlertid Russlands bakkestyrker i regionen blitt betraktelig svekket.

– Store deler av landstyrkene har blitt overført til Ukraina, og ifølge vestlig etterretning er disse redusert til omkring 20 prosent av tidligere kapasitet, forklarer Friis. 

Vestlig aktivitet i Arktis

På vestlig side har NATO og dets allierte økt sin militære aktivitet og tilstedeværelse i Arktis.

– USA og Storbritannia har gjenopptatt øvelser i Barentshavet, som har vært pauset siden 1980-tallet. I tillegg trener strategiske bombefly fra det amerikanske Bomber Task Force-programmet fremdeles regelmessig med nordiske allierte, beskriver Friis.

– Antallet havnebesøk av atomdrevne ubåter og marinefartøy i Norge og Island har også økt betydelig, utdyper han.

NATO-utvidelsen med Finland i 2023 og Sverige i 2024 representerer et viktig strukturelt skifte. Selv om begge land lenge har samarbeidet med alliansen, gir det formelle medlemskapet en tydeligere ramme for felles planlegging i nord.

Samtidig er alliansens aktivitet tydelig politisk kalibrert.

– Norge følger en bevisst linje for å begrense alliert øvingsaktivitet i østlige deler av Finnmark, og allierte øvelser skjer i god avstand fra russisk territorium, poengterer Friis.

– Denne strategien samsvarer med det som i faglitteraturen omtales som «restrained signalling» – et forsiktig, men tydelig signal om tilstedeværelse og beredskap, uten intensjon om eskalering, fortsetter han. 

Stabilitet fremfor eskalering

Til tross for økt politisk spenning og militær opprustning på begge sider, viser Friis’ analyse at det militære aktivitetsnivået i Arktis i stor grad har holdt seg stabilt.

– Både Russland og NATO viser strategisk tilbakeholdenhet, og den militære aktiviteten i regionen preges av kjent praksis, sier Friis.

– Det har vært mindre endringer i kapasitet og øvingsmønstre, men disse er begrenset. For eksempel opererer både amerikanske og britiske fartøyer langt mer i for eksempel Middelhavet, forklarer han.

Funnene i artikkelen kan gi grunn til forsiktig optimisme: Til tross for omfattende endringer i Europas sikkerhetsarkitektur, har altså ikke Arktis blitt en ny militær konfrontasjonssone.

– Det militære samspillet i regionen preges fortsatt av gjensidig anerkjennelse av risikoen ved eskalering, spesielt i lys av de strategiske atomvåpnene som er stasjonert i området, sier Friis.

Arktisk unntakstilstand?

Samtidig understreker Friis at fremtiden er usikker.

– Den pågående krigen i Ukraina kan føre til endringer i russisk prioritering, og økt vestlig tilstedeværelse kan på sikt trigge sterkere reaksjoner fra Moskva, advarer han.

Ukraina-krigen har også fått direkte konsekvenser i Arktis. Russland bruker flyplasser på Kola som baser for fly som bomber Ukraina, og Ukraina har ved noen anledninger klart å sende droner helt opp til disse flyplassene.

Artikkelen konkluderer likevel med at det per i dag ikke er noen operasjonell «spillover» fra Ukraina-krigen til det europeiske Arktis. Der andre regioner som Svartehavet og Baltikum preges av økt risiko, framstår Arktis som et område preget av kontrollert militær atferd og et prioritert status quo.

Denne relative stabiliteten er imidlertid ikke gitt.

– I et sikkerhetspolitisk landskap preget av uro og uforutsigbarhet er det viktig at Norge fortsatt aktivt bidrar til å bevare Arktis som et lavspenningsområde, avslutter Friis.