Ideen om Vesten er i ferd med å gå i oppløsning

Det sentrale transatlantiske verdifelleskapet er ikke lenger liberalt, men høyreradikalt, skriver NUPI-forsker Minda Holm.

Publisert: 26. februar 2025 Minda Holm

Personer

Minda Holm

Seniorforsker

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 22.02.25, der Holm er fast utenriksspaltist.

I mange år har norske utenriks- og forsvarsministre fremstilt sikkerhetsfellesskapet med USA og Nato som uløselig knyttet til et verdifellesskap. Akkurat hvilke verdier og institusjoner som har blitt vektlagt, har variert noe, men noen elementer har stått fast: fred, frihet, og demokrati, samt støtte til visse grunnleggende prinsipper og regler i internasjonal politikk. Som daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) formulerte det i 2019: «Tar man bort troen på våre felles, universelle verdier og idealer, tar man også bort kjernen i det vestlige fellesskapet.»

Parallelt har både Norge og våre allierte i økende grad fremstilt Vesten som i en eksistensiell kamp med ytre trusler om ‘den regelbaserte ordens’ sjel. Krigen i Ukraina har blitt definert som en kamp om ikke bare Ukrainas overlevelse og europeisk sikkerhet, men demokratiet, folkeretten, og den internasjonale ordens ånd. Derfor ble også fallhøyden så stor når store deler av Vesten ikke klarte å stå opp for palestinere – og folkerett – i Gaza. Det liberale Vesten har utover 2000-tallet fått svakere moralsk troverdighet og geopolitisk makt, men har tviholdt på sitt gamle selvbilde og sin gamle maktposisjon. Dermed har man heller ikke fullt ut klart å registrere hvor ideologisk splittet Vesten har blitt.

Se også: ‘Trump, global orden, og det liberale Vesten’

I den utenrikspolitiske konsensusen har forholdet til USA som Norges viktigste allierte i stor grad blitt tatt for gitt. Siden årsskiftet har vi imidlertid fått en markant endring i norsk offentlig debatt. Stadig flere tar til orde for at omfanget av og automatikken i forholdet til USA nå må revurderes. Andre argumenterer for at vi må ha is i magen og holde hodet kaldt. Den enkleste løsningen vil da være at vi fastholder at USA er Norges viktigste sikkerhetsgarantist gjennom Nato, toner ned verdifellesskapet og dets betydning, og parallelt styrker både eget forsvar og de nordiske og europeiske båndene. Dermed får vi tilsynelatende i pose og sekk: Vi utfordrer ikke USA direkte, men reduserer forholdet til noe mer kynisk, pragmatisk, og transaksjonelt.

Det vil være helt i Trumps ånd, og det er en elendig idé. Én ting er det helt åpenbare: Vi kan ikke lenger stole på USA som sikkerhetsgarantist. Det er høyst uklart om det nå er slik at USA gjør oss mer sikkert. Vi har å gjøre med en president som under forrige administrasjon vurderte å bruke kjernefysiske våpen mot Nord-Korea, for så å skulle legge skylden på noen andre. Nå sier han at Ukraina selv har skyld i Russlands brutale angrepskrig. Det amerikanske selvbildet som demokratiets og frihetens forkjemper har alltid vært betinget av betydelige ideologiske blindsoner. Globalt har selvbildet bygget på et skille mellom hva de gjør mot Vesten, og hva de (tidvis) gjør med resten. Trump har nå opphevet det skillet.

Samtidig har USA også gjort mye for den verdensorden som Norge har ønsket seg. At Trumps bistandsfrys resulterer i at Norsk Folkehjelp må si opp 1700 ansatte, er talende. Det mange ikke later til å fullt ut forstå, er at vi nå står overfor et høyreradikalt regime som eksplisitt ikke bare definerer seg imot grunnleggende sider ved det liberale demokratiet, men også imot liberal internasjonal politikk. Det – samt nativisme, populisme, og autoritære verdier, og i stor grad delte og ofte konspiratoriske, etnonasjonalistiske, rasistiske, og inhumane interne fiendebilder – er selve kjernen i det som bringer de høyreradikale i Europa og USA sammen.

Det sentrale transatlantiske verdifellesskapet er ikke lenger liberalt, men høyreradikalt. Trumps andre administrasjon er attpåtil eksplisitt mer revolusjonær enn de europeiske partiene i så vel nasjonal som internasjonal politikk. Der Trump bruker slegge, jobber de europeiske partiene stort sett for mer gradvis endring innenfra, inkludert i EU.

Den mest langvarige konsekvensen ved å holde hodet kaldt vil dermed handle om hva vi i opprettholdelsen av USA som vår nærmeste allierte og sikkerhetsgarantist ender opp med å normalisere. For øvrige norske utenrikspolitiske interesser er det katastrofalt. Sier vi at det er greit å se gjennom fingrene når vår nærmeste allierte river ned rettsstaten, demokratiet, folkerett (herunder menneskerettigheter), grunnleggende menneskeverd, og troen på globalt samarbeid uten trusler om rå makt, signaliserer vi også at de verdiene og institusjonene kommer i andre rekke etter øvrige interesser. Hva sitter vi igjen med da? Vi aksepterer at sårbare minoriteter og grupper blir gjort til eksistensielle fiender, mens vår tids store globale kriser blir latterliggjort og ignorert. Hadde det ikke vært så tragisk, hadde det vært komisk: alt under dekke av «sunn fornuft».

Vi står i en situasjon der Vestens suverene supermakt kan åpent snakke om etnisk rensing av palestinere, true lojale Nato-medlemmer og gjenta russisk propaganda, samtidig som de definerer transpersoner, minoritetsvern, likestillings- og diskrimineringstiltak og migranter som eksistensielle trusler mot «vår frihet og demokrati». Et regime som lener seg tungt på tek-oligarker som i mangel på reelle politiske visjoner, og i beskyttelse av egen makt, må tilby verdensrommet som sin løsning. Nå vurderer vi å formelt markere et skille mellom vårt sikkerhetspolitiske fellesskap og hele ideen om at det er tuftet på et grunnleggende verdifellesskap, fordi verdiene så eksplisitt har skilt lag. Det er nesten ikke til å tro. Men det er altså der vi er.

Se Holms innlegg på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2024: Hvilken internasjonal orden er under press?

Holm ledet mellom 2018-2023 et forskningsprosjekt om forholdet både innad i og mellom global orden og liberale idealer og praksiser etter 1945 og 1989, og ytre høyres internasjonale ideologi og nettverk i Europa, Russland, og USA og dets betydning for etterkrigsorden. For en oppsummering av implikasjoner for det liberale Vesten i lys av Trumps andre valgseier, se policy rapport utgitt 17. januar 2025, ‘A Postliberal Global Order? Challenge(r) to the Liberal West’.

Les Minda Holms tidligere kronikker om dette temaet (utvalg):